Legenden om Verdensrelikviene, Tilbakevendingen, del 9.

I forrige del husker vi at vi fikk vite mangen hemmeligheter om fortiden til Kira, og om moren hennes, Kila som ble tvunget til å forlate Kira mens hun fremdeles bare var ett lite egg under ett elite oppdrag. Nå kommer fortsettelsen.

Kila

Mitt navn er Kila.

Ikke mer, ikke mindre. Jeg er en due, eller rettere sagt VAR en due. Jeg regnes som en av De Fem Store, det vil si en av de fem som hjelper til i Livet etter Døden som det kalles.

Det hadde skjedd så mye at det var like før det gikk trill rundt for meg. Plutselig hadde bare Kira dukket opp uten grunn, hun bare dukket opp. Så hadde vi satt i gang denne heftige diskusjonen om hvor vidt vi skulle gi Kira ekstra Livskrefter for å redde henne. Så oppdaget vi at Valiant, han som fremdeles levde altså, nesten var tom for livskrefter på samme måte som Kira. Vi hadde ingen anelse om hvorfor det skjedde, men det var mangen som kom med teorier om hvorfor det skjedde. Det eneste VI visste var at hvis Valiant gikk tom for livskrefter, hadde ikke verden en sjanse til å klare seg. Livet's Bok var ikke særlig nådig med skjebnen til verden hvis Valiant døde. Uansett, nok om det. <<Kan noen finne ut hva som skjer?!>> skrek plutselig Kira. Det var da jeg oppdaget at hun for lengst hadde skjønt hva som var i ferd med å skje. <<Livet's Bok! FORT!>> var det noen som ropte. Livet's Bok er en bok vi har som forandrer seg hele tiden og skriver ned Verdenshistorien. Boken har også evnen til å forutsi det som vil skje i fremtiden. Boken var derfor den enkleste måten å finne ut hva som var galt med Valiant. <<Det står her at du har blandet deg opp i jordlige hendelser Kila.>> sa en av duene som leste boken. Jeg skjønte straks hva han mente, det var jeg som hadde gitt Valiant Lyse Krefter slik at han fikk jaget vekk Mørket. <<Hadde du ikke gjort det ville Mørket ha gått til angrep på Valiant, men blitt stoppet av Gud som brøt Fysikken's Lover, Valiant ville ha mottatt ekstreme krefter og klart å bekjempe Mørket fullstendig. De Lyse Kreftene derimot tapper ham for livskrefter, det med sorgingen hans over at Kira har dødd.>> de smelte igjen boken, og så skuffet på meg; <<Du vet like godt som oss at det er veldig viktig at vi ikke blander oss opp i jordlige hendelser, det er for farlig.>> fortsatte han. Jeg skulle akkurat til å si noe til Kira, da plutselig en kraftig sjokkbølge raste gjennom rommet. Så kom det en sjokkbølge til. <<Hva er det som skjer?!>> spurte jeg høyt. <<Det er Kira!>> ropte noen, <<Noen forsøker å vekke henne til live igjen!>>. Og ganske riktig, for livsmåleren til Kira som hadde blitt grå og svart fordi Kira hadde mistet de siste livskreftene sine, lyste nå opp som solen. <<Den går i luften! LØP!>> var det noen som skrek. Og ganske riktig, for få sekunder snere, eksploderte hele måleren og sendte en kraftig sjokkbølge gjennom hele rommet. Kira forsvant. Hun bare forsvant uten ett spor en gang.

Kira

Plutselig våknet jeg. Jeg vet ikke hvordan det skjedde, jeg bare våknet. <<Kira! Hun- Hun våkner!>> var det en fjern stemme som ropte. Og ganske riktig, jeg hadde våknet igjen, men det var så vidt. Jeg hadde store vanskeligheter bare for å puste og holde meg våken. <<FORT! Hent førstehjelpen!>> hørte jeg en annen stemme rope. Og så vet jeg ikke helt hva som skjedde. Alt ble bare ett virvar av farger, stemmer og syn som for i alle retninger. Og så hørte jeg at det var noe som landet rett ved siden av meg. <<Soldat Valiant!>> var det en streng stemme som ropte, <<Avlegg rapport!>>. Akkurat da klarnet synet mitt opp og jeg så hvor jeg var, jeg var tilbake.  Tilbake på jorden. Men før noen fikk sagt noe, skrek Animal så det skranglet: <IKKE BARE STÅ DER! GJØR NOE! TA DEM!!!>. Og plutselig kom det en hel hær av Metall Hoder stormende mot oss, mye større enn den forrige vi hadde sett, og omringet. Samtlige var bevæpnet med strålepistoler. <Ikke våg dere på å gjøre noe!> snerret Animal rasende, han lyste opp av raseriet sitt, <Jeg er lut lei av at dere popper av intet og skaper problemer for meg. Men det skal jeg få en slutt på nå. Nå er det slutten for dere! SKYT!>. Men det var ingen som skjøt noen verdens ting. <Greit! Da får jeg gjøre det selv!> sa Animal etter å ha innsett at ingen av soldatene hans ville skyte oss. Jeg kunne se at han ladet opp en Dødsstråle og han lo ondsskapsfullt. Men like før han fikk gjort noe, kastet Lava seg over ham. <NEI! Stopp!> skrek Animal. Men før han fikk gjort noe, ble han begravet i ett glødene hav av lava. Lavaen stivnet til med en gang, og låste Animal fast inne i en glohet stein. <Udugelige svindler!> skrek Animal fra inne i steinen, men det var så vidt vi hørte han, <Dette skal dere betale dyrt for!>. <Å bare hold fred.> snerret Lava. Så snudde han seg mot oss, og han lyste opp; <Den lavaen vil ikke klare å holde på Animal til evig tid, kom dere vekk!>. Vi gjorde som han se og kom oss unna; eller rettere sagt, de andre kom seg unna mens Valiant bærte meg fra stedet. Jeg visste ikke en gang at han var SÅ sterk! Han bare løftet meg opp på vingene sine og formelig bærte meg av gårde. Det var vel ett par bivirkninger av de Lyse Kreftene han hadde fått tidligere. Men de andre Metall Hodene som ikke var medlemmer i The Underground, var rasende; <<Ned med Animal!>> var det noen som skrek. Andre igjen skrek forskjellige ting som <<Ned med diktatorstyret!>> osv. Animal var rasende. Han var faktisk så rasende at all lavaen som dekket han eksploderte i ett eneste stort virvar av støv, småstein, og mørke krefter som ble kastet i alle retninger. <KOM TILBAKE HIT FORDØMTE FORRÆDERE!> skrek Animal. Jeg kunne føle hatet og sinnet han hadde bare ved stemmen hans. Plutselig for noen stråler forbi oss. Strålene var grønne. Animal! Han skjøt dødsstråler mot oss! Jeg kunne høre hvordan Valiant stønnet og prøvde så godt han kunne å komme seg i luften. Men han var for tung med meg oppå vingene sine. Og etter noen hundre meters løping, kollapset han- Helt utmattet av all løpingen. Fallet hans kastet meg av vingene hans og ned ved siden av ham. <<Kira.>> sa han andpusten, mens han la den ene vingen oppå meg, og dro meg nærmere. <<Ja?>> svarte jeg. Valiant så meg dypt inn i øyene. Han hadde aldri stirret på meg på den måten han gjorde. I bakgrunnen hørte jeg Chris beordre Team Thera om å snu og løpe tilbake for å hente oss, men de var for langt unna til at de kunne klare å gjøre noe. Animal kom bare nærmere. <<Hvis vi ikke overlever- Vil jeg at du skal- skal->> han klarte nesten ikke å fullføre setningen sin,  men han så hvordan jeg stirret på ham, <<Vil jeg at du skal vite at jeg- jeg->> han stoppet en gang til for å samle seg mot, og så sa han; <<At jeg elsker deg.>>. Hele verden stoppet fullstendig for meg i det øyeblikket han hadde fullført setningen. Jeg hadde bare drømt og fantasert om at Valiant ville si det han nettop hadde sagt helt siden jeg først så han i klekkekammeret i det gamle Hovedkvarteret. Jeg hadde ikke tenkt på annet i løpet av hele opptreningen. <<Å Valiant.>> sa jeg trist og lente hodet mitt mot brystet hans. <<Kira...>> sa han stille i det Animal tårnet seg opp foran oss. <Endelig fikk jeg tatt dere svikere!> sa han triumferende. <Denne gangen tar jeg ingen sjanser!> fortsatte Animal, og i neste sekund kjente jeg hvordan han løftet oss opp med telepati. Jeg og Valiant klamret oss til hverandre for å holde sammen mens Animal nådeløst løftet oss opp. <Dere har skapt virkelig store problemer for meg...> sa han stille, <Så nå er det nok! Jeg vil ikke se dere mer på Jorden's overflate!>, og jeg kunne se at han ladet opp en dødsstråle.

Følg med i den spennende fortsettelsen!

"Fortelleren".


Oppdateringer i dette innlegget:
9.03.2013: Rettet tittelen på innlegget.