I forrige del husker vi at våre venner ble omringet av mystiske, mørke skikkelser og at de møtte en ny Relikvie, Mørket, som avslørte flere hemmeligheter bak Kira og Valiant. Forrige del sluttet med at Kira uten forvarsel begynte eggleggingen sin.
Fred Klerafarga
Mitt navn er Fred, Fred Klerafarga. Jeg er soldat i Due Eliten, med ca. 2års erfaring i Elitestyrken bak meg. Det er alt du får vite om meg, ikke spør hvorfor, bare aksepter det. Det er viktigere ting å gjøre enn å presentere seg selv nå...
Valiant skalv av ren frustrasjon og begynte å gå i sirkel igjen. <<Av alle steder du kunne begynne med dette gjør du det akkurat HER Kira!>> sa han innbitt og oppgitt. Jeg hadde ikke fulgt med så mye så jeg visste ikke helt hva det var han var så frustrert over, men jeg hadde fått med meg at Kira hadde begynt eggleggingen sin. Det var da han fikk øye på Chris som lå bevegelsesløst der han hadde falt. <<Lyskrystaller!>> hvisket Valiant med æresfrykt, <<De vil ha nok kraft til å sende en av oss tilbake til Hovedkvarteret.>> Han snudde seg mot Kira. Jeg tror nok Kira fant fort ut hva Valiant tenkte på, for hun fikk ett ganske misfornøyd uttrykk. <<Nei! Bare glem det!>> sa hun advarende til Valiant. <<Kira...>> sa Valiant mens han plukket opp en av lyskrystallene, <<Det er visse ting du ikke vet som du kanskje bør vite...>>. <<Hva?!>> spurte Kira utålmodig. <<Hva er det jeg bør vite?>>. <<Kira, du vet den legen som ga deg diagnosen din om at du er bærende med syvlinger?>> spurte Valiant. <<Vel, jeg husker i hvert fall at du var ganske så frustrert over det...>> sa Kira i tydelige smerter. <<Vel, det er visse ting du ikke vet om han. For det første er han den eneste overlevende fra det eneste ANDRE tilfellet med syvlinger. Moren hans, klarte seg ikke etter eggleggingen.>> Valiant stoppet litt, tydelig påvirket av fortellingen han fortalte, <<Like før vi dro regnet doktoren seg frem til at det er en sjanse på 12% at du vil overleve eggleggingen, og selv etter det er det ikke sikkert at du overlever de kommende dagene. Den største faren er likevel at eggene dine er for svake til å klare seg. Derfor må du tilbake til Hovedkvarteret og få medisinsk hjelp av legeteamet der.>>. Kira bare stirret på Valiant, og fast som ett fjell sa hun med skikkelig bestemt stemme: <<NEI Valiant, jeg er ikke villig til å forlate deg. Derfor blir jeg her.>> Mens Kira snakket ut i tomme luften snek Valiant seg bak henne, han skulle akkurat til å kaste seg over henne, tydeligvis for å tvinge henne til å bli transportert til Hovedkvarteret, da Kira plutselig snudde seg raskere enn lynet, og skrek; <<Ikke prøv deg en gang!>>. Kira slo til Valiant med den ene vingen sin med så stor kraft at han ble kastet 1meter tilbake, og han mistet krystallen han hadde hatt i nebbet sitt frem til da. Krystallen føk mot meg, før den landet på den grusdekket bakken og gikk i tusen biter. Valiant skulle akkurat til å si noe, da en metallisk stemme i det fjerne skrek høyt: <<Å kom igjen da, det er jo bare duer det er snakk om! Ha dere ut der og knus de krystallene! Ikke la dem slippe unna!>> og i neste sekund kastet flere mørke, skumle, skikkelser seg over steinen som blokkerte den ene hulegangen som ledet inn i hulen vi befant oss i. <<Ikke igjen.>> stønnet Valiant som nettopp hadde klart å komme seg opp etter at han hadde blitt kastet tilbake av Kira. <<Vel vel, hva har vi så her?>> sa en mørk, hes stemme. <<Hvem er det dere skal forestille?!>> spurte Kira rasende. <<En tøff liten due altså...>> sa den samme stemmen. Skikkelsen strakte seg etter hjelmen sin, og i neste sekund hadde den tatt den av seg. Valiant holdt på å få seg ett skikkelig sjokk, men Kira var den som gispet høyest. Det var nemlig ikke noe utenomjordisk som skjulte seg bak hjelmen, det var nemlig ett menneske. En gråaktig-farge med spor av sølv preget det trøtte ansiktet som nå stirret tungt på oss. <<Uansett hvem du er: HVORFOR?!>> spurte Kira, hun kunne tydeligvis ikke forstå det hun nettopp hadde sett. <<Ha! Dere duer er og blir brødteite. Den der dyre eliten dere har så stor tiltro til kan dere bare kaste til siden. Vi har allerede tatt oss av det lille meningsløse Hovedkvarteret deres.>> sa stemmen faretruende. <<Dere kan bare kalle meg for Mørs1, øverste leder i Den Mørke Hær.>> sa skikkelsen stolt. <<Ja takk, jeg vet alt om den hæren deres!>> snerret Kira. Mørs1 som jeg hadde forstått at han het, så ned på Kira med hat i blikket. <<Er ikke du den mest irriterende, lille skikkelsen som vandrer rundt. Soldater, lad om!>>. Resten av skikkelsene som stod rundt oss tok frem våpnene sine og begynte å fikle med dem. De siktet på Kira! Mørke stråler skjøt ut fra alle våpnene som var rettet mot Kira, jeg gispet da jeg forstod at det var Mørke Krefter som ble brukt som ammunisjon. <<Kira!>> skrek Valiant, <<NEI!>>. Rett før strålene traff Kira, kastet han seg over henne og omfavnet henne beskyttende. Valiant ble truffet av kreftene og skrek av smerte. Han segnet livløst om, oppå Kira. <<Valiant!>> skrek hun. <<Det nytter ikke. Disse våpnene er stilt inn på å treffe med dødelig presisjon.>> sa Mørs1, tydelig fornøyd. <<Hva. Er. Det. Du. Vil?>> fikk Kira pustet frem mens hun fortsatte å presse på eggene sine. <<Å ikke så mye Kira. Først skal jeg ta eggene dine og oppdra dem som slaver for Mørket. Jeg skal så personlig sørge for at alle syv blir tatt over av Mørke Krefter og tvunget til å tjene Mørket til evig tid. Ikke mer enn det.>> svarte Mørs1. <<Du er jo splitter pine gal!>> skrek Kira. <<Ja men jeg er i det minste ikke en forræder. Nå. Soldater! Grip henne!>> ropte Mørs1. <<GLEM DET!>> skrek Kira i det hun kastet seg opp, klar til å forsvare seg. Mørs1 bare ignorerte henne. Soldatene kom nærmere. <<Fred, kom hit, NÅ!>> ropte hun til meg. Jeg kjempet meg gjennom alle soldatene som prøvde å få tak i henne og kom bort til henne. <<Jeg kan ikke stoppe dem, men jeg kan få oss ut herfra.>> fikk hun stønnet frem gjennom smertene, <<Kast vingen din over meg og hold deg godt fast!>>. Jeg gjorde som hun sa og kastet den høyre vingen min over henne og låste den på plass ved hjelp av beskyttelsesdrakten jeg hadde på meg. Uten forvarsel, kastet Kira en stråle med Mørke Krefter rett i taket på hulen vi var i. Jeg hadde hørt at hun kunne kontrollere mørke krefter, men hadde aldri trodd at jeg skulle faktisk se henne bruke dem ettersom at hun har vært veldig sky med bruken av kreftene sine. Kort etter, kastet hun nok en stråle opp gjennom hullet nettopp hadde laget, og plutselig føk vi i full fart opp hullet, gjennom utallige lag av forskjellige typer mineraler, og så var vi ute i dagslys igjen. Men den mørke strålen stoppet ikke der, og det gjorde ikke vi heller. Vi føk i en formidabel hastighet langs med en lang streng av mørke krefter, og vi stoppet ikke før vi plutselig var tilbake ved Hovedkvarteret. Strålen tok slutt, og vi ble begge kastet ned på gulvet på landingsrampen. Forvirrede duer løp i alle retninger. Jeg kom meg på bena igjen og så ned på Kira; hun var bevisstløs, men hun pustet. Før jeg fikk sagt noe, stormet duepleierskene rampen. De stormet bort til Kira og tok henne med seg, mens jeg ble tatt med til sykestua. General Ansgar, som var en av de øverste lederne våre, kom bort til meg og spurte; <<Hvor er Valiant?>>. Jeg så trist på ham, og han forstod hva jeg mente med det. Vi hadde mistet ham, en av de fremste soldatene våre, var borte.
Følg med i fortsettelsen!
"Fortelleren".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar