Vi husker fra forrige del at Valiant og de andre kom seg avgårde på ekspedisjonen med formål å finne Lyskrystaller. Forrige del sluttet med at våre venner ble omringet av mystiske, mørkkledde skapninger. Nå kommer fortsettelsen.
Valiant
Ikke vet jeg hvordan de klarte det, men på under 1minutt hadde vi blitt omringet av mystiske, mørkkledde skapninger. Jeg har ingen anelse om hva slags skapninger det er foreløpig, men jeg liker ikke det blikket Krestakar fikk i ansiktet da han så skapningene, og i ett sekund syntes jeg det var noe mistenkelig kjent med det uttrykket, omtrent som om jeg hadde sett det sånn cirka en million ganger før og hatet det hver eneste gang. Men jeg klarte ikke helt å ta det igjen. Men det varte ikke lenge, det varte helt til Krestakar sa noe; <<Kristar! Hva i vide verdens villeste tanker er det du holder på med?>>. Vent nå litt?! Kira?! Hva i all verden gjør HUN her? Akkurat da svevde det stygge tanker i hodet mitt, jeg sverget på at jeg skulle si ett par sannhetens ord neste gang jeg får kloa i Fritz, jeg kunne ikke fatte at en doktor med så mye erfaring som han kan forveksle en hunndue for å være en sertifisert soldat. Men jeg fikk ikke tenkt mer over det før skikkelsen, som nå hadde steget frem, begynte å snakke med en stemme så kald og ekkel at den skar gjennom marg og ben;
<<Det må du vel vite meget godt Krestakar... Eller skal jeg heller si->> skikkelsen, som jeg tydelig forstod at måtte være Kristar, veivet med den ene vingen sin og med en lett bevegelse forsvant nebbprotesen "Krestakar" hadde, og det var da jeg fikk bekreftet mistanken min, nebbet var nemlig kullsvart, noe som kun Kira har. Kristar fortsatte å snakke; <<Kira! Trodde du virkelig at jeg skulle la deg komme unna etter at du fikk meg utvist fra Hovedkvarteret. Nei, den gikk ikke den!>>. <<Kristar, stopp denne galskapen, du er forpestet av Mørke Krefter, du MÅ komme deg ut av fangenskapet!>> prøvde Kira seg, men Kristar bare veivet litt med vingen sin igjen og Kira forsvant, kastet bakover i ett forferdelig kraftkast av Mørke Krefter. <<Ti stille ditt imbisile fjærkre!>> skrek Kristar, <<Du sviktet meg da du hadde sjansen til det, og hadde det ikke vært for at Animore bekjempet meg i all hemmelighet, hadde jeg for alvor tatt deg tilbake til mørkets makt.>>. <<Det er umulig!>> skrek Kira, <<Mørket falt da->>, hun ble avbrutt av Kristar; <<Ha! Du tror vel ikke seriøst at du brøt fri fra Mørket's makt?! Tulling! La meg kaste litt lys over hukommelsen din, Kira.>>. Han sa "Kira" med tydelig forargelse og hat i stemmen sin. I neste sekund kastet han ett teppe av Mørke Krefter langs bakken, og svake konturer av skikkelser tok form. Skikkelsene begynte å bevege seg. Noe som lignet tydelig en due lå på ett bord, bundet fast til det med kraftige reimer over vingene og over halsen. En Relikvie kom til syne. <Hva mener dere med at hun ikke kan kontrolleres?!> tordnet Relikvien. Skikkelsene, som omringet bordet, trakk seg tilbake slik at kun en av dem stod frem. <Nå?!> sa Relikvien utålmodig. Skikkelsen som stod frem skalv voldsomt, tydeligvis av redsel. <<Det er vanskeligere enn vi trodde å kontrollere Kira. Hun har brutt ut flere ganger, vi klarer ikke å få 100%kontroll over henne.>> sa skikkelsen med en meget skjelven stemme. <Sprøyt! Jeg har kontrollert verre skapninger enn en dum due. Du har å få kontroll over Kira, ellers er det en munn mindre å mette i kveld! Og som om ikke det hadde vært nok, har jeg-> Relikvien stoppet og snakke. Jeg forstod fort at den tenkte så det knakte. Så lyste den opp ondskapsfullt. <Selvsagt! Genialt doktor!>. Skikkelsen så opp overrasket, <Vi lar Kira få bryte fri og sender ut en kraftig dose Mørke Krefter når hun minst forventer det. Det vil nok få en slutt på motstanden hennes. Og hvis hun en dag får seg en make... Få ham ut av veie! Forstått?!>. <<Ja vel sir.>> sa skikkelsen, litt motvillig. Relikvien forsvant. <<Computer!>> ropte skikkelsen plutselig, <<Endre minneverket til Kira, fjern alle minner fra dette tidspunktet og 3dager tilbake. Og få Kira ut herfra etterpå!>>. Skikkelsene forsvant med ett poff. Kira så riktig paff ut. Kristar bare lo. <<Du har aldri tatt tilbake noen kontroll. Du har aldri brutt fri fra Mørket. Alt var ett komplott for å få deg under Mørket's kontroll. Og det minner meg på... Mørket!>>. En av skapningene som omringet oss tok frem noe som lignet ett lite skrin, og åpnet det. Ett teppe svevde opp fra skrinet. I neste sekund falt teppet unna, og røpte en Relikvie. Relikvien var kullsvart og temmelig medtatt. I motsetning til de andre Relikviene jeg har satt, hadde ikke denne noe motiv på toppen, bare ett helt flatt, fullstendig bart hode. Plutselig våknet Relikvien til liv og tordnet. Relikvien skulle til å si noe, da Chris tårnet opp på en enorm steinblokk og tordnet; <<Hva er det som foregår her?!>>. Uten så mye som ett forvarsel sendte Mørket en kraftig ladning Mørke Krefter rett mot Chris. Chris prøvde å hoppe unna strålen, men mislyktes. Strålen traff midt i brystet. I sjokk, og ute av stand til å bevege seg, falt Chris ned fra steinblokken og traff bakken hardt, bare 3meter unna oss. Han kjempet for å gjenvinne kontrollen, men mislyktes. Plutselig begynte en ekkel, mørk, svart farge å spre seg over hele kroppen hans. Med ett siste, desperat "NEI!" ble han slukt av de Mørke Kreftene og sluttet å bevege seg. <<Chris!>> skrek Kira, <<NEI!>>. Plutselig falt noe ut av hånden til Chris. Og så skjedde det veldig mye. Mørket ropte; <<Det er ikke mulig! Lyskrystaller! Stopp dem!>>. Både jeg og Kira hoppet rundt og for mot krystallene Chris hadde mistet. Mørket begynte å skyte stråler av Mørke Krefter vilt rundt seg. Det tok ikke lang tid før alle soldatene i ekspedisjonen vår, lå ubevegelige på bakken. Akkurat i det jeg klarte å få tak i en Lyskrystall, skrek Kira i smerte, og falt om. <<Kira!>> skrek jeg, <<NEI!>>. <Jo.> sa Mørket kaldt, <Du gjorde en stor tabbe da du prøvde deg på dette Valiant.> fortsatte han kaldt. <Du vet tydeligvis like godt som det jeg gjør at Lyskrystaller er det eneste som kan stoppe Mørke Krefter, men jeg kan dessverre ikke la deg vinne. Jeg har en verden å ødelegge.>. Og dermed ladet han opp til en dødelig stråle Mørke Krefter. Han fyrte av en stråle kraftigere enn noen annen stråle jeg noen gang har sett, og jeg visste at den uten problemer kunne ta livet av meg. Det var ikke en gang vits i å prøve å unngå strålen. Men så skjedde det noe utrolig. Taket i hulen eksploderte i ett kraftig, hvitt lys, og ned kom to nesten gjennomsiktige skikkelser. Begge to var duer. En av dem kastet seg foran meg og reflekterte strålen med Mørke Krefter, mens den andre fløy rett bort til Kira. <Hva er det nå da?!> skrek Mørket. <<DU!>> sa duen som hadde kastet seg foran meg, <<Du hører ikke hjemme her! Vi vil ikke la deg ødelegge noen ting. Ha deg vekk; NÅ!>>. <Valiant?!> sa Mørket med noe som tydeligvis var æresfrykt, nesten som at de hadde sett hverandre før. <<Det stemmer.>> sa den ene, glasslignende skikkelsen, som jeg forstod måtte være Valiant, men hvilken? <<Du trodde vel ikke seriøst at det var slutten for meg og Kila den gangen i den hulen. Gjorde du?!>>. <Jeg kastet den kraftigste ladningen med mørke krefter jeg noen gang har kastet på dere ditt fjærkre, dere burde vært døde og begravet for lengst.>. <<HA! Det må mer enn Mørke Krefter for å slå den legendariske Valiant!>> sa skikkelsen, som jeg nå forstod var den Valiant-en jeg har lest så mye om i historietimene. <<Du bare slo oss ut av de levende's verden. Men vi ga aldri opp håpet. Vår datter, Kira, fikk vokse opp i Due Eliten og gjeninntok våre stillinger. Du kan slå oss, men du vil aldri klare å bekjempe en kraft så sterk og kraftig som det Kira er.>> fortsatte han med en tydelig utålmodig stemme. I mens dette foregikk hadde plutselig Kira våknet til live igjen, enda sterkere enn hun noen gang har vært. <<Du skjønner, Mørket...>> fortalte Den legendariske Valiant, <<Kila var også hersker over Lyse og Mørke Krefter, og du vet vel hva som skjer når kreftene fra to herskere slås sammen...>> i mens han sa det begynte Kira å sveve opp uten så mye som å vifte med vingene. Hun lyste opp som en kraftig stjerne. <NEI!> skrek Mørket stille for seg selv, <Retrett, kom dere tilbake til portalen!>. Relikvien snudde seg rasende mot Kira, og sa med en stemme full av hat og raseri: <Dere vinner denne gangen, men merk mine ord; neste gang skal vi slåss ute hvor det ikke er noen fare for en kraftig eksplosjon, en dag, skal dere få svi!> og dermed snurret han rundt seg selv fort, og forsvant i tomme luften. I neste øyeblikk ble ett kraftig, hvitt lys kastet i alle retninger og lyste opp hele hulen. <<Kira, du kan slutte nå!>> prøvde jeg å rope til henne, <<De er borte nå!>> men det nyttet ikke. <<Hun går i luften, søk dekning!>> skrek jeg da jeg innså at det ikke hjalp å rope til Kira. <<Hva i svarte var det du tenkte på Kila da du ga henne kreftene dine?!>> spurte den legendariske Valiant en anelse irritert. <<Tro meg, hun trenger det!>> svarte den andre glassaktige skikkelsen, før de begge forsvant i ett røykfylt poff. Sekunder senere bokstavelig talt eksploderte Kira i ett ufattelig høyt skrik. Skriket skar i ørene og fikk metallet i beskyttelsesdrakten min til å skrangle noe grusomt mens glassene vi hadde tatt med oss for å oppbevare Lyskrystallene i knuste og for i alle retninger. Og like fort som det hadde begynt, var Kira ferdig. Hun sank fullstendig utslitt ned på bakken. Jeg nærmet meg forsiktig, men i det jeg lente meg over henne for å spør om hun var i orden, skjedde noe jeg fryktet skulle skje... <<Valiant...>> sa hun svakt og skjelven, <<Eggene... Jeg- jeg tror de kommer!>>. Helt ufattelig! Av alle steder hun kunne begynne eggleggingen skulle det altså skje akkurat her!
Følg med i den spennende fortsettelsen :)!
"Fortelleren".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar