Legenden om Verdensrelikviene, del15.

I forrige del husker vi at Chris og de andre sammen med Regn og Kira fikk vekket Jord, en uferdig Relikvie til live. Forrige del sluttet med at Regn fikk overtalt Jord til å hjelpe dem med å helbrede Valiant som var blitt alvorlig skadet i slaget som herjet for få timer siden. Her kommer fortsettelsen.

Kira.

Chris, Sam, Erik, Marco, Regn, og jeg fikk etter mye om og men endelig vekket Jord, den siste Verdensrelikvien til live. Det tok litt tid før Regn fikk overtalt Jord til å hjelpe oss, men til slutt spurte han hvor Valiant var, så vi viste ham veien inn i hytten og bort til Valiant. <Så dette er altså han dere vil at jeg skal helbrede?> spurte Jord med ett spor av sarkasme i stemmen, <En vanlig skogsdue? Dette må være en spøk!> han skulle til å snu seg og sveve mot utgangen, men Regn stanset ham med en flom av vann. <Nei, det er ikke en spøk. Valiant er en del Den Norske Due Eliten. Som Relikvier har vi ansvaret for at "alle dyr og skapninger som hjelper de gode Relikviene med å bekjempe de onde skal helbredes av Relikviene dersom de skulle komme til skade". Husker du ikke protokollen?> avsluttet Regn. <Jo da, jeg husker protokollen, men la meg få spørre, stod det ikke i protokollen at Den Evige Sirkel aldri skulle brytes?> spurte Jord. <Du aner ikke noe om det som skjedde!> ropte Regn rasende, <Du har ikke den fjerneste anelse om hva Animal er i stand til å gjøre hvis han får kloa i mer Mørke Krefter. Valiant er den eneste som faktisk kan hjelpe oss. Dessuten, hvis du ikke allerede har lagt merke til det, er han en Frelser.>. <HVA?!> skrek Jord, det var nesten som om han ikke trodde det. <<Kan dere to vennligst forklare meg hva som foregår med Valiant akkurat nå?>> spurte jeg for å få dem over på noe helt annet. <Valiant er en Frelser.> sa Regn med æresfrykt. <<Ja, jeg har skjønt det, men hva betyr det?>> spurte jeg utålmodig. <Det er vanskelig å forklare.> sa Regn, og plutselig kom det ett nytt syn <Da Den Evige Sirkel ble brutt av Animal, brukte han ufattelige krefter som ble skutt i alle retninger. Mesteparten av disse forsvant for alltid, men noen få av dem, traff tilfeldige dyr på overflaten, ettersom hulen hvor Relikviene ble skapt lå flere hundre meter under bakken. Dyrene som ble truffet utviklet farlige krefter, de hadde akkurat de samme kreftene som det Animal har, bare at noen av dem hadde enda kraftigere krefter. Men, kreftene ebbet ut for hver generasjon som gikk. Så, ca. hvert hundrede år blir det født ett individ i en art som har de samme ufattelige kreftene som Animal, en Frelser. Den eneste levende skapningen som har en sjanse mot Animal i direkte kamp.>, synet forsvant og vi stod lenge og stille. Valiant hadde tydeligvis fått med seg det Regn sa, og synet, for han hadde besvimt. <Nok visvas nå, vi må få helbredet Valiant litt brennkvikt, for jeg har en følelse av at hvert øyeblikk kommer det en speiderdue flygendes inn av det hullet med-> Regn ble avbrutt av en fullstendig utslitt speiderdue kom flygendes inn gjennom hullet. Duen var rød over det hele, han hadde blitt beskudd av noen Metall Hoder, men overlevd. Han slepte seg bort til Ansgar som satt på en sittepinne ved innflygingshullet. <<Sir, hovedbyen, fullstendig ødelagt, Mørket kommer! MØRKET!>> sa duen tungt før han dundret i gulvet under innflygningsrampen, livløs. Han hadde bare falt tvers gjennom de solide plankene som formet flygningsrampen. Ansgar så ikke bra ut. Under ham forsvant duen som hadde kommet med den skumle beskjeden fullstendig gjennom gulvet. Ansgar mistet fargene i det normalt stolte nebbet sitt, til det ble helt hvit som kritt. <<Dette er kritisk.>> sa han stille og gikk bort til ett kart og rev over en av byene på det med den ene foten sin. <<Animal har klart å innvadere denne byen. Jeg vet ikke mer enn at byen er fullstendig ødelagt.>>, så gikk han bort til en mikrofon som bare ble brukt i ytterste nødsfall, og ropte så høy han kunne: <<KRISEMØTE! SAMLING FORAN HYTTEN UMIDDELBART!>>, så så han på Chris og alle nyhetsfolkene, <<OG dere...>> sa han stille, <<FÅ TAK I DET DERE KALLER "MYNDIGHETER" OG FÅ DEM TIL Å MØTE OPP UMIDDELBART OG IKKE VÅG ÅV VISE DERE HER FØR DET SKJER!>> skrek han rasende i det han jaget oss alle på dør. <<Men hva med Valiant da?>> spurte jeg bekymret. <<Helbred ham, og få ham med dere, det er en ordre!>> skrek Ansgar i det han lukket døren så hardt at det smalt skikkelig. Chris dro frem ett lite kart over Norge. <<Kira, kan du huske hvor Ansgar krysset kartet?>> spurte han, jeg pekte med den ene foten min. <<Å NEI! Ja nå ligger Norge VIRKELIG tynt an!>> ropte Chris rasende, <<De idiotiske skapningene har utslettet Oslo!>>, han var så sint at han måtte begynne å gå fram og tilbake for ikke å sprekke. Regn og Jord gjorde seg klare for å helbrede Valiant, i bakgrunnen kunne vi høre Chris bære seg rasende over hvordan myndighetene hadde behandlet saken. Vi ignorerte ham. Regn og Jord løftet forsiktig beholderen med Grønne Krefter. <Husk, vi har bare ett forsøk, ikke sløs kreftene.> minte Regn meg på. Det var jeg som måtte åpne beholderen, den kunne nemlig kun åpnes av en skapning som var av samme art som den kreftene skulle brukes til å helbrede. <Jeg tellere til tre, så åpner du lokket, og velter beholderen slik at kreftene strømmer ned på Valiant.> forklarte Regn mens jeg satte meg på lokket og gjorde meg klar til å skru den opp. Regn telte, og i det han kom til tre, begynte jeg å skru på lokket. Det var veldig tungt, men som duepleierske var jeg vant med å bruke føttene mine til helt absurde ting. Som for eksempel å bruke dem til å operere alvorlige skader i vingene til andre duer. Endelig fikk jeg opp lokket, og veltet beholderen slik at kreftene strømmet ned på vingen til Valiant. Og plutselig begynte sårene å forsvinne. <Det funker!> ropte Regn. Valiant begynte å stige. Han steg høyere og høyere, og begynte å lyse opp i det kreftene tredde i kraft. Og så lyste han opp som solen, og i neste øyeblikk falt han sakte ned, fullstendig uskadet. Jeg løp mot ham i det jeg så ham våkne. <<Kira?>> sa han da han våknet, <<Hvor er jeg?>>. <<Du er utenfor Hovedkvarteret. Du ble alvorlig skadet under slaget, men Regn og Jord klarte å helbrede deg.>>, svarte jeg. Valiant stønnet, <<Kunne dere ikke i det minste funnet en annen duepleierske enn Kira?>> spurte han da han reiste seg. Chris var endelig ferdig med å bære seg over situasjonen, og med humør over på det heller litt dårlige, ble han enig med at vi burde sette kursen for Oslo. Nyhetsfolkene hadde prøvd å bruke kameraene sine slik de hadde brukt dem tidligere, men klarte det ikke fordi det ikke var dekning. Vi satte kursen mot bussen Chris og de andre hadde brukt til å komme seg hit. Nyhetsfolkene fulgte etter oss, og som vanlig hadde nyhetsankerne på seg fine dresser og ble fulgt av kameramenn med fullt kamerautstyr. Da vi nådde bussen, klarte faktisk nyhetsfolkene fra TV2 å få dekning, så vi sløste bort 10minutter hvor nyhetsankeret satt i ett provisorisk nyhetstudio de satte opp på den siden av bussen hvor solen lyste og bussen var helt hvit slik at de skulle få en "naturlig og nøytral" bakgrunn slik kameramannen sa. Nyhetsankeret skravlet i vei om situasjonen, og i ett øyeblikk ville han faktisk INTERVJUE meg og Valiant, så det endte med at vi satt på hver vår sittepinne på ett lite hagebord med Chris rett ved siden av oss som tolker. Men akkurat i det nyhetsankeret ville spør oss ut om hvordan vi ble kjent med hverandre, sviktet tilkoblingen til TV2-studioet, og endelig kunne vi komme oss av gårde. Valiant og jeg satte oss i setet helt fremst i bussen. Henry satte seg i førersetet, og når han hadde forsikret seg om at alle var om bord, satte vi av gårde. Kamerafolkene gikk stadig rundt for å "sikre at denne spesielle hendelsen ville bli foreviget". Henry sa at vi ville bruke minst 10timer på turen til Oslo, og at vi derfor måtte stoppe innom en bensinstasjon på veien for å fylle diesel. Ingen av menneskene hadde penger på seg, så det endte med at jeg fikk sendt bud om støtte penger fra Hovedkvarteret ved å bruke det hemmelige språket Due Eliten har utviklet gjennom århundrer. Språket består av en masse små pipelyder som kan høres på meters avstand, så etter litt kalling fikk jeg kontakt med en speiderdue som kom med en 1000-lapp vi kunne bruke til diesel. Han hadde også med seg en lapp fra Ansgar. Chris grep lappen og leste den høyt. <<Til Chris og Co: Vi har nettop fått rapporter fra flere Eliter over hele Norge om at situasjonen blir mer kritisk enn noen gang.>> Chris snudde det lange arket Ansgar hadde sendt, og fortsatte: <<Hvis dere ikke klarer å få hjelp fra myndighetene, vil Elitene se seg nødt til å evakuere planeten.>>. <<Evakuere?>> sa han spørrende, og så over på meg og Valiant. Men vi visste ingenting om hva Ansgar mente med det siste. Henry stanset på en bensinstasjon, fylte opp tanken, og så satte vi av sted til Oslo for å, forhåpentligvis finne hjelp. På veien kjørte vi forbi utallige dyr som hadde snudd på veien hjem etter slaget tidligere i dag. Ansgar hadde nemlig gitt klarsignal til at de forskjellige Elite styrkene kunne returnere til sine baser. Dyrene så ikke blide ut. Henry kjørte bussen videre mot Oslo. Etter flere timers kjøring, sovnet nyhetsfolkene og alle de andre. Og til slutt stoppet Henry bussen så også han kunne sove. Bare jeg og Valiant var våkne for å holde vakt. Jeg var vant med å holde vakt fra Hovedkvarteret, for det hendte ikke sjelden at jeg måtte passe på de nyutklekkede dueungene, spesielt på våren og sommeren. Men nå var det helt annerledes: Jeg var alene med Valiant. Jeg hadde alltid ønsket å være mer sammen med ham, men aldri drømt å holde nattevakt for en haug med mennesker sammen med ham. I Hovedkvarteret var det klare regler: Duepleierskene byttet på å passe på om natten, mens hannduene sov. Men dette var annerledes. Valiant var så trøtt at han ikke la merke til at jeg gikk ENDA nærmere på stolryggen vi satt på. Chris satt på setet rett bak oss og snorket høyt. Det gikk en LANG stund før vi sa noe. Det var Valiant som brøt stillheten. <<Takk for at du reddet meg.>> sa han stille for ikke å vekke de andre. Jeg bare smilte. Han visste selvsagt ikke at jeg ikke bare gjorde det fordi jeg trent opp til det, jeg gjordet av instinkt. Jeg skjønte at jeg var alt for forelsket i Valiant. <<Du ser veldig trøtt ut.>> sa jeg til ham. <<Å, det.>> sa han og prøvde å "manne" seg opp, <<Jeg har bare hatt en travel dag.>>. <<Bare travel?>> spurte jeg nysjerrig. <<Ok, da, veldig travelt.>> innrømmet han. Vi nærmet oss hverandre ENDA mer. Vi var bare MILLIMETER fra hverandre. <<Jeg husker da du var ett år gammel og ville at jeg skulle leke at jeg var pasienten din...>> sa Valiant stille. Jeg bare lo. Da jeg var 1 og hadde fullført de første studiene mine, ville jeg at Valiant skulle leke pasient, men han hadde nektet. Det endte med at noen av de eldre duepleierskene måtte skille oss da jeg begynte å fly etter ham med stetoskop og hele sullamitten. Nå var vi så nærme hverandre at jeg kunne kjenne pusten til Valiant. Vi lente oss mot hverandre, men da vi bare var få millimeter fra hverandre, hørte vi bak oss: <<Vær så snill, ikke gå nærmere hverandre nå, for da tror jeg at jeg spyr.>> vi skvatt til så voldsomt at Valiant falt ned fra stolryggen. Jeg ble stående og skjelve. <<Hvorfor måtte du gjøre det?>> spurte jeg stille. Det var Chris som hadde avbrutt oss. Chris så surt på meg. <<Kanskje det er fordi jeg har sett utallige dyr bli drept, sitter i en buss klokka 4på natten, og har to duer rett foran meg som nesten kysset hverandre?>>, han var tydeligvis sur. Jeg så etter Valiant som hadde falt ned fra stolryggen. Han lå i setet, og var nede for telling. <<Nå som jeg er våken...>> fortsatte Chris, <<Hvorfor sover ikke du også?>>. Jeg fortalte Chris om systemet vi hadde i Hovedkvarteret hvor duepleierskene holdt vakt og hannduene sov. <<Men gjett hva, nå er du ikke på Hovedkvarteret, så du kan sove du også.>> sa Chris. Han reiste seg og begynte å gå nedover midtgangen. <<Du er visst helt vill etter Valiant du?>> spurte Chris. Jeg ville ikke svare, så jeg fant det best i at jeg lot som at jeg sov. Jeg kunne høre at Chris lo og gikk ut av bussen, sekunder senere hørte jeg at ett av lasterommene ble åpnet for så å bli lukket igjen. Han kom tilbake noen minutter senere.

Følg med i fortsettelsen!

"Fortelleren".