Den Fantastiske Reisen, del9.

Vi husker fra forrige del at en agent plantet en robot i Cynder, som fikk henne til å miste mer og mer kontroll. DVRM har nå krympet Spyro til mikroskopisk størrelse med en spesialdrakt, og nå prøver de å få Spyro inn i Cynder.


Shaun

Det var som ett mareritt. Alt skjedde så ekstremt raskt. Først gikk Spyro og Cynder i den bjørnefellen begge to, og nå har en robot blitt plantet i Cynder så hun mister bare mer og mer kontroll. DVRM fikk overtalt Spyro til å dra inn i Cynder for å bekjempe roboten, men han var ikke helt villig til det.

DVRM åpnet ett av panelene sine. Inne i panelet lå det en sprøyte. DVRM ba en av de andre om å fylle sprøyten med ett eller annet han kalte for "Medisinsk væske". DVRM, gikk bort til Cynder. Jeg orket ikke å se på, så jeg gikk vekk og så i en annen retning. Men jeg skjønte snart at Spyro var inne i Cynder. Men plutselig eksploderte bakken 5meter unna meg. <<Vi blir angrepet!>> var det noen som ropte, <<Til våpnene!>>. Og ganske riktig, vi ble angripet. Kuler traff bakken med en ufattelig hastighet, bakken ble umiddelbart forvandlet til ett krater. Røyken begynte å stige. Alle sammen sprang bort til DVRM for å få utlevert spesialvåpen som var i stand til å ta knekken på tidsenergien, men det var bare begynnelsen vi hadde sett...

 

 

Spyro

Jeg følte det som om jeg var inne i en kjempefoss. I det ene øyeblikket stod jeg stille, og i det neste suste jeg av gårde, inn i ett mørkt område, og så bare fortsatte jeg i noe som følte som en stri havstrøm. Jeg skjøt ut en krok, og jeg stanset. Jeg skrudde på ett lys ved hjelp av tankekraft. Det som møtte meg, tok pusten fra meg, og jeg holdt på å besvime. Rett utenfor den tynne hjelmen, strømmet små, røde, platelignende ting. De var veldig store slik jeg så på dem. Men jeg skjønte snart nøyaktig hvor liten jeg var. Det var nemlig ikke plater jeg så på, det var blodceller... Jeg var på cellestørrelse, mindre enn det faktisk. Jeg følte meg plutselig liten som en prikk, nei, mindre, og helt meningsløs. <Ok, Cynder, jeg håper du vil bli glad for dette...> tenkte jeg mens jeg startet en av jetmotorene på ryggen min. Sakte, men sikkert, seilte jeg av gårde, mens celler av alle farger suste forbi i en utrolig hastighet. Men akkurat da jeg var i ferd med å sovne, hørte jeg rare lyder fra høyttalerne. Det var nesten som skytelyder. <<Spyro!>> det var Shaun, <<Er du der?>>. Jeg svarte: <<Ja, jeg er her, og jeg er inne, hva er det som skjer der oppe?>>. <<DTRM's tropper angriper leiren vår, vi vet ikke hvor lenge vi kan holde ut, DVRM forbereder en verdensportal, men han kan ikke bære Cynder gjennom portalen med deg inne i henne, du må komme deg ut, nå!>> hjertet mitt sank i brystet mitt. <<Og forlate Cynder?!>> ropte jeg høyt, <<Glem det!>>. <<Spyro, du aner ikke hva du har å gjøre ->>, det ble stille. Jeg hadde koblet ut kommunikasjonen. Nå var jeg alene. Alene i Cynder. Alene i en uendelig strøm av celler. Jeg begynte å skru opp farten, jeg ville nødig at de andre skulle reise fra meg og Cynder. Så var det noe som traff meg bakfra og dyttet meg inne en haug med celler. Jeg snudde meg skikkelig brått, og der stod det en robot, med skarpe kanter og skarpe kniver, klar til å angripe. Roboten kastet seg "over" meg, og begynte å prøve å skjøre opp drakten min. Jeg kjempet i mot, og ga den ett skikkelig spark med bakbena mine. Roboten sprellet litt mens den fremdeles svevde rundt. Så kastet den seg over meg igjen, men denne gangen var jeg klar. Jeg tok ut en egen kniv av beltet på drakten, og begynte å fekte med roboten. Det var ikke lett. Drager har ikke poter som er skapt til å brukes til avanserte bevegelser, de er skapt for å tåle stor vekt og mye belastning, ikke være fleksible. Men for Cynder var jeg villig til å gjøre hva som helst. Roboten kastet den ene armen sin forover, og bommet på hodet mitt med noen få millimeter. Jeg hadde sjansen min. Jeg tok kniven, min, og kjørte den inn i armen på roboten. Armen løsnet og fortsatte med en kolosal fart, den traff veggen rett bak oss og gikk rett gjennom, men den skar opp en liten flenge. Plutselig begynte alt å riste, og jeg hørte ett hyl. Jeg skjønte snart at det var Cynder som hylte av smerte. Jeg så på roboten, den var helt oppslukt av den avskårne armen sin. Jeg grep sjansen, og boret kniven min i den. Roboten skrek av smerte, eller i hvert fall, den prøvde. Den grep plutselig poten min, og rev av drakten min rundt poten. Jeg kjænte at væske begynte å trenge inn i drakten min. Umiddelbart tok jeg ett tau fra beltet mitt, og stramte det rundt kanten av drakten på poten min, slik at ikke mer væske skulle komme inn. Geniale DVRM! Han hadde tenkt på nesten alt. Men en ekstra hanske til poten min, hadde maskinen ikke tenkt på. Roboten begynte plutselig å regenere seg selv, det vokste ut en ny arm der jeg hadde kuttet bort den gamle. Men da kastet jeg meg over den, og denne gangen skar jeg kniven min rett i brystet på den. Roboten vrengte seg litt, så ble den helt slapp. Jeg grep en sprengladning på beltet mitt, og en regenereringspakke for skadene sprengladningen ville forårsake. Så festet jeg roboten i den røde veggen, og plantet sprengladningen. Jeg stilte den på 10minutter. Så satte jeg på full fart, og satte kursen for... Ingen steder. Jeg suste forbi den ene cellen etter den andre. Og plutselig kjente jeg en sjokkbølge, og så kom det deler av roboten flygendes. Roboten var bekjempet. Jeg gjenopprettet kommunikasjonen, og ga Shaun de gode nyhetene. Shaun og alle de andre hadde klart å skremme bort troppene til DTRM for nå, men jeg måtte fremdeles komme meg ut, så DVRM, strålte meg ut og forstørret meg. Han fjernet drakten min, og jeg skulle akkurat til å legge meg ned ved siden av Cynder, da en av dem som stod rundt oss, ropte: <<Spyro! Hva har skjedd med poten din?>>, jeg så ned på poten min, den var ikke til å kjenne igjen. Den var helt grønn og ekkel, nesten som om noe hadde prøvd å bryte den ned, men ikke ble ferdig med det. Jeg gikk ned til vannet og vasket poten min grundig, den fikk tilbake den lilla fargen, men den så fortsatt litt rar ut. Den var bare som en slapp klut. Jeg fortalte dem alle hva som hadde skjedd. De andre bare stirret på meg. Noen så direkte skremt ut. Men etter en stund smilte alle. Ikke fordi det var morsomt, men fordi de var glade for at jeg hadde klart å redde Cynder. Så begynte noen å klappe i rytme, og til slutt klappet alle. Og mens de klappet, ropte de så høyt at jeg trodde det var pistolskudd: <<Spyro! Spyro!>> slik fortsatte det en stund, men så begynte solen å gå ned, og dagen var slutt. Etter hvert gikk alle hver til sitt. Jeg la meg lykkelig ned på siden av Cynder. Jeg hadde klart å redde den eneste dragen jeg har elsket noen gang. Det føltes helt utrolig ut. Cynder hadde våknet nå, og jeg hadde fortalt henne hele historien om hvordan jeg bekjempet roboten. Cynder bare stirret på meg. Hun hadde litt vanskelig for å tro at jeg hadde vært inne i henne. Men hun så ikke ut til å ta skade av det, hun var like lykkelig som det jeg var. Men poten til Cynder var fortsatt like ille som før, den hadde begynt å væske. Noen av menneskene tok frem medisinsaker, og begynte å rense sårene til Cynder. De spurte om de skulle rense mine sår også, men jeg sa de skulle rense Cynder's sår. Og dette kommer du ikke til å TRO, men akkurat den medisinen var faktisk mye mer effektiv enn det dragenes medisin er, kanskje jeg burde tipse doktoren om det når vi kommer hjem igjen? Cynder fikk det visst MYE bedre etter at de hadde renset sårene hennes enn de noen gang hadde vært, og hun fikk faktisk tvunget fram ett smil. Hun var i ferd med å komme i sitt normale humør. Men hun snakket fremdeles ikke noe særlig, bortsett fra ett par ganger da hun skulle takke meg for å ha reddet henne igjen, eller for å si at hun elsket meg.

Snart falt kvelden på, og det begynte å bli mørkt. Det tok ikke lang tid før det var helt stille i leiren. Jeg hadde hjulpet Cynder opp en steinhulle i nærheten. Nå lå vi på siden av hverandre og beundret stjernehimmelen. Jeg hadde lest noen av plakatene noen av menneskene hadde med seg, og kjente igjen nesten hvert eneste stjernebilde: Orion, Lille Bjørn, Storebjørn, Karlsvogna, og mange flere. Cynder bare stirret på stjernene med store, nyssjerrige øyne. <<Du husker vel hva de eldste fortalte oss i stjernetimene?>> spurte Cynder. Det var første gang hun hadde sagt noe skikkelig på lenge. Jeg skvatt av det. Men ikke lenge. <<Selvfølgelig husker jeg det...>> svarte jeg, men jeg gjorde det egentlig ikke. Cynder sukket. <<Hvis det er sant det de eldste sa, at stjernene har krefter sterkere enn alt annet, og at vi drager har mulighet til å bruke dem hvert hundrede år, så kan vi bruke dem mot DTRM...>> sa Cynder mens hun fremdeles stirret på nattehimmelen, den var nydelig. Jeg stirret på henne. Selvfølgelig! Det var jo stjerneår! Vi kunne bruke kreftene fra stjernene en gang i løpet av året. Jeg hadde brukt mine stjernekrefter til å bekjempe Malefor, men Cynder hadde ikke brukt sine. Hvis hun brukte stjernekreftene sine mote DTRM, kunne hun vinne overlegent. Men hun var for skadet til å kunne gjøre det, hun må være sterk og smidig, og hun var skadet i den ene poten, som er stedet hvor all energien blir skutt ut fra. Da så jeg på poten hennes. Hun fanget blikket mitt. Hun så ikke trist ut i det hele tatt. <<Jeg skal klare det til tross for en skadet pote...>> sa Cynder. <<Det er ikke det.>> sa jeg og gikk nærmere henne, <<Det er det at jeg er redd for å miste deg... Du husker vel hvor nærme det var at du mistet meg da jeg brukte mine stjernekrefter?>>. Cynder kunne ikke la være å gråte litt. Da jeg hadde brukt mine stjernekrefter, hadde jeg nesten tatt livet av meg selv fordi jeg brukte alle kreftene mine. Hadde ikke Cynder tatt seg av meg, og funnet en grønn krystall, hadde jeg nok gått bort fra Cynder. Jeg aner ikke om hun hadde overlevd den sorgen som ville ha fulgt. Det var det som gjorde at jeg kjempet i mot mens hun bar meg gjennom hulegangene, og opp til overflaten. Hun hadde risikert sitt eget liv for å redde mitt. Hun var virkelig forelsket i meg.

Vi lå og så på kveldshimmelen, mens søvnen steg mer og mer inn i oss. Til slutt sovnet Cynder. Hun hadde hodet sitt oppå poten min. Jeg fortsatte å stirre på stjernene med store, vide øyne. Kunne virkelig stjernekreftene hjelpe oss med å bekjempe DTRM? Kunne Cynder overleve å bruke disse kreftene? Jeg tenkte litt på det, men så la jeg hodet mitt ned, og sovnet. Sovnet, på siden av Cynder...

 

Hva vil skje? Vil stjernekreftene være nok til å bekjempe DTRM? Følg med i den neste spennende delen!