Den Fantastiske Reisen, del8.

Vi husker fra forrige del at Cynder, som var hardt skadet etter å ha slitt seg løs fra en bjørnefelle, plutselig fikk voldsomme smerter. Forrige del sluttet med at Cynder plutselig sluttet å puste, og døde.


Cynder

Jeg sluttet å puste.

Hjertet sluttet å slå.

Jeg døde. Det er helt umulig å beskrive hvordan det var. Det var som om jeg ikke hade bekymringer lenger. Men så brølte en stemme: <<HVA SKAL DETTE BETY?! CYNDER?!>> jeg snudde meg og så opp på en hvit, høy trone. På tronen satt en drage, som lignet meg på en prikk, bare mye, MYE eldre. Dragen så LENGE på meg, nesten som om vi var i slekt. Så dukket det opp en annen drage. <<Jane, kan du vennligst si meg hva som--->> han stoppet, og så på meg. <<ER det virkelig Cynder?>> spurte dragen skjelvende. Den andre dragen nikket. Den nye dragen begynte plutselig å skjelve, og løp av gårde. <<Ikke bry deg om ham>> sa den første dragen, <<Han døde under krigene og bor i skam det meste av tiden... Men å møte lederen for fienden så raskt hadde han ikke forestilt seg...>> dragen begynte å klatre ned fra tronen. <<Du er litt tidlig Cynder...>> sa dragen. <<Selv hadde jeg trodd at du ville gjøre din mor stolt ved å leve lenge og vel...>>. Dragen stod rett foran meg nå, <<Det stemmer, Cynder, jeg er moren din, eller det som er igjen av meg.>> Jeg så på dragen, dragen var helt hvit, omtrent som jeg var nå. <<Jeg har holdt øye med deg, Cynder. Du har gjort meg veldig stolt. Du klarte å slå Malefor som vi trodde aldri ville skje. Og du fant deg en partner. Men se på deg nå. Her i sjelenes rike. Jeg må diskutere dette med de aller høyeste...>> dermed forsvant dragen. Jeg begynte å se meg rundt. Bare hvite skydotter så langt øyet rakk. Men så fikk jeg øye på noe. Jeg gikk bort til det, det var noe som lignet på små lykter. Jeg tok på en av dem, og plutselig lyste den opp som solen. Den begynte å sveve, og forsvant lydløst. <<En ledestjeren ja...>> sa en stemme bak meg, jeg snudde meg, og fikk øye på en hvit drage, den så veldig ung ut, <<Vi sender dem når det er noen i den levende verden som trenger hjelp til å finne fram...>> forklarte dragen, <<Eller vi bare bruker dem for å få tiden til å gå.>>. Plutselig dukket det opp 5andre drager, en av dem var den dragen jeg så på tronen. Den nye dragen gikk. De 4dragene så lenge på meg. <<Du er vel ikke sikker på at du driver gjøn med oss nå?>> spurte en av dem. Den første dragen jeg møtte ristet på hodet, <<Nei, dette er den virkelige Cynder dere hjalp med å bekjempe Malefor.>>. De fire andre bare stirret på meg en lang stund, <<Men hvordan kom hun opp hit så tidlig?>> spurte en av dem. <<Det er litt ukjent fremdeles, vi kan ikke finne henne i drageverden, det er nesten som om hun ikke befant seg i sin egen verden da dette skjedde...>>.

 

Jeg fortalte dem hele historien.

 

De bare stirret på meg igjen. <<Men hvordan skal det gå med Spyro når ikke Cynder er der for å lede an?>> spurte en av dem. Rett etterpå så de bort på alle lyktene. <<Å nei, vi sverget på at vi aldri skulle bruke dem igjen bortsett fra hvis det skulle være ett ytterste nødsfall.>> sa en av dragene strengt. <<Dette er ett nødstilfelle, DTRM er i ferd med å ødelegge den ordentlige verden, ødelegger han den ødelegger han alle de andre verdene, inkludert drageverden, dere må sende en ledelykt for å lede and for Spyro og de andre!>> klaget jeg. Det var visst nok til å overbevise dem om at dette var ett nødstilfelle. Plutselig rakte de meg en av lyktene. <<Bare den som var med på dette kan aktivere denne lykten riktig.>> forklarte en av dragene, <<Hold lykten, og forklar den hva den skal gjøre ved å tenke det.>> . Jeg tenkte på Spyro og alle de andre som sikkert ikke ante hvor de skulle, så ba jeg lykten om å lede dem til DTRM. Lykten lyste kraftig opp, og lettet. Så svevet den rundt noen sekunder, før den forsvant. <<Nå kan vi bare vente.>> sa en av de andre dragene. Men jeg var for opptatt med å tenke på Spyro. Jeg kunne ikke tro at jeg kanskje aldri ville se ham igjen, og at han måtte fortsette eventyret alene.

 

Timene gikk, men det skjedde ikke noe særlig mer. Jeg la meg til å sove på den samme plassen jeg hadde sendt av gårde lykten, i håp om at den skulle komme tilbake. Men det skjedde ingenting.

 

Plutselig kommer en drage løpende mot meg. Jeg oppdager plutselig at det er den samme dragen som hadde fortalt meg om lyktene. Han så veldig alvorlig ut. <<Lykten rakk ikke frem, den ble utslettet!>> ropte han, <<Du MÅ tilbake, hjelpe Spyro og de andre, og bekjempe DTRM, hvem han nå er!>>. Jeg ble litt overrasket over hva han sa. <<Jeg kan jo ikke reise tilbake, kan jeg vel?>> spurte jeg. Dragen svarte ikke, han bare dro meg av gårde med til en merkelig maskin. Han dyttet meg inn i maskinen, så sa han: <<Det er best du holder deg fast!>>. Jeg gjorde som han sa, og plutselig så føltes det som om jeg for veldig raskt. Jeg begynte å hyle, og så falt jeg.

 

Plutselig våknet jeg. Jeg begynte å puste raskt og tungt. Jeg så meg rundt, jeg var tilbake hos Spyro og de andre. Jeg pustet fremdeles veldig tungt. Plutselig oppdaget Spyro at jeg hadde våknet igjen, og han løp mot meg. Jeg så bort på ham. Jeg var utrolig lettet over at han og de andre ikke måtte fortsette uten meg, men jeg tror HAN var mer sjokkert enn lettet...

 

Spyro

 

Hva som egentlig skjedde er fremdeles litt uklart for meg.

 

Vi hadde nettop innsett at vi hadde mistet Cynder for godt, og skulle akkurat til å ha en minne sermoni for henne, da vi plutselig hørte merkelige lyder bak oss. Det var nesten som om noen hadde problemer med å puste, og pustet raskt og veldig tungt. Vi snudde oss, og der lå Cynder, og pustet veldig tungt og raskt. Jeg skjønte ingenting, men løp bort til henne. Og ganske riktig, hun pustet. Men hvordan var det ingen som visste. Men det viktigste var at vi hadde henne tilbake i hvert fall. <<Spyro>> sa hun plutselig, veldig stille, men hun var i live, <<Vi må komme oss bort herfra.>> Jeg skjønte ingenting. Men hun fortsatte å mase om at vi måtte komme oss bort, så til slutt bestemte vi oss for å reise videre. Og det var virkelig i siste sekund, for rett etter at vi hadde reist, registrerte DVRM enorme tidsforstyrrelser der vi nettop hadde vært. DTRM hadde tydeligvis fått reparert den ødelagte kabelen sin og begynt å lete etter oss. Vi fant oss ett lite skogholt i nærheten hvor vi tente ett bål. Cynder klaget stadig på de sterke smertene fra poten sin, og til slutt fikk de andre nok. De sa at jeg måtte ta av teppet vi hadde brukt som bandasje og se om det hjalp. Jeg la meg ned på siden av Cynder. Hun hadde fremdeles forferdelig vondt i den skadde poten sin. Jeg begynte å ta bort stroppen vi hadde brukt til å stramme teppet, og til slutt hadde jeg tatt bort hele teppet. Men det gjorde det ikke særlig bedre. Poten til Cynder så helt grusom ut, den var helt rød, og hadde mistet noe av den svarte fargen sin som Cynder vanligvis har. Men det hjalp i hvert fall for Cynder, så hun sluttet å klage, men hun nektet at jeg skulle gå, så jeg måtte bli der over natten. Men lite ante jeg at vi hadde en tyster i blant oss, en forræder, men det fant jeg først ut så alt for sent.

 

 

Agent 10001

 

Jeg lot som om jeg sov. Jeg ville ikke vekke mistanke. Da alle de andre hadde lagt seg til å sove, begynte jeg på oppdraget mitt, nemlig spolere planene til de andre. Jeg reiste meg lydløst og brukte spesialstøvler til å gå rundt med uten å lage ett pip. Da så jeg de to dragene. De sov i utkanten av leiren, den svarte med den ene poten sin over den skadde poten sin. Jeg gikk mot dem. Jeg holdt en merkelig anordning i den ene hånden min. Jeg kom bort til de to dragene. De så faktisk litt søte ut der de sov ved siden av hverandre. Så rettet jeg anordningen mot den svarte, og trykket på en knapp. Så gikk jeg. Jeg fikk se virkningen av anordningen neste dag.

 

 

Spyro

 

Neste morgen våknet jeg med en skikkelig hodepine. Den var så kraftig at jeg ikke klarte å tenke en gang. Jeg tok en titt på Cynder, hun var allerede våken. Men hun var ikke helt seg selv, hun var så stille, og veldig rolig. Jeg reiste meg og gikk bort til en dam, jeg trengte virkelig vann nå. Jeg kom bort til innsjøen i nærheten av leiren. Alle de andre var der allerede, noen vasket seg, andre bare stod der og hang. Jeg gikk forsiktig ut i vannet. Jeg vasket omhyggelig sårene jeg hadde fått fra bjørnefellen jeg hadde gått i tidligere. Sårene mine var ikke så ille som det Cynder's var, så jeg hadde fokusert på at hun hadde det bra i stedet for å rense sårene mine. Bilder fra drageverden strømmet på stadig. Bilder av alle vennene mine, de eldste, og bilder fra da jeg og Cynder beseiret Malefor. Jeg vet ikke om det var tilfeldig eller ikke, men det var omtrent da at jeg hørte Cynder skrike høyt. Jeg spratt ut av vannet raskere enn jeg fikk tenkt meg om, og sprang mot der jeg hadde hørt skriket fra. Der var Cynder, hun løp rundt i ring. Hun hørtes veldig fortvilt ut. <<De har meg! De har meg!>> ropte hun, så fikk hun øye på meg, hun rettet ett desperat blikk på meg, <<Spyro! Du MÅ hjelpe meg! De prøver å ta meg! Gjør noe!>>. Alle som hadde vært ved innsjøen stod nå og så på Cynder som løp rundt mens hun prøvde å slå seg selv. Da skrek hun plutselig med en mye ondere og sterkere stemme: <<Gi opp Cynder! Det nytter ikke å gjøre motstand! Vi har deg nå!>>, så fortsatte Cynder å slå seg selv mens hun hele tiden ropte: <<Kom dere ut av meg! La meg gå!>>. To gutter kom løpende med ett tau. De kastet tauet over Cynder, og to andre på den andre siden tok i mot. Så tok all godt tak i tauene, og med ett <<Hiv, hoi!>> begynte vi å dra i tauene for å tvinge Cynder ned. Det gikk litt tid, og Cynder bare fortsatte å slåss mot seg selv. Til slutt, etter mye strev fikk vi tvunget Cynder ned. Nå lå hun på bakken mens hun prøvde å slå seg selv. Noen gikk og fant ett nytt tau, og etter mye om og men hadde vi fått bundet fast potene til Cynder så hun ikke skulle skade seg selv. Noen minutter senere var Cynder helt stille, uten å lage en lyd. DVRM gjorde en analyse av Cynder. <<Jeg kan ikke finne noe unormalt.>> sa maskinen, <<Eller vent litt.>> maskinen fikk plutselig ett sint uttrykk på panelene sine. <<Det er noe som ligner på ukjent teknologi, det har tatt over kontrollen av Cynder>> sa DVRM, <<Og der, nei, det kan ikke være... Å du store.>>. <<Hva?! Hva er det som er galt med Cynder?>> spurte jeg utålmodig. <<Spyro, jeg må snakke med deg alene. Alle dere andre, STIKK!>>, dermed forsvant alle de andre. <<Det viser seg at problemet med Cynder er mer alvorlig enn jeg først trodde. Det er noen som har plantet en robot i henne som tar stadig over mer kontroll av henne, om noen få timer vil ikke Cynder være der mer i det hele tatt.>> sa DVRM, <<Jeg vet ikke hvordan dette har skjedd, men jeg vet at så avanserte roboter ikke kommer ut av løse luften, noen må ha bevisst plantet roboten i Cynder.>> avsluttet maskinen. <<Men hvordan finner vi ut av hvordan dette skjedde?>> spurte jeg med skjelven stemme. <<Vi kan ikke... Men det finnes en måte vi kan redde Cyner på, men jeg liker det ikke.>> sa DVRM nølende, <<En av oss må gå inn i Cynder, slåss mot roboten, og ødelegge den.>> sa DVRM. <<Og hvor forventer du at vi skal finne noe som er lite nok til å->> Jeg stoppet, DVRM så på meg, <<Du mener vel ikke?>>. <<Jo, det er enten det eller at vi blir nødt til å kvitte oss med henne.>> sa DVRM trist. Han hadde tenkt å krympe meg så jeg kunne slåss mot roboten og bekjempe den. <<Ikke tale om at jeg lar meg selv krympe!>> sa jeg sint. DVRM så på meg, jeg kunne se at maskinen var lei seg, <<Da har vi ikke noe annet valg enn å forlate henne. Roboten tar stadig over mer av kontrollen, i morgen vil det ikke være mer Cynder igjen i henne.>> sa maskinen kort. Men jeg var ikke der lenger. Jeg var i min egen lille verden. Jeg drømte, mitt på lyse dagen. Jeg drømte om gamle dager, lenge før jeg og Cynder møtte Shaun og DVRM da de var ute på det helsprøe oppdraget med å stoppe Visser. Jeg så for meg hvordan det en gang hadde vært. <<Spyro? Er alt i orden?>>

POOF!

 

Jeg ble revet ut av dagrømmen. DVRM så på meg, alle de andre hadde samlet seg rundt oss. <<Jeg gjør det...>> sa jeg spakt. Uten å svare, sendte DVRM en stråle på meg, og før jeg fikk sagt noe mer, krympet jeg raskt. Til slutt var jeg så liten at DVRM bare var ett høyt fjell. Jeg ble rett og slett vettskremt av størrelsen på DVRM, og begynte å løpe. Det tok litt tid før de andre klarte å finne meg igjen ved hjelp av mikroskoper. En av dem som fant meg, fant fram en pinsett som han la ned rett ved siden av meg. Jeg gikk opp på pinsetten, og han tok meg med til DVRM, som forklarte meg hva jeg skulle gjøre. Han fikk til og med krympet en helt spesiell drakt som jeg måtte bruke, det var nemlig ikke mulig å skape en u-båt jeg kunne bruke, den ville bli alt for stor til å brukes, til tross for at den ville bli mindre enn en millimeter med meg inni. En drage kan ikke ta på seg en drakt like enkelt som det mennesker kan, så for å spare tid, strålte DVRM den på meg. Drakten var trang og ekkel, men for å redde Cynder var jeg villig til å gjøre hva som helst, det vil si, helt til jeg fant ut hvordan de skulle få meg inn i Cynder. DVRM åpnet ett rom på panelene sine, og der lå det en stor sprøyte. Den så ganske riktig større ut for meg, men jeg skjønte av gispingen fra de som stod rundt oss at den var DIGER...

 

 

Agent 10001

 

<<Din tåpe!>> ropte DTRM. <<Du garanterte at den roboten ville være uovervinnelig, og så kommer den dumme broren min og sier at den kan overvinnes hvis noen går inn og bekjemper den?!>> DTRM hørtes ut som han kunne eksplodere. <<Jeg regnet ikke med at de skulle ha en maskin som er i stand til å stråle på en spesialdrakt på den lilla dragen->>, jeg kom ikke lenger, DTRM ble plutselig veldig interesert: <<En hva for noe?>>. <<En drakt.>>, forklarte jeg, <<DVRM strålte den på Spyro og de holder på å få ham inn i den andre dragen.>>. DTRM lyste opp av glede. Jeg likte det ikke. <<Gjør troppene klare til å angripe leiren!>> kommanderte DTRM. <<Men sir, det er jo bare noen barn vi har med å gjøre og to drager?>> påpekte jeg. <<Ikke undervurder de to dustene, jeg har allerede sett hva de er i stand til å gjøre...>> sa DTRM, og bildet av ham forsvant. Jeg pustet lettet ut, og pakket sammen holofonen, og gikk ut av den lille hytten. DVRM hadde tydeligvis krympet Spyro, for dragen var ikke å se noe sted... Da fikk jeg øye på DVRM, han stod over Cynder med en gigantisk sprøyte, og jeg skjønte raskt at Spyro var inne i sprøyten. Jeg bestemte meg for å komme meg bort fra leiren, troppene til DTRM var ikke langt unna... ---

 

Hva vil skje? Hvordan vil det gå? Følg med i neste spennende del av Den Fantastiske Reisen!