I forrige del husker vi at Kira plutselig våknet. Vi husker også at Animal ble så rasende at han begynte å jage Valiant, med Kira på vingene sine. Siste del sluttet med at Valiant kollapset helt fullstendig utmattet, og at han innrømte sin hemmelige forelskelse for Kira. Nå kommer fortsettelsen.
Valiant.
Kira stirret på meg. Jeg visste bare at hun ikke trodde det jeg nettop hadde sagt. Jeg hadde innrømmet og fullstendig avslørt at jeg var faktisk hemmelig forelsket i Kira. Men Kira reagerte helt annerledes enn jeg hadde fryktet. Hun sa bare; <<Å, Valiant.>>, og så klemte hun meg tettere inntil seg. Animal hadde klart å ta oss igjen. <<Kira...>> sa jeg stille mens Animal ladet opp en kraftig ladning dødsstråler. Skytterrøet hans lyste grønt. Men så skjedde det noe. Jeg er ikke helt sikker på nøyaktig hva som skjedde, for det skjedde så ekstremt fort. Men det jeg fikk med meg var at Animal fyrte av en helt enorm dødsstråle. Men like før strålen traff oss, dukket det opp noe stort, blendene lysene foran oss som skjermet oss for strålen. <<Animal!>> var det en stemme som gjallet, <<Du har gått alt for langt! Jeg er lei av at du prøver å beholde makten med den strålen din!>> og med det sneiet lyset Animal, og i neste øyeblikk var det noe som så ut som ett rør eller noe som falt ned på bakken fra Animal. Og Animal skrek, og han skrek høyere enn han noen gang hadde gjort. Så så plutselig den lysende skikkelsen mot oss, og det var da jeg så at det var en due av rent, hvitt lys. Skikkelsen sa; <<Kun denne ene gangen. Pass på hverandre fra nå av.>> og forsvant i løse luften. Da Metall Hodene skjønte at Animal hadde mistet det eneste våpenet sitt som faktisk dugde til å forsvare seg med, raste de mot ham mens de skrek; <<Ned med tyrannen!>>. Noen av dem brant svære bannere med bilder av Animal på, og andre igjen gikk med fakler som lyste opp i nattemørket som hadde begynt å falle på. <Vel...> sa Animal ondskapsfullt, <Hvis jeg ikke kan bruke dødsstråler--- Får jeg vel bruke en eksplosjonsstråle!> og plutselig sendte Animal ut en enorm, mørk stråle som traff bakken. Og den eksplosjonen som fulgte, var helt ufattelig kraftig. Den var så kraftig, at både jeg, Kira og demonstrantene ble kastet av gårde. Selv Animal strev for å ikke bli tatt av sjokkbølgen. Verden ble helt stille ett øyeblikk mens jeg summet meg etter eksplosjonen. Jeg så meg tilbake, og der, midt i bakken under Animal, var det ett hull som var over 20meter i diameter, og minst ett par meter dypt. Vi var helt sjanseløse dersom Animal gikk til direkte angrep på oss. Animal ble helt GAL! Han fyrte løs med eksplosjonsstråler overalt rundt seg! Metall Hoder og mennesker løp panisk i alle retninger for å komme seg unna. <<Kira...>> sa jeg stille, <<Vi må fly.>>. <<Jeg- Jeg klarer det ikke.>> sa Kira trist. <<Jo du klarer det!>> sa jeg litt høyere, <<Du kom deg så langt, og du får ikke lovt til å gi deg nå! Så kom deg opp!>>. Kira bare smilte, <<Det- det er nettop derfor jeg alltid har likt deg Valiant; du er sta som ett esel!>> jeg bare så dumt på henne. hun skjønte nok hva jeg mente, for hun prøvde å komme seg opp. Og endelig, klarte hun det. Nå var bare utfordringen å komme seg opp i luften. Men det trengte vi ikke å tenke på, for i neste øyeblikk kom det en gigantisk fugl flygende fra himmelen, og rev med seg Kira. Først tenkte jeg å forsøke å forsvare Kira, men så så jeg at fuglen hadde beskyttelsesdrakt på seg, og ut i fra merkingen på drakten å dømme, var det en ørn fra en Ørne Elite. Jeg fløy etter så fort jeg kunne, og vi kom oss unna eksplosjonene mens Animal fortsatte å skyte stråler helt vilt rundt seg. Eksplosjonene runget flere hundre meter unna, og det tok ikke lang tid før asfalten begynte å slå flere hundre meter lange sprekker; det var så kraftige eksplosjoner. Jeg landet tungt da vi tok igjen de andre fra The Underground. Chris bare stirret på oss; han kunne vel ikke tro at vi i det hele tatt hadde overlevd det som hadde skjedd. Men lite visste vi, at noe kraftig var i ferd med å skje. Noe som kom til å forandre hele krigen mellom Metall Hodene og menneskene.
Spesialsoldat Trishna.
Mitt navn er Trishna, spesialsoldat Trishna. Jeg er en amerikansk hann-ørn, og en ganske stolt en også. Jeg er en av spesialsoldatene i Den Amerikanske Ørne Eliten, en av de fremste og sterkeste elitene i De Forente Amerikanske Dyre Eliter, forkortet til DFADF. De siste årene har vi spesialisert oss på kampferdighetene våre, og Eliten har blitt større og sterkere enn den noen gang har vært. Personlig har jeg spesialisert meg i hurtigkamp.
<<Altså, hvis du skal legge de to og to sammen så må du jo i det minste beskrive nærmere hva de to og to er for noe.>> var det en som sa. Det var Spesialsoldat Krishna, en av de fremste soldatene våre innen spesialisering erfaring og krigstaktikker. Vi satt og spilte ett spill som heter "Krigstaktikker - En førsteklasses håndbok for den begynnende spesialsoldat". Jeg hadde ikke spilt det spillet på over 5år siden jeg begynte spesialtreningen min. Krishna var en av vennene mine, problemet med han var bare at han kunne være litt plagsom etter at han ville ha detaljer om alt mulig rart. Akkurat nå hadde jeg satt sammen to og to soldat-team i spillet, og Krishna mente det var helt galt av meg å gjøre det ettersom han mente at jeg heller burde ha satt ut minimum 4 og 4, det vil si 4ørner per team. <<Hør her Krishna, til tross for at man setter sammen 4 og 4 betyr det ikke nødvendigvis at man er garantert å vinne ett eventuelt slag. 2 og 2 team er også enklere å evakuere dersom noe skulle gå galt.>>. Krishna bare så på meg. <<Sender speiderteam til base 5, beskytt deg eller overgi deg.>> sa jeg for å komme videre i spillet. "Krigstaktikker" kan vare i EVIGHETER, akkurat nå hadde vi spilt det i nesten 6timer i strekk. Krishna tenkte seg nøye om. Så sa han; <<Sender 6 og 6 team for å jage fienden.>> sa Krishna og la kortene på bordet. Jeg ble veldig overrasket, han hadde flere kraftige kort. Kort er det som avgjør hva som skjer videre i spillet hvis man går til angrep på fienden eller forsvare seg mot for eks. spioner. Jeg hadde ingen sjanse og mistet de 4 soldatene jeg hadde satt ut i spillet, eller hadde jeg? <<Krishna, har du noen gang sett hva som kan skje hvis fienden sender ut 2 og 2 speider team?>> spurte jeg. Krishna bare ristet på hodet. <<De sender ut 2 og 2 for at du skal sende ut 6 og 6, mens i virkeligheten sender de egentlig ut minimum 10 og 10.>> sa jeg i det jeg kastet det siste kortet mitt. "Bakholdsangrep" stod det på det, og under var det skrevet "Fienden sender motangrep mot spionteamet på minimum 6 og 6, mot team som egentlig er 10 og 10. Fienden mister 6 og 6 teamene sine". Jeg bare smilte for meg selv og humret lett. Krishna hadde bare 2 og 2 team igjen, mens jeg hadde 15 og 15 team igjen. Han bestemte seg for å overgi seg i steden for å bli slått. Jeg skulle akkurat til å si en spydig kommentar, da alarmen begynte å jamre over høyttaleranlegget. Alarmen lød som ett horn og tutet som gal. Og så hørte jeg stemmen til en av generalene; <<Alle spesialsoldater, møt opp i møterommet umiddelbart.>>. Jeg så bare på Krishna før vi begynte å gå mot møterommet. Alarmen hylte fremdeles fra høyttalerne. Vi kom oss frem til møterommet, og da vi gikk inn, trodde vi nesten ikke det vi så. Det var så stille inne i rommet. Ikke en eneste lyd, og alle som satt der hadde blikket sitt nærmest limt til fremviserskjermen. Det var ett bilde fra en eller annen by, det eneste problemet var det at de var ekstreme eksplosjoner der. <<Spesialsoldater!>> startet Generalen talen. <<Dere er eller er ikke klar over den foreløpige krisen. Sammendrag; Animal fyrer av ekstremt kraftige eksplosjonsstråler, hovedsakelig fordi han er rasende på noen fra Den Norske Due Eliten. Vi må sende så mangen soldater som vi bare kan dit for å hjelpe dem. Alle de andre Elitene vil hjelpe dere så godt de kan. Dere har deres ordrer; samle sammen teamene deres, kom dere til Norge, og slåss mot Animal. Møtet er hevet.>> Generalen forsvant ut av rommet. Jeg og Krishna gikk for å finne teamene våre. Jeg hadde ett team vi kalte for Team Zero, ikke misforstå navnet, for vi var det største teamet i hele elitestyrken. Men så var det jo bare en 30team og da. Hver eneste Spesialsoldat har sitt eget team. <<Team Zero; møt opp i landingsdokken. Jeg gjentar; møt opp i landingsdokken med fullt utstyr på.>> sa jeg over høyttaleranlegget. Det tok ikke lang tid før det rullet inn med meldinger fra andre teamledere om hvor teamene deres skulle møte opp. Det gikk ikke lang tid før korridorene i Hovedkvarteret vårt ble til ett eneste stort virvar av soldater som sprang fram og tilbake for å hente beskyttelsesutstyr. Jeg nådde frem til landingsdokken; Krishna hadde for lengst gått for å hente sitt team. Team Zero var ett eneste kaos av soldater som prøvde å få på seg beskyttelseutstyret og ørnepleiersker som desperat prøvde å hjelpe til. <<Rett!>> ropte jeg. Alle team-medlemmene rettet seg opp og stoppet umiddelbart å røre på seg. Jeg ga tegn til ørnepleierskene om at de skulle hjelpe hann-ørnene med å ta på seg beskyttelsesutstyret. <<For siste gang...>> sa jeg mens jeg inspiserte uniformene de hadde på seg, <<Dere får ikke på dere beskyttelsesutstyret deres uten hjelp fra en ørnepleierske, så dere kan likes godt slutte med det.>> Ørnepleierskene kunne ikke la være å flire når soldatene bare sukket høyt- IGJEN. Jeg skjønner meg bare ikke på soldatene mine noen ganger, jeg har sett film fra andre eliter som Due Eliten i Sverige, så lydige soldater som de har skal man lete lenge etter. Mens jeg derimot var strandet med noen helt umulige soldater; ikke særlig rart det når de bare har vært hos oss i omtrent 3måneder og har nærmest ingen krigstrening. Uansett, nok om det. Ørnepleierskene hjalp oss med å få på oss beskyttelsesutstyret vårt, og så kom det en spesialsoldat fra ammunisjonsavdelingen; han delte ut små, men likevel kraftige bomber til oss. Soldatene festet fire av dem på hver fot i spesielle stropper de hadde fått festet på føttene sine. Spesialsoldaten fra transportavdelingen kom også og sa at vi trengte mye ammunisjon og at vi derfor skulle ta med oss så mye som absolutt mulig. Så plutselig begynte bakken å riste. Og den ristet, og den ristet. Men det skjedde ikke kontinuerlig, det skjedde i takt, nesten som om noen slo i bakke eller noe. Vi skjønte at det hastet med å komme oss av gårde, tok med oss så mye ammunisjon som vi klarte, og fløy av gårde. Alarmene fortsatte å hyle fra Hovedkvarteret. <<Bakken slår knuter på seg selv!>> var det noen som ropte fra ett annet team. Jeg så ned, og ganske riktig; bakken slo knute på seg, bokstavelig talt. En enorm sprekk raste med en enorm hastighet i nordgående retning. <<Eksplosjonene har blitt så kraftige at sjokkbølgene når oss her!>> var det en annen som ropte. Plutselig var det noe som smalt under oss. Eksplosjonen sendte sjokkbølger rett opp til oss, og det var så vidt vi klarte å holde oss på vingene. Vi hørte en utydelig stemme i det fjerne; <<Skjelvene utløser vulkanske utbrudd! Skynd dere!>>, men det ville bli en lang tur. Hadde det ikke vært for at ett eller annet, jeg aner ikke hva, torpederte oss av gårde i en farlig høy hastighet. Jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal beskrive det, det var nesten som at det bare åpnet seg en portal vi fløy inn i og som kastet oss av gårde i en ekstrem hastighet. Men til tross for at vi hadde kommet frem dit vi skulle på få sekunder, var situasjonen allerede ille.
Følg med for den spennende fortsettelsen!
"Fortelleren".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar