I forrige del husker vi at Chris og de andre fikk samlet sammen de forskjellige Elite styrkene over hele verden. I forrige del husker vi også at de omsider, etter mye om og men fikk startet krisemøtet. Forrige del sluttet med at krisemøtet ble hevet og at dyrene begynte å gjøre seg klare. Nå kommer fortsettelsen.
Valiant.
Chris og Ansgar holdt krisemøtet slik vi hadde planlagt. Desverre viste det seg at talen jeg og noen av vennene mine hadde jobbet så hardt med, viste seg å være helt ødelagt pga været, vi hadde nemlig brukt fjærpenner med blekk for å skrive talen. Heldigvis fikk Chris improvisert seg gjennom møtet, hva nå det betyr. Uansett. Ansgar sa til oss at vi alle skulle fly inn i hytten og hente krigsutstyret vårt. Krigsutstyret vårt ble utviklet for flere hundre år siden, den ble basert på en menneskelig oppfinnelse: Rustningen. Forskjellen er kanskje bare at vi har ett ultralett materiale som i det hele tatt gjør det mulig å fly med rustningen på. Rustningen var formet slik at den ville dekke begge vingene, litt av halefjærene, og store deler av ryggen. Og det var bare delen som beskyttet oss mot angrep ovenfra. Til å beskytte oss fra angrep nedenifra, hadde vi ett stykke karbon, formet slik at det beskyttet hele brystet, store deler av magen, og litt av halefjærene bak. Men rustningene kunne ikke være for kompakte, for da ville det bli for vanskelig å fly. Gjennom mange årtier klarte Due Eliten å utvikle den perfekte rustningen. Rustningene vi har nå kan både bevege seg og oppføre seg slik bevegelsene til den som bruker den gjør. Det eneste problemet er at vi ikke kan ta den på med mindre vi har trening i å gjøre det, og de eneste som får trening i å sette på rustninger, er duepleierskene. Jeg trodde det ville gå bra, det vil si, helt til jeg så HVILKEN duepleierske som skulle hjelpe meg med på å få på meg rustningen: Kira. Jeg aner ikke hva som er årsaken, men det er ett eller annet med den hunnduen som går meg på nervene. Jeg prøvde å få bytte til en annen duepleierske, men vi kunne ikke bytte ettersom vi bare hadde få timer på å forberede oss, og derfor måtte holde oss til skjemaet. Det var altså årsaken til at jeg stod utålmodig med vingene utspent mens Kira tok på meg rustningen. <<Kan du ikke prøve å gjøre det raskere?>> spurte jeg utålmodig. jeg bare visste at den eneste årsaken til at Kira hjalp meg var fordi hun absolutt ville være nær meg. <<Ikke mas sånn, det tar tid å feste alle disse festene...>> svarte Kira for omtrent ørtende gang. Rustningene våre er ganske gode å ha når man skal slåss, men de er ikke så gode å få på seg. For å få den på seg må nemlig en annen due ta tak i rustningen til vingene, løfte den opp, og så legge den ned på vingene til brukeren. Og alt det måtte vi altså gjøre med bare føttene våre, vi er nemlig ikke særlig flinke til å bruke vingene våre til annet enn å fly. Men hvis vi trener hardt nok, kan vi bruke vingene til å løfte lette ting som pinner og slikt. Men hverken jeg eller Kira hadde den treningen, så derfor måtte Kira ta tak i rustningen min med føttene sine, flakse i vei for å løfte den opp, og så legge den ned på vingene mine. Endelig var Kira ferdig med rustningen til vingene, nå hadde hun bare magerustningen igjen. Mens Kira fløy og hentet magerustningen min, så jeg rundt på de andre duene som fikk hjelp av duepleiersker til å feste sine rustninger. Noen var allerede ferdige. Jeg ble avbrutt midt i tankene mine av at Kira begynte å feste rustningen min. Og endelig! Jeg hadde hele rustningen på meg, og klar til kamp. Men først trengte jeg selvsagt våpen så jeg kunne forsvare meg og angripe fiender: fotsverd. Fotsverd var den andre geniale ideen vi har basert på en menneskelig oppfinnelse. Fotsverdene våre er laget slik at de passer perfekt på føttene våre. Det finnes forskjellige typer fotsverd, noen med 3, mindre sverd, en til hver tå, mens andre har bare ett, mye større sverd. Sverdene jeg hadde har 3, mindre sverder på hver fot. Kira hjalp meg med å få på meg sverdene, og så fotbeskyttelse på begge føttene mine. Helt til slutt, rett før hun skulle hjelpe en annen due med å ta på rustning, snudde hun seg mot meg, og sa stille så ingen andre hørte det: <<Prøv å være forsiktig.>>, med det snudde hun seg rundt og gikk for å hente enda en vingerustning. Jeg foldet sammen vingene mine igjen for å sjekke at rustningen satt slik den skulle. Og det gjorde den. Den pakket seg fint sammen mens jeg beveget vingene mine, og fulgte bevegelsene mine perfekt. Hadde det ikke vært for at den var trang å ha på seg, ville den vært helt perfekt. Det var lenge siden jeg hadde trent med slikt utstyr på, så jeg bestemte meg for å gå opp i treningsrommet i annen etasje. Sverdene mine klirret mens jeg fløy. Da jeg endelig kom meg opp, stilte jeg inn treningsmaskinene vi har bygget spesielt for krigstrening. Maskinen fungerer slik at den kjører en rekke mål bortover skinner vi har lagt utover ett stort gulv. Jeg satte den på "Lett", det vil si 25mål, litt store mål, og ikke så raske. En dør smatt opp, og ut kom noen dukker vi har laget til treningsmaskinen. Akkurat da jeg skulle til å starte treningen, hørte jeg en kjent stemme bak meg: <<Har du noe i mot at jeg blir med?>>. Jeg snudde meg rundt, og der stod Kira. Men for ett antrekk! I steden for den vanlige duepleierske-drakten, hadde hun nå på seg full rustning, samt sverd på føttene sine. <<Men-men-men.>> begynte jeg, Kira sukket, og avbrøt meg: <<Om jeg har krigstrening? Ja. Om jeg er god i det? JA.>> hun gikk bort til treningsmaskinen og stilte den på treningsduell, <<Førstemann til 50poeng vinner!>> sa hun. Jeg bare stirret. Kira mistet tålmodigheten sin, og gikk bort i sitt hjørne av rommet. Jeg gikk til mitt hjørne. Maskinen telte ned fra 10sekunder, og så begynte treningen. Umiddelbart begynte en masse dukker å bevege seg. Kira lettet raskere enn jeg, og begynte straks å angripe noen av dukkene. Innen jeg hadde klart å få 1poeng, hadde hun fått 10poeng. Lang historie kort: Kira vant 50-23. Jeg landet tungt på gulvet og peste, jeg var helt utslitt. Kira landet ved siden av meg. Hun så oppgitt på meg. <<Sliten allerede? Og jeg som hadde tenkt å utfordre deg til sverdduell...>> sa hun og slengte ett langt sverd ned rett ved siden av meg. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å le, mens Kira hjalp meg med å få på meg sverdet. Det var ett langt sverd, jeg har ikke trening i sverdefekting med så store sverd, men ville i hvert fall prøve. Kira festet sitt eget sverd på foten sin, og så var vi klare. Vi satte oss på hver vår sittepinne på hver vår side av rommet. Maskinen var innstilt til å starte omgangen etter 1minutt fra aktiveringen. Maskinen viste "Start" og vi lettet og fløy mot hverandre. Kira var den første til å angripe, og kastet seg mot meg. Jeg løftet sverdet mitt, bremste med vingene, og fikk avverget angrepet. Men Kira ga seg ikke så lett. Hun fortsatte å prøve å angripe meg mens jeg forsvarte meg så godt jeg kunne. Vi fektet en god stund før maskinen viste "Uavgjort". Slitne landet vi på gulvet igjen. <<Jeg visste ikke at du var så flink til å fekte.>> sa jeg mens Kira hjalp meg med å få på meg de mindre sverdene igjen. Kira bare smilte. Plutselig hørte vi Ansgar rope: <<Fiendene kommer! Alle elite dyr til oppstillingsplassene!>>, Kira fløy av gårde for å få av seg rustningen og byttet den mot duepleierske-drakten sin. Selv fløy jeg til oppstillingsplassen min på flygningsrampen. Ansgar satt på en sittepinne høyt over oss, han også i rustning. Alle elite duene hadde på seg rustning, bortsett fra duepleierskene som gjorde seg klar til å behandle de skadde. Etter en kort tale sa Ansgar at vi skulle fly ut og lande der hvor Chris stod og vinket oss ned. Vi fløy ut alle sammen, og ble møtt av ett utrolig syn: ALLE elite dyrene hadde på seg rustningene sine. Alt fra spurvene til bjørnene til elefantene hadde på seg krigsutstyret sitt. Da vi landet rett ved siden av Chris, la jeg merke til at han stod med ett: <<Automatvåpen?!>> spurte jeg sjokkert. Chris så skuffet ned på meg, <<Myndighetene trodde ikke på oss, de lo faktisk av oss. Jeg og noen andre måtte gå til militærbasen og stjele våpen vi kunne bruke selv.>> sa han, og pekte bakover. Der stod en 20-30mennesker, alle utstyrt med automatvåpen. <<Vi fikk med oss noen fra militæret, mens andre er frivillige.>> sa Chris trist. Plutselig kom en speiderdue flyendes, han ropte: <<Fiendene kommer! DE KOMMER!!!>> så falt han livløs ned på bakken. Regn skrek med avsky: <<Mørke KREFTER!>>. Men det skremte oss ikke. Alle elite dyrene stod som murt fast og så bort på horisonten, hvor utallige Metall Hoder hadde begynt å bli synlige. Jeg så meg rundt på de andre elite dyrene. Elgene var utstyrt med sverd på alle taggene sine på geviret samt rustning over det hele inkludert føttene og hodet, mens noen fugler var utstyrt med andre farlige ting som syre, pakket inn i spesielle kapsler som fungerte slik at når de traff noe eksploderte de og spredde innholdet sitt utover fienden, syren var en av verdens sterkeste og var i stand til å smelte nesten alt, bortsett fra karbon og diamanter. Flere tusen fugler var utstyrt med slike syrebomber. Fugler som var større, var utstyrt med store sverd på størrelse med store kniver. Noen av de aller største fuglene som falkene og ørnene hadde ikke noe på føttene sine, de hadde våpen nok med klørne sine om ikke mer. Det tok ikke lang tid før hele horisonten var full av Metall Hoder, det var sikkert flere millioner av dem! Men vi, vi var over en milliard. Vi stod lenge og så på at stadig flere Metall Hoder kom, og de kom stadig nærmere. Etter litt over 1time var de nærme nok til at vi kunne angripe. En av generalene til Elge Eliten som stod helt foran, ga ordren: <<Angrip!>>, i samme øyeblikk hørte vi en rar lyd fra ett av Metall Hodene, det var nesten som ett langt skvikelyd. Jeg tror det var Metall Hodene's måte å si "angrip" på, for i neste sekund stormet metall hodene mot oss. Men de var ikke alene. <Animal har klart å forgifte noen fugler og andre dyr med Mørke Krefter! Sikt for de sorte hjelmene, hjelmene inneholder Mørke Krefter, dyrene vil bli befridd straks hjelmen er av!> skrek Regn i tankene våre. Jeg og alle de andre duene lettet, og begynte umiddelbart å fly mot fiendene. Jeg ventet til jeg var få meter unna fienden, så bremset jeg plutselig opp med vingene, gjorde ett raskt kast med føttene mine, og i neste sekund var jeg låst fast i ett jerngrep med fienden's føtter mens vi hakket hverandre. Før fienden fikk gjort noe, flakset jeg hardt med vingene mine, drog fuglen med meg, og med ett kraftig stup fikk jeg revet av hjelmen på fuglen. Plutselig forsvant alt det svarte fra den. Jeg visste at fuglen var tilbake til det normale, så jeg slapp den. Under meg var slaget i full gang. Chris og vennene hans skrek mens de skjøt den ene Metall Hodet etter den andre. Det var total kaos der! Over 1milliard dyr støtte mot flere millioner metall hoder. Elgene var overlegne mot Metall Hodene, med ett enkelt kast med hodet kunne de ta livet av alle Metall Hodene som prøvde seg på dem, og de var så godt pansret med rustning at våpnene til Metall Hodene som var lange spyd ikke bet på dem. Men Metall Hodene fant fort en løsning, plutselig begynte de å hoppe oppå noen av elgene. Elgene forsvarte seg så godt de kunne, men etter mye slåssing falt de livløse om. Men Metall Hodene led enda større tap. Det tok ikke lang tid før bakken var dekket av døde Metall Hoder og dyr. Slaget fortsatte. Jeg og de andre duene rev av den ene hjelmen etter den andre. Men mange av oss var ikke så heldige, i løpet av en time mistet vi over 100duer. Mange flere var alvorlig skadet og ble tatt hånd om av duepleierskene. Plutselig kjente jeg at noe grep tak i meg ovenifra. Jeg snudde på hodet, og så RETT inn i ett par forgiftede øyner av Mørke Krefter. Det var en av fugl som var forgiftet av Mørke Krefter. Fuglen begynte å kaste meg hjelpesløs rundt. Jeg prøvde så godt jeg kunne å komme meg løs, men det nyttet ikke. Det var da jeg husket det. Rustningen! Den kunne løsnes. Snoren Kira hadde stramt var rett i nærheten av føttene mine, om jeg bare kunne få tak i den og dra til kunne jeg kanskje ha en sjanse. Fuglen, eller rettere sagt Falken fortsatte å riste meg rundt. Endelig fikk jeg tak i tauet som bandt de to delene av rustningen min sammen, jeg dro til så hardt jeg kunne, og kjente hvordan vingerustningen løsnet. Jeg foldet sammen vingene mine og begynte å stupe. Men ikke lenge. Fort snudde jeg meg rundt, flakset med vingene, og grep tak i føttene til falken. Falken kjønte ingenting før det var for sent. Fort løsnet jeg grepet i en av føttene mine, løftet den opp, og hogg til. Jeg traff Falken midt i den ene vingen, sverdene mine etterlot seg 3dype furer som gikk helt inn til beinet. Falken skrek av smerte, men var hjelpesløs. Til slutt slapp jeg den fullstendig. Falken prøvde så godt den kunne å redde seg selv, men var sjanseløs etter at jeg hadde kappet over de viktige musklene i vingen. Den falt fortere og fortere til den traff bakken. Jeg var fremdeles i luften og flakset med vingene. Jeg skulle akkurat til å returnere til Hovedkvarteret for å hente en ny vingerustning, da det var noe som traff meg i den høyre vingen min. Plutselig spredde en grusom smerte seg. Jeg hadde blitt truffet av en pil! En av metallhodene hadde kastet den etter meg, og traff vingen min. Jeg prøvde så godt jeg kunne å fly, men klarte det ikke med en skadet vinge. Jeg begynte å falle nedover. På veien hørte jeg den fortvilte stemmen til Kira: <<Valiant! NEI!>>. Jeg fortsatte å falle, og visste det var slutten. Så mørknet verden, og alt ble svart. Jeg besvimte...
Følg med i den spennende fortsettelsen!
"Fortelleren".
Valiant.
Chris og Ansgar holdt krisemøtet slik vi hadde planlagt. Desverre viste det seg at talen jeg og noen av vennene mine hadde jobbet så hardt med, viste seg å være helt ødelagt pga været, vi hadde nemlig brukt fjærpenner med blekk for å skrive talen. Heldigvis fikk Chris improvisert seg gjennom møtet, hva nå det betyr. Uansett. Ansgar sa til oss at vi alle skulle fly inn i hytten og hente krigsutstyret vårt. Krigsutstyret vårt ble utviklet for flere hundre år siden, den ble basert på en menneskelig oppfinnelse: Rustningen. Forskjellen er kanskje bare at vi har ett ultralett materiale som i det hele tatt gjør det mulig å fly med rustningen på. Rustningen var formet slik at den ville dekke begge vingene, litt av halefjærene, og store deler av ryggen. Og det var bare delen som beskyttet oss mot angrep ovenfra. Til å beskytte oss fra angrep nedenifra, hadde vi ett stykke karbon, formet slik at det beskyttet hele brystet, store deler av magen, og litt av halefjærene bak. Men rustningene kunne ikke være for kompakte, for da ville det bli for vanskelig å fly. Gjennom mange årtier klarte Due Eliten å utvikle den perfekte rustningen. Rustningene vi har nå kan både bevege seg og oppføre seg slik bevegelsene til den som bruker den gjør. Det eneste problemet er at vi ikke kan ta den på med mindre vi har trening i å gjøre det, og de eneste som får trening i å sette på rustninger, er duepleierskene. Jeg trodde det ville gå bra, det vil si, helt til jeg så HVILKEN duepleierske som skulle hjelpe meg med på å få på meg rustningen: Kira. Jeg aner ikke hva som er årsaken, men det er ett eller annet med den hunnduen som går meg på nervene. Jeg prøvde å få bytte til en annen duepleierske, men vi kunne ikke bytte ettersom vi bare hadde få timer på å forberede oss, og derfor måtte holde oss til skjemaet. Det var altså årsaken til at jeg stod utålmodig med vingene utspent mens Kira tok på meg rustningen. <<Kan du ikke prøve å gjøre det raskere?>> spurte jeg utålmodig. jeg bare visste at den eneste årsaken til at Kira hjalp meg var fordi hun absolutt ville være nær meg. <<Ikke mas sånn, det tar tid å feste alle disse festene...>> svarte Kira for omtrent ørtende gang. Rustningene våre er ganske gode å ha når man skal slåss, men de er ikke så gode å få på seg. For å få den på seg må nemlig en annen due ta tak i rustningen til vingene, løfte den opp, og så legge den ned på vingene til brukeren. Og alt det måtte vi altså gjøre med bare føttene våre, vi er nemlig ikke særlig flinke til å bruke vingene våre til annet enn å fly. Men hvis vi trener hardt nok, kan vi bruke vingene til å løfte lette ting som pinner og slikt. Men hverken jeg eller Kira hadde den treningen, så derfor måtte Kira ta tak i rustningen min med føttene sine, flakse i vei for å løfte den opp, og så legge den ned på vingene mine. Endelig var Kira ferdig med rustningen til vingene, nå hadde hun bare magerustningen igjen. Mens Kira fløy og hentet magerustningen min, så jeg rundt på de andre duene som fikk hjelp av duepleiersker til å feste sine rustninger. Noen var allerede ferdige. Jeg ble avbrutt midt i tankene mine av at Kira begynte å feste rustningen min. Og endelig! Jeg hadde hele rustningen på meg, og klar til kamp. Men først trengte jeg selvsagt våpen så jeg kunne forsvare meg og angripe fiender: fotsverd. Fotsverd var den andre geniale ideen vi har basert på en menneskelig oppfinnelse. Fotsverdene våre er laget slik at de passer perfekt på føttene våre. Det finnes forskjellige typer fotsverd, noen med 3, mindre sverd, en til hver tå, mens andre har bare ett, mye større sverd. Sverdene jeg hadde har 3, mindre sverder på hver fot. Kira hjalp meg med å få på meg sverdene, og så fotbeskyttelse på begge føttene mine. Helt til slutt, rett før hun skulle hjelpe en annen due med å ta på rustning, snudde hun seg mot meg, og sa stille så ingen andre hørte det: <<Prøv å være forsiktig.>>, med det snudde hun seg rundt og gikk for å hente enda en vingerustning. Jeg foldet sammen vingene mine igjen for å sjekke at rustningen satt slik den skulle. Og det gjorde den. Den pakket seg fint sammen mens jeg beveget vingene mine, og fulgte bevegelsene mine perfekt. Hadde det ikke vært for at den var trang å ha på seg, ville den vært helt perfekt. Det var lenge siden jeg hadde trent med slikt utstyr på, så jeg bestemte meg for å gå opp i treningsrommet i annen etasje. Sverdene mine klirret mens jeg fløy. Da jeg endelig kom meg opp, stilte jeg inn treningsmaskinene vi har bygget spesielt for krigstrening. Maskinen fungerer slik at den kjører en rekke mål bortover skinner vi har lagt utover ett stort gulv. Jeg satte den på "Lett", det vil si 25mål, litt store mål, og ikke så raske. En dør smatt opp, og ut kom noen dukker vi har laget til treningsmaskinen. Akkurat da jeg skulle til å starte treningen, hørte jeg en kjent stemme bak meg: <<Har du noe i mot at jeg blir med?>>. Jeg snudde meg rundt, og der stod Kira. Men for ett antrekk! I steden for den vanlige duepleierske-drakten, hadde hun nå på seg full rustning, samt sverd på føttene sine. <<Men-men-men.>> begynte jeg, Kira sukket, og avbrøt meg: <<Om jeg har krigstrening? Ja. Om jeg er god i det? JA.>> hun gikk bort til treningsmaskinen og stilte den på treningsduell, <<Førstemann til 50poeng vinner!>> sa hun. Jeg bare stirret. Kira mistet tålmodigheten sin, og gikk bort i sitt hjørne av rommet. Jeg gikk til mitt hjørne. Maskinen telte ned fra 10sekunder, og så begynte treningen. Umiddelbart begynte en masse dukker å bevege seg. Kira lettet raskere enn jeg, og begynte straks å angripe noen av dukkene. Innen jeg hadde klart å få 1poeng, hadde hun fått 10poeng. Lang historie kort: Kira vant 50-23. Jeg landet tungt på gulvet og peste, jeg var helt utslitt. Kira landet ved siden av meg. Hun så oppgitt på meg. <<Sliten allerede? Og jeg som hadde tenkt å utfordre deg til sverdduell...>> sa hun og slengte ett langt sverd ned rett ved siden av meg. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å le, mens Kira hjalp meg med å få på meg sverdet. Det var ett langt sverd, jeg har ikke trening i sverdefekting med så store sverd, men ville i hvert fall prøve. Kira festet sitt eget sverd på foten sin, og så var vi klare. Vi satte oss på hver vår sittepinne på hver vår side av rommet. Maskinen var innstilt til å starte omgangen etter 1minutt fra aktiveringen. Maskinen viste "Start" og vi lettet og fløy mot hverandre. Kira var den første til å angripe, og kastet seg mot meg. Jeg løftet sverdet mitt, bremste med vingene, og fikk avverget angrepet. Men Kira ga seg ikke så lett. Hun fortsatte å prøve å angripe meg mens jeg forsvarte meg så godt jeg kunne. Vi fektet en god stund før maskinen viste "Uavgjort". Slitne landet vi på gulvet igjen. <<Jeg visste ikke at du var så flink til å fekte.>> sa jeg mens Kira hjalp meg med å få på meg de mindre sverdene igjen. Kira bare smilte. Plutselig hørte vi Ansgar rope: <<Fiendene kommer! Alle elite dyr til oppstillingsplassene!>>, Kira fløy av gårde for å få av seg rustningen og byttet den mot duepleierske-drakten sin. Selv fløy jeg til oppstillingsplassen min på flygningsrampen. Ansgar satt på en sittepinne høyt over oss, han også i rustning. Alle elite duene hadde på seg rustning, bortsett fra duepleierskene som gjorde seg klar til å behandle de skadde. Etter en kort tale sa Ansgar at vi skulle fly ut og lande der hvor Chris stod og vinket oss ned. Vi fløy ut alle sammen, og ble møtt av ett utrolig syn: ALLE elite dyrene hadde på seg rustningene sine. Alt fra spurvene til bjørnene til elefantene hadde på seg krigsutstyret sitt. Da vi landet rett ved siden av Chris, la jeg merke til at han stod med ett: <<Automatvåpen?!>> spurte jeg sjokkert. Chris så skuffet ned på meg, <<Myndighetene trodde ikke på oss, de lo faktisk av oss. Jeg og noen andre måtte gå til militærbasen og stjele våpen vi kunne bruke selv.>> sa han, og pekte bakover. Der stod en 20-30mennesker, alle utstyrt med automatvåpen. <<Vi fikk med oss noen fra militæret, mens andre er frivillige.>> sa Chris trist. Plutselig kom en speiderdue flyendes, han ropte: <<Fiendene kommer! DE KOMMER!!!>> så falt han livløs ned på bakken. Regn skrek med avsky: <<Mørke KREFTER!>>. Men det skremte oss ikke. Alle elite dyrene stod som murt fast og så bort på horisonten, hvor utallige Metall Hoder hadde begynt å bli synlige. Jeg så meg rundt på de andre elite dyrene. Elgene var utstyrt med sverd på alle taggene sine på geviret samt rustning over det hele inkludert føttene og hodet, mens noen fugler var utstyrt med andre farlige ting som syre, pakket inn i spesielle kapsler som fungerte slik at når de traff noe eksploderte de og spredde innholdet sitt utover fienden, syren var en av verdens sterkeste og var i stand til å smelte nesten alt, bortsett fra karbon og diamanter. Flere tusen fugler var utstyrt med slike syrebomber. Fugler som var større, var utstyrt med store sverd på størrelse med store kniver. Noen av de aller største fuglene som falkene og ørnene hadde ikke noe på føttene sine, de hadde våpen nok med klørne sine om ikke mer. Det tok ikke lang tid før hele horisonten var full av Metall Hoder, det var sikkert flere millioner av dem! Men vi, vi var over en milliard. Vi stod lenge og så på at stadig flere Metall Hoder kom, og de kom stadig nærmere. Etter litt over 1time var de nærme nok til at vi kunne angripe. En av generalene til Elge Eliten som stod helt foran, ga ordren: <<Angrip!>>, i samme øyeblikk hørte vi en rar lyd fra ett av Metall Hodene, det var nesten som ett langt skvikelyd. Jeg tror det var Metall Hodene's måte å si "angrip" på, for i neste sekund stormet metall hodene mot oss. Men de var ikke alene. <Animal har klart å forgifte noen fugler og andre dyr med Mørke Krefter! Sikt for de sorte hjelmene, hjelmene inneholder Mørke Krefter, dyrene vil bli befridd straks hjelmen er av!> skrek Regn i tankene våre. Jeg og alle de andre duene lettet, og begynte umiddelbart å fly mot fiendene. Jeg ventet til jeg var få meter unna fienden, så bremset jeg plutselig opp med vingene, gjorde ett raskt kast med føttene mine, og i neste sekund var jeg låst fast i ett jerngrep med fienden's føtter mens vi hakket hverandre. Før fienden fikk gjort noe, flakset jeg hardt med vingene mine, drog fuglen med meg, og med ett kraftig stup fikk jeg revet av hjelmen på fuglen. Plutselig forsvant alt det svarte fra den. Jeg visste at fuglen var tilbake til det normale, så jeg slapp den. Under meg var slaget i full gang. Chris og vennene hans skrek mens de skjøt den ene Metall Hodet etter den andre. Det var total kaos der! Over 1milliard dyr støtte mot flere millioner metall hoder. Elgene var overlegne mot Metall Hodene, med ett enkelt kast med hodet kunne de ta livet av alle Metall Hodene som prøvde seg på dem, og de var så godt pansret med rustning at våpnene til Metall Hodene som var lange spyd ikke bet på dem. Men Metall Hodene fant fort en løsning, plutselig begynte de å hoppe oppå noen av elgene. Elgene forsvarte seg så godt de kunne, men etter mye slåssing falt de livløse om. Men Metall Hodene led enda større tap. Det tok ikke lang tid før bakken var dekket av døde Metall Hoder og dyr. Slaget fortsatte. Jeg og de andre duene rev av den ene hjelmen etter den andre. Men mange av oss var ikke så heldige, i løpet av en time mistet vi over 100duer. Mange flere var alvorlig skadet og ble tatt hånd om av duepleierskene. Plutselig kjente jeg at noe grep tak i meg ovenifra. Jeg snudde på hodet, og så RETT inn i ett par forgiftede øyner av Mørke Krefter. Det var en av fugl som var forgiftet av Mørke Krefter. Fuglen begynte å kaste meg hjelpesløs rundt. Jeg prøvde så godt jeg kunne å komme meg løs, men det nyttet ikke. Det var da jeg husket det. Rustningen! Den kunne løsnes. Snoren Kira hadde stramt var rett i nærheten av føttene mine, om jeg bare kunne få tak i den og dra til kunne jeg kanskje ha en sjanse. Fuglen, eller rettere sagt Falken fortsatte å riste meg rundt. Endelig fikk jeg tak i tauet som bandt de to delene av rustningen min sammen, jeg dro til så hardt jeg kunne, og kjente hvordan vingerustningen løsnet. Jeg foldet sammen vingene mine og begynte å stupe. Men ikke lenge. Fort snudde jeg meg rundt, flakset med vingene, og grep tak i føttene til falken. Falken kjønte ingenting før det var for sent. Fort løsnet jeg grepet i en av føttene mine, løftet den opp, og hogg til. Jeg traff Falken midt i den ene vingen, sverdene mine etterlot seg 3dype furer som gikk helt inn til beinet. Falken skrek av smerte, men var hjelpesløs. Til slutt slapp jeg den fullstendig. Falken prøvde så godt den kunne å redde seg selv, men var sjanseløs etter at jeg hadde kappet over de viktige musklene i vingen. Den falt fortere og fortere til den traff bakken. Jeg var fremdeles i luften og flakset med vingene. Jeg skulle akkurat til å returnere til Hovedkvarteret for å hente en ny vingerustning, da det var noe som traff meg i den høyre vingen min. Plutselig spredde en grusom smerte seg. Jeg hadde blitt truffet av en pil! En av metallhodene hadde kastet den etter meg, og traff vingen min. Jeg prøvde så godt jeg kunne å fly, men klarte det ikke med en skadet vinge. Jeg begynte å falle nedover. På veien hørte jeg den fortvilte stemmen til Kira: <<Valiant! NEI!>>. Jeg fortsatte å falle, og visste det var slutten. Så mørknet verden, og alt ble svart. Jeg besvimte...
Følg med i den spennende fortsettelsen!
"Fortelleren".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar