Den Fantastiske Reisen, del7.

Vi husker fra forrige del at Cynder, og DTRM slåss mot hverandre med forskjellige midler, mens DTRM sendte ut masse tidsstråle. Forrige del sluttet med at Cynder, som hadde skrapt seg stygt opp da hun rev seg løs fra en bjørnefelle, falt sammen, og besvimte. Her kommer fortsettelsen.


Spyro

DTRM så ut som om han kunne eksplodere. Cynder hadde akkurat brukt Gift til å slå ut all drageteknologi. Uten den teknologien, var DTRM sårbar for all slags krefter, og det var derfor en av de som stod og så på, fyrte av merkelige, flammelignende stråler rett ut av hendene sine. Straks DTRM forsvant, kastet alle seg over Cynder.
 De begynte å snakke i munnen på hverandre, men jeg fikk hørt en setning som var så klar som krystall: <<Vi må få stoppet denne blødningen, NÅ!>>. Jeg raste opp. Jeg så bort på Cynder, jeg så på den ene poten hennes, dype, brede flenger skar over poten hennes med røde farger. Det rant av flengene. Cynder var virkelig alvorlig skadet. <<Hvordan skal vi få gjort noe med dette?>> var det en som ropte. <<Hvor er Healeren?>> spurte en annen. Men alle skjønte til slutt at DTRM hadde skutt en tidsstråle på den de kalte for Healeren. Noen kom løpende med ett teppe. <<Prøv med dette!>> ropte de og slengte fra seg teppet rett foran Cynder. 4andre grep teppet, pakket poten til Cynder inn i det, og fant en stropp. De tok stroppen, festen den flere ganger rundt teppet, og fant en liten pinne. De tok pinnen og festet stroppen så stramt de kunne i den. Og så begynte de å snurre pinnen rundt og rundt, slik at teppet strammet seg hardt rundt poten til Cynder. Smerten må tydeligvis ha vært voldsom, for Cynder våknet som en storm. Hun så seg forskrekket om mens hun hadde ett skrekkens uttrykk i ansiktet. Pinnen ble festet Cynder's pote med en bandasje. <<Nå ser du ut som en drage fra en militærleir, Cynder>> sa en av de som var rundt oss, han flirte litt, <<Gjett om du ser litt rar ut!>>. Cynder klarte ikke å la være å slippe frem ett smil. Men smerten var uutholdelig.

 

 

Cynder

 

Jeg våknet av en grusom smerte. Jeg så meg raskt rundt. Jeg var helt skjelven av smerten. Og så så jeg Spyro. Han så veldig bekymret ut. Jeg så ned på poten min, men jeg kunne ikke se den. Det var ett teppe tullet rundt den, og stramt også. Jeg kjente smertene fra den. Jeg skalv fremdeles selv om at de som bandasjerte poten min for lengst hadde festet pinnen de brukte til å stramme med, og gitt meg noe de kalte for "beroligende tabletter", men jeg visste at mennesker ikke hadde medisiner som var beregnet for drager.

 

Det gikk noen timer, og natten kom, men det hjalp ikke noe særlig på smertene mine. Smertene var faktisk verre enn de var til å begynne med. Noen av menneskene hadde tatt bort teppet rundt poten min slik at jeg kunne få litt omløp i den. Men etter å ha sett på den en stund, ønsket jeg at de aldri hadde tatt den vekk. Poten min så verre ut enn noen gang, selv den gangen jeg var slave under Mørkets Herre's kontroll. Spyro lå fremdeles på siden av meg, kanskje han ville gi meg litt trøst. Men det var ingenting som kunne få meg til å glemme smertene etter alt som hadde skjedd mellom meg og ham, og Shaun. For bare noen få måneder siden var vi helt vanlige drager som ikke ønsket annet enn å bli foreldre, men den planen ble ødelagt da Visser vendte tilbake og begynte å skape kaos. Når jeg begynte å tenke på det, var det en stund siden vi hadde sett noe til Visser. Han var vel ute der ett sted med de andre Jerkene og spredde frykt og kaos. Jeg begynte å tenke på Dyremorferne vi møtte tidligere i eventyret som hadde slåss mot Jerkene i måneder uten å gi seg. Jeg aktet ikke å gi meg nå, ikke for Spyro og Shaun. Plutselig skylte en kraftig bølge av smerte gjennom meg, det kom fra hjertet mitt! Jeg falt sammen på gulvet, og begynte å hyle av smerte. Mange av menneskene som sov i telter rundt omkring åpnet teltene sine, flere av dem begynte å hyle like høyt som meg. Og Spyro som lå på siden av meg og sov tungt våknet brått. Så kastet alle seg plutselig over meg. De begynte å finne ut hva som hadde skjedd. Men jeg skrek for mye til å si hvor jeg hadde vondt, så jeg pekte med den friske poten mot hjertet mitt. Menneskene bare stirret, men Spyro skjønte straks hva det var: <<UNNA! Det er hjertet hun mener!>> Han kastet seg bort til meg og så meg i øynene. Noen av menneskene sprang av gårde mens de ropte <<Hjertestarter! Hjertestarter!>> hele tiden. Plutselig skyllet enda en bølge av smerte gjennom meg. Menneskene kom tilbake med en gul anordning i hendene. De satte seg ned rundt meg. Plutselig skylte en siste, enda kraftigere bølge gjennom meg. Jeg kjempet i mot, men jeg kunne ikke stå i mot naturen. Jeg sluttet å puste, og hjertet sluttet å slå. Jeg døde! ---

 

Hva vil skje? Er dette virkelig slutten for Cynder? Må våre venner Spyro og Shaun fortsette Den Fantastiske Reisen alene, uten Cynder og støtten hennes? Følg med i neste spennende del, av Den Fantastiske Reisen!