Den Fantastiske Reisen, del2.

I forrige del fikk vi høre om hvordan det gikk over 350år før Spyro fikk se Shaun og DVRM igjen. Innen han møtte dem, var Spyro for lengst blitt en fullvoksen drage, og han hadde vært en slags superhelt for menneskene i århundrer. Men uansett hvor mye menneskene forgudet ham, uansett hvor mange som skyldte ham livet, var det en ting Spyro ikke klarte å slutte å tenke på: Cynder. Cynder forsvant i forrige sesong av Den Fantastiske Reisen, men dukket opp igjen, ikke mindre enn 150år etter at Spyro sist så vennene sine. Da Spyro så Cynder den gangen, var hun tildekket av en stor, svart sky som DVRM sier er kraftigere, og annerledes enn noen andre mørke krefter han hadde registrert noen gang... Nå er det krise. I forrige del sendte DTRM ut en tidsstråle mot våre venner, hvilket som fikk dem til å reise tilbake i tiden. I forrige episode husker vi at Spyro, plutselig ble veldig svak, og sendte ut en masse energibølger. Nå kommer fortsettelsen, og svaret på hvorfor han begynte å sende ut energibølger...

Spyro følte det som om han var i en varmekilde. Energien som hadde blitt sluppet løst skar rundt ham forsiktig, nesten som silke. Han konsentrerte seg skikkelig, og sendte ut 3kraftige energibølger som fikk hele verden til å riste bare av kreftene hans. På ett øyeblikk, krasjet flere milliarder steinbiter sammen, og dannet verden nok en gang. Til slutt var Spyro helt tom for krefter, og han kunne føle hvordan han falt sammen, og ble liggende på bakken, hjelpesløs...



Cynder

Hvis jeg skal beskrive de kreftene som ble sluppet løs da Spyro begynte å sende ut energibølger, kan jeg gå forbi noe annet som er blitt gjennomført på Jorden(?). Spyro, den legendariske lilla dragen, hadde fullført sin skjebne, å redde drageheten. Men prisen for å gjøre alt dette, var veldig høy. Jeg som hunn-drage har mine begrensninger for hvor mye energi og krefter jeg kan bruke i løpet av kort tid, men Spyro, har ikke slike grenser. Spyro hadde svevet noen få meter over bakken i flere minutter må, og han lyste som solen. Men så plutselig, kollapset han og falt sammen, rett ned på det krystallharde gulvet. Jeg løp bort til ham, krøllet meg sammen rundt ham, og i neste øyeblikk begynte deler av hulen vi lå i å rase ned. Jeg ble truffet i hodet av en stein, og mistet bevisstheten i flere timer.

Da jeg våknet, var jeg svimmel, og jeg ante ikke hvor jeg var, eller hvordan jeg hadde havnet der. Det eneste jeg visste, var at vi lå tynt an. Jeg strevet meg på bena, men falt igjen, jeg var så utslitt. Jeg så meg desperat om etter en grønn krystall, vi drager har nemlig evnen til å trekke ut livskraft og energi fra enkelte typer krystaller. Da jeg ikke kunne se noen krystaller, fikk jeg panikk, Spyro hadde ikke rukket å ta med seg nødrasjoner av krystaller til å gjenopprette kreftene sine, det var kanskje derfor han lå bevisstløs på bakken og pustet tungt. <Tenk Cynder! Tenk!> sa jeg inni meg. Det var ikke lett å tenke så utslitt jeg var, men jeg endte opp med at jeg måtte komme meg ut av krystallhulen. Jeg så meg om etter en mulig fluktvei, og da fikk jeg øye på en sprekk i fjellet, ca. 15meter over bakken. Jeg flakset med vingene, og skulle akkurat til å gå inn i sprekken, da jeg husket noe: Spyro! Jeg kunne jo ikke bare dra fra Spyro på den måten. Jeg landet ved siden av ham, og tenket desperat på hva jeg skulle gjøre. Så fikk jeg en ide. Jeg bøyde meg ned, og prøvde å dytte Spyro opp på ryggen min. Det var ikke lett, men etter mye om og men, hadde jeg ham omsider på ryggen min, og jeg krøllet vingene mine beskyttende rundt ham. Jeg så meg rundt igjen, og fikk øye på sprekken i fjellet. Jeg prøvde å fly opp, men det nyttet ikke, jeg var ikke sterk nok til å fly med vekten av 2drager. Så jeg begynte å klatre. Da jeg endelig nådde toppen, kjente jeg hvordan Spyro skled ut av vingene mine, og han var i ferd med å falle 15meter ned, rett i krystallgulvet. Uten å tenke, kastet jeg meg etter ham, og fanget ham bare får meter fra bakken. Det verket i hele meg. Jeg hadde klart å feste halen min til en steihylle, men den ville ikke vare evig. Jeg dro Spyro forsiktig opp, og fikk ham bak vingene mine igjen, så klatret jeg videre... Det tok egentlig bare 15minutter, men for meg var det en EVIGHET, men endelig kom jeg meg opp på toppen av sprekken, og fikk kavet meg inn. Jeg falt om av lettelse, og fordi jeg var helt utlsitt. Jeg så meg rundt, ingenting å se så langt øyene mine rakk. Hadde det ikke vært for nattesynet og skyggekreftene mine, hadde jeg vel ikke sett NOE. Jeg bestemete meg for å bære Spyro videre, og fikk dratt ham opp på ryggen min. Jeg beveget meg SAKTE, jeg brukte timer på å gå det vi hadde flydd på få sekunder. Og endelig, akkurat da kreftene mine var i ferd med å bli brukt opp, så jeg ett grønt lysskjær fra en hule. Jeg ble plutselig full av energi, og løp mot lyset. Da jeg rundet hjørnet, fikk jeg se akkurat det jeg ville: En stor fin grønn krystall, full av viktig energi. Jeg nærmet meg forsiktig, og la ikke merke til at Spyro falt av ryggen min. Jeg så på krystallen som om det var gull. Jeg løftet forsiktig den ene poten min opp på krystallen, og kjente hvordan kreftene mine pudret i det krystallen begynte å lade opp kreftene mine. Jeg så mot Spyro, og bestemte meg for å gi litt til ham også. Jeg knuste en bit av krystallen, og strødde restene ut over Spyro. Virkningene var umiddelbare. Spyro fikk tilbake den lilla mørke fargen sin, men han beveget seg ikke, men han var i hvert fall i bedre form. Jeg bestemte meg for å overnatte i hulen, slik at jeg kunne samle kreftene mine... ---



Og slik slutter det altså for denne gangen, Spyro og Cynder har dratt tilbake i tid, og Spyro har mistet bevisstheten sin. Hva vil skje videre? Vil Shaun og de to dragene noen gang finne hverandre igjen og gjenopprette tidslinjen? Eller har ett paradoks utviklet seg?

Følg med, i den neste og spennende delen av Den Fantastiske Reisen!