I forrige del husker vi at det store slaget begynte. Forrige del sluttet med at Valiant ble truffet av en pil og begynte å falle. Nå kommer den spennende fortsettelsen.
Kira.
Jeg heter Kira. Jeg er en hunndue. Jeg ble forlatt da jeg var egg fordi foreldrene mine måtte flykte fra jegere. Den Norske Due Eliten fant meg og søsknene mine, men klarte bare å redde meg. Jeg vokste opp i klekkerommet på Hovedkvarteret til DNDE, og ble etterhvert trent opp til å være duepleierske, jeg var best i klassen da jeg fullte 1 år, og ble det også både da jeg var 2 og 3år. Jeg ble kjent med Valiant allerede samme dag som jeg klekket. Vi lå nemlig i samme rugekasse. Umiddelbart da jeg så ham, ble jeg forelsket. Slik har det vært de siste 4årene. Men han var jo en hanndue, så jeg fikk ikke særlig mye tid med ham under opplæringen. For det meste tilbringte jeg tiden inne i klasserommet og lærte om dueanatomi og hvordan jeg skulle operere andre duer. Valiant på den annen side ble trent opp til å bli elite soldat. Men nok om fortiden.
Jeg var inne sammen med de andre duepleierskene. Tallene på de døde hadde allerede overstiget 150, og de skadde var langt høyere. Slaget raste for fullt nå. Det var rent tilfeldig at jeg så ut av vinduet, og så Valiant slåss mot den Falken. Jeg ble så nervøs at jeg spredde vingene og fløy opp til flygningsrampen. Der stod jeg, rett innenfor innflygningshullet, og så på Valiant mens han slåss mot Falken. <<ÆÆÆHHH, Kira, pasientene venter.>> sa en av de andre duepleierskene. Men jeg var helt bortreist i tankene mine. Til slutt mistet duepleiersken tålmodighet og fløy opp og stilte seg ved siden av meg. Hun så i den retningen jeg så, og så på meg. Hun skulle til å si noe, da det gikk galt. Valiant hadde akkurat klart å beseire Falken, da en av Metall Hodene hadde klart å sikte inn en pil på den ene vingen til Valiant. Pilen traff hardt. Valiant flakset desperat med vingene en stund, men det nyttet ikke. Han begynte å falle mens han flakset febrilsk. <<Valiant!>> skrek jeg så høyt at alle i rommet hoppet av sjokket, <<NEI!>>. Fort flakset jeg bort til en førstehjelpsboks like ved innflygningshullet, og trykket på knappen som utløste den. Boksen åpnet seg, og ut falt medisinsk utstyr: bandasje, plaster. Alt mulig rart jeg ikke hadde bruk for, jeg hadde tatt peiling for sykebåren. Sykebåren er egentlig ikke noen båre. Det er i grunnen bare 2veldig spesielle verktøy. Hvert av dem har 3, veldig lange føtter, som er bøyet på enden. De former en slags vugge hvis man bruker dem riktig. Duepleiersker bruker dem til å hente inn skadde fugler ved uhell. Jeg hadde ikke en gang tid til å feste dem skikkelig, jeg bare tok dem på, og flakset av gårde. Jeg fløy så fort jeg kunne mens det smalt av skudd under meg, og hvinte i sverd både over og under meg. Da fikk jeg øye på Valiant, han falt i en farlig hastighet og var nå helt ute av telling. Men jeg måtte redde ham! Da så jeg Chris. Han var travelt opptatt med å skyte metall hoder, men jeg måtte ha en form for beskyttelse. Så jeg ropte ned til ham: <<Chris, prøv å dekk meg!>> Chris ble litt satt ut av det jeg sa, og i ett øyeblikk var det nesten ett metall hode som klarte å velte ham. Men ha dekket meg så godt han kunne og skjøt etter fugler som prøvde å stoppe meg. Etter det som virket som en evighet, kom jeg omsider bort til Valiant. Nå gjaldt det bare å fange ham i "båren" min. Jeg flakset så fort jeg kunne og åpnet opp "Båren". For begynte jeg så stupe etter ham, lukket båren... Og klarte å fange ham! Men det skulle vise seg å bli vanskeligere enn jeg hadde trodd. Jeg var ikke trent til å redde duer som dette, så jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle klare å bremse den kollosale farte jeg hadde kommet opp i. Men jeg gjorde slik instinktet sa, og spredde vingene mine så mye jeg kunne. Men jeg var for tung. Jeg suste mot bakken. Jeg spredde vingene enda mer, og endelig begynte jeg å sakke farten. I siste liten klarte jeg å bremse farten nok til at jeg kunne begynne å fly framover. Jeg flakset med vingene så fort jeg kunne, unngikk ett par fiender. Og endelig, helt utslitt fløy jeg inn i innflygningshullet. En av de andre duepleierskene tok Valiant ned til operasjonsbordet, hvor de ga ham bedøvelse og begynte å operere vingen i ett forsøk på å redde den. Selv fikk jeg fri til å hvile, og slite fløy jeg til sovesalen og satte meg på en av sittepinnene.
Regn.
Jeg heter Regn.
Jeg er en Relikvie. Jeg vet det høres rart ut, men det er slik jeg liker at det er. Jeg kontrollerer vann. I flere hundre år var jeg innesperret i en krystall, og kreftene mine ble misbrukt til å skape Ragnarokk på Jorden. Det endte nesten med at planeten ble fullstendig ødelagt. Men heldigvis klarte de nye vennene mine, Chris, Sam, Erik, og Marco å finne krystallen og befri meg før stormene raste verden rundt. Men nok om fortiden.
Slaget raste fremdeles etter 1time! Utallige fugler, dyr og metall hoder hadde mistet livet i det som virket som en uendelig krig. Selv svevde jeg langt over bakken og prøvde å hjelpe vennene mine. Men som mester over vannet er det ikke særlig jeg kan gjøre, bortsett fra å løfte metall hodene høy opp, for så å slippe dem ned igjen. Men jeg hadde viktigere ting å gjøre. Jeg speidet etter Animal, den ondeste og mest grusomme Relikvien av oss alle, samt andre Relikvier. Jeg var livredd for at Animal hadde alliert seg med Lava eller Jord, for i så fall har vi ikke en sjanse mot dem. Jeg kunne kanskje bruke Grønne Krefter i ett forsøk på å helbrede dem, men det ville sikkert bare gjøre det verre. Dessuten var jeg nesten tom for gode krefter, så jeg måtte bruke dem sparsomt. Metall hodene minket i antall raskt. Etter 3timers slåssing var dyrene helt utslitte, men de fortsatte å slåss. Nå var det bare noen få hundre metall hoder igjen. Vi hadde tatt over 30millioner av dem! Men vi hadde også lidd store tap. Dødstallene hadde allerede steget til over 40millioner, og nå er også Valiant i fare for å dø etter at han fikk et spyd tvers gjennom vingen sin. Metall hodene hadde allerede nå begynt å innse at de ikke hadde en sjanse mot oss, og noen av dem hadde til og med begynt å flykte. Men så kom det en ny angrepsbølge fra vår side. Noen av dyrene hadde nemlig strategisk forlatt kampen for å hvile, og nå kom flere tusen, fullt uthvilte dyr tilbake til arenaen. Blant dem var det over 100elger, rene barbermaskinene. De hadde hele geviret sitt, dekket av dødelige sverd de brukt til å angripe metall hodene. De var også tungt pansret så våpnene til metall hodene bet ikke på dem. Etter bare 20minutter var de fleste metall hodene borte eller døde. Etter 30minutter var det bare noen få titall igjen som slåss. Og endelig, etter over 5timers slåssing, var slaget over. Dyrene jublet. Vi hadde vunnet! Jeg kunne formelig kjenne hvor RASENDE Animal var. Til tross for at han var langt unna, kunne jeg fremdeles føle noe av det han følte, og akkurat nå var det rent RASERI han følte. Animal har heldigvis fremdeles ikke klart å bryte båndet fra Den Evige Sirkel fullstendig, Sirkelen hvor alle Verdensrelikviene kommer fra. Jeg hadde heldigvis klart å blokkere ham fullstendig, så jeg kan føle det han føler, men ikke omvendt. Jeg vet faktisk ikke om Animal i det hele tatt er klar over at båndet ikke er fullstendig brutt. Langt under meg hadde dyrene begynt å ta av seg krigsutstyret. Elgene tok av seg det tunge panseret, og sverdene de hadde på gevirene sine. Chris og de andre gikk inn i hytten, jeg visste ikke helt hvorfor, så jeg bestemte meg for å sveve tilbake. Men det var ikke akkurat det morsomste som møtte oss der inne...
Følg med i den spennende fortsettelsen!
"Fortelleren".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar