Legenden om Verdensrelikviene, del17.

I forrige del husker vi at Chris og de andre fikk kommet seg ned til bryggen og fikk satt seil utover. Akkurat i det de var midt på havet, kom en gruppe fra Måke Eliten flygendes i all hast. Forrige del sluttet med at Valiant kom stormende ut av kahytten og ropte at de skulle komme ned.


Valiant

En av nyhetsreporterne hjalp meg med å få Kira ned i kahytten hvor vi brettet ut ett mykt teppe på ett bord. Men det var da jeg oppdaget såret Kira hadde, midt på den venstre vingen hennes. Det så litt ut som ett bittsår, ett veldig merkelig ett. Men det var svart som kull, og ikke rødt slik jeg hadde lært under opplæringen. Faktisk hadde jeg aldri lært om sår som er svarte. Det var ikke så ille til å begynne med, men utover kvelden begynte det svarte å spre seg til resten av vingen. Og på under 1time hadde hele vingen til Kira blitt svart som kulll. Det var da jeg ikke klarte det mer og jeg fløy opp for å hente de andre. De snakket fremdeles med Einar og de andre måkene om det som hadde skjedd, og hadde ikke en gang lagt merke til i det hele tatt at jeg hadde sneket meg vekk ett par ganger. De kom løpende da jeg ropte. Og da de fikk se Kira, ble de hvite som kritt. Noen av dem skrek, andre bare stod og måpte. Kira hadde begynt å bli fullstendig svart. Den svarte fargen hadde spredd seg fra vingen og utover resten av kroppen hennes. <Mørke Krefter!> skrek Regn svevende over Kira, <Valiant, hva er det du ikke har fortalt oss?!>. Jeg visste at jeg ikke kunne holde det hemmelig lenger, så jeg fortalte dem at Kira hadde blitt bitt av ett av Metall Hodene under flykten til havnen. <Å nei!> fortsatte Regn og begynte å sveve rundt i ring, <Kira har blitt forgiftet av Mørke Krefter. Hun vil miste kontrollen over seg selv, og begynne å tjene mørket og Animal. Vi kan ikke vite når de mørke kreftene trer i full effekt, men når det skjer vil hun våkne med ufattelige krefter, ufattelige egenskaper, og ha bare ett mål: å tjene mørket og adlyde Animal. For det vi vet, kan hun->, Regn ble avbrutt av at noen ropte: <<Se!>> jeg så bort på Kira på bordet. hun var blitt helt svart nå, og plutselig våknet hun, men hun var ikke som vanlig. Øyene hennes lyste hvitt, og hun var svart som kull. <Hold henne nede! Vi kan ikke la henne stikke av!!!> skrek Regn. Alle, bortsett fra meg, kastet seg over henne og prøvde å holde henne nede. Kira ble rasende og skrek forskjellige ting som <<Slipp meg!>>, <<Dere kan ikke vinne over Mørket!>>, og <<Dere kan ikke holde meg for alltid!>>. Alle prøvde så godt de kunne å holde henne nede, men plutselig oppstod det en mørk strek midt i rommet. <En Mørk Rift! LØØØØP!!!> skrek Regn med panikk i stemmen sin. Plutselig begynte alle å løpe mot utgangen.

DET VAR TOTALT KAOS DER! Rundt 50personer løp rundt som idioter, den ene halvparten mot Kira, den andre halvparten bort fra Kira, og likevel stod Henry oppe på dekk og ropte div. ordrer. Plutselig begynte riften å skyte ut små lyn mot oss. Folk fikk opp farten og løp mot utgangen. Akkurat i det vi alle hadde kommet oss ut, hørte vi ett voldsomt brak fra kahytten, og da vi kom ned igjen, var riften og Kira borte. <Det var som (SENSURERT!)!> skrek Regn. Alle ble sjokkert over det han sa. <Ikke nok med at vi har Metall Hoder mot oss, men nå har vi også en veldig overnaturlig sterk og utholdende due mot oss!> klaget Regn og fortsatte å sveve i sirkel, <Vi bør sette seil! Animal vet nok desverre hvor vi er pga. Kira. Vi for ta oss av Kira en annen gang.>. Jeg kunne nesten ikke tro det Regn sa. <<Hva mener du med "Ta oss av Kira"?>> spurte jeg. <Valiant...>, sa regn lavt til meg, <Mørke Krefter er de sterkeste kreftene som finnes i universet, de kan forandre og ødelegge alt det rører, men noen ganger, sånn som det som skjedde med Kira, blir kreftene levende og tar over bevisstheten til en skapning. Skapningen, i dette tilfellet Kira, blir hjelpeløse slave for de Mørke Kreftene. Kira vil ikke kunne kontrollere hva hun gjør, og vil heller ikke kunne vise noen tegn på at hun ikke er seg selv, bortsett fra at hun er svart som kull.>, sa Regn trist. <<Men hva kan vi gjøre da?>> spurte jeg fortvilet. <Det er to muligheter jeg vet om: 1. Eleminere Kira. 2. Slå henne i en kamp til hun blir helt utslitt og de Mørke Kreftene forlater henne for godt. Bortsett fra det kan vi bare håpe på det beste.>. <<Regn! Du bør se dette!>> var det noen som ropte. Regn svevde fort bort til rekka og så ned i båten. Planker og andre restmaterialer fløt i vannkanten. Restene av det som en gang var en by. Metall Hodene hadde dumpet restene i sjøen for å kvitte seg med bevisene. Strømmen hadde fraktet restene helt ut hit. <Vi kan ikke fortsette, vannet er for grumsete og tildekket av planker og andre rester. Vi må tilbake til byen, enten vi vil det eller ikke.>. Men akkurat i det Regn hadde sagt det, hørte vi ett skrik fra langt oppe i luften. Jeg snudde meg rundt, og så en svart, øyelysene fugl som suste ned og slapp noe like ved masten. <Søk dekning!> ropte Regn. Sekunder senere kom det en voldsom eksplosjon fra masten og den falt i sjøen med ett stort plask. Fuglen forsvant ut av syne.

Kira

Jeg våknet. Jeg beveget meg, men jeg ville ikke det. Plutselig fikk jeg øye på en båt. En seilbåt rett undder meg. Jeg hørte stemmen inne i hodet mitt: <<Ødelegg båten! Spreng den! Ødelegg den!>>. Da jeg fløy enda nærmere, oppdaget jeg at det var båten til Valiant og alle de andre. NEI! Jeg ville ikke sprenge båten! Jeg ville ikke! Men vingene mine flakset, og jeg kunne tydelig føle føttene mine holde vekten av noe rundt. Jeg suste ned mot båten, og slapp det jeg bar på. Så fløy jeg like fort bort fra båten, og hørte hvordan den eksploderte. NEI! Jeg kunne ikke tro at jeg hadde sprengt båten, men det hadde jeg. Og jeg fløy av gårde, uten å kunne gjøre noen ting for å snu for å sjekke hvordan det gikk. Jeg bare fløy, fløy uendelig langt.

Chris

Fuglen suste over båten, slapp noe svart og rundt, og i neste øyeblikk eksploderte båten så hele masten ble blåst over ende, og det ble blåst hull i skroget på båten. Drivstoffet begynte umiddelbart å lekke ut. <<Tett lekkasjene!>> ropte Henry. Alle gjorde slik han sa. Vi løp ned i kahytten og tettet sprekkene med alt vi kunne komme på: teip, plast, filt, klær. Alt som vi ikke trengte. Innsatsen vår ga resultat, vi klarte å redde båten, til tross for at vi måtte sette opp pumpen som lå i maskinrommet. Men vi klarte ikke å redde drivstoffet. Etter flere timer ga vi opp, og la oss til å sove. Men først innkalte Henry oss til ett lite krisemøte. <<Hør her...>> sa han alvorlig. <<Vi har ikke noe drivstoff, og veldig lite vann. Vi må rasjonere!>> han ble enda mer alvorlig, <<Og vi må få satt opp grupper som har ansvar for forskjellige arbeidsoppgaver. Det viktigste av alt er at vi for satt opp en gruppe som har ansvaret for å fiske slik at vi har mat til å spise. En annen gruppe må ta ansvar for å samle regnvann når det regner som vi kan bruke til drikkevann, denne gruppen må også ta ansvaret for å sette opp ett slags system hvor vi kan gjøre om saltvann til ferskvann ved å fordampe det. Dette er arbeidsoppgavene, prøv å finne ut hvilken gruppe dere vil være på. Hvis dere ikke kommer til enighet må vi ta loddtrekning. Husk: Vi er langt fra land, og kan bli ute på sjøen i dager, kanskje uker, ja kanskje til og med måneder før vi ser fastlandet! Så ikke tull.>> så gikk han tilbake til roret.

Følg med på den spennende fortsettelsen!

"Fortelleren".