Fra forrige del husker vi at Chris og de andre fikk helbredet Valiant, og at det kom en speiderdue med skikkelig dårlige nyheter. Forrige del sluttet med at Chris og de andre begynte den lange reisen til Oslo, i ett forsøk på å få hjelp fra myndighetene.
Chris.
Neste morgen våknet jeg sent. Jeg våknet så sent at vi allerede hadde passert Drammen. Jeg visste ikke nøyaktig hvor mye klokken var, men det var i hvert fall sent på dagen. Kira og Valiant satt på stolryggen akkurat slik de gjorde i natt. Jeg kunne ikke la være å le med tanken på synet som møtte meg da jeg våknet for å hente noe å drikke klokka 4 på natten. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg vel trodd det bare var en illusjon. Men nok om det. Plutselig stoppet bussen opp så kraftig at Kira og Valiant falt ned fra stolryggen. <<Hva i->> jeg ble avbrutt da jeg kom fram og så ut av frontruten. Jeg så RETT mot Oslo, eller der byen i hvert fall pleide å være. Nå var det bare ett inferno av flammer igjen av den. Rett foran oss var det ett gigantisk hull i veien, som var årsaken til at Henry måtte stanse bussen. Henry snudde bussen og begynte å kjøre bort fra byen. Men vi hadde bare kjørt noen få meter før bussen ble stoppet igjen. Denne gangen var det fordi en haug med folk kom løpendes som galne og ville inn. Henry kunne ikke gjøre annet enn å åpne dørene for å slippe dem inn. Og få minutter etterpå forstod vi godt hvor de var så panikkslagne, for akkurat i det vi hadde fått alle inn i bussen, kom det en stor flokk med Metall Hoder løpendes. <<Hold dere fast!>> skrek Henry i det han satte klampen i bånn. Motoren brølte og i neste sekund for vi nedover veien. Metall Hodene fulgte oss hakk i hæl, og de tok kraftig innpå. Henry presset motoren opp i 80kilometer i timen, og likevel fulgte Metall Hodene etter oss uten problemer. Henry presset motoren ENDA høyere opp, helt opp i 100, men likevel klarte vi ikke å kjøre fra Metall Hodene. <<Hvis vi fortsetter som dette, vil vi sprenge motoren!>> skrek Henry mellom alle skrikene fra alle som hadde kommet på bussen. <<Er det noen her som har noe vi kan kaste på de Metall Hodene?!>> skrek Marco midt oppe i alt oppstyret. En mann som satt helt bakerst hadde en pose full av glassflasker, noen av dem hadde til og med innhold i seg, men vi måtte kaste noe på Metall Hodene for ikke å sprenge motoren. Mannen protesterte høylytt da han forstod hva vi skulle med flaskene hans, og til slutt ble jeg så lei av å høre på ham at jeg skrek: <<Det er enten å kaste flaskene, eller bli tatt igjen av de monstrene der!>>. Mannen trakk seg tilbake, men man kunne tydelig høre at han bar seg over hvor lang tid han hadde brukt på å samle sammen flaskene. Sam og Erik måtte hjelpe meg med å bære flaskene bort til vinduet helt bakerst i bussen. Vinduet kunne ikke åpnes, så vi måtte knuse det. Utenfor kunne vi se at Metall Hodene nærmet seg faretruende. Jeg tok tak i en av flaskene, siktet og kastet den på en av de nærmeste Metall Hodene, men bommet. <<Fortsett! Vi må stanse dem!>> skrek Henry helt framme, og presset bussen opp i 110. Noen av nyhetsfolkene kom og hjalp oss med å kaste flasker på Metall Hodene mens kameramennene filmet. Etter bare 5minutter var vi nesten tomme for flasker, og hadde bare truffet en 5Metall Hoder, og vi ble forfulgt av minst 8 andre. Vi fortsatte å kaste flasker, men da vi gikk tom for flasker, hadde vi fremdeles 5 Metall Hoder som fulgte etter bussen. <<Vi trenger mer ammunisjon!>> skrek jeg til de som satt i bussen. Da fikk plutselig Marco en ide, han løp bort til ett av setene, og begynte å dra i det. <<Hjelp meg å dra løs setet!>> skrek han da så at vi bare sto og stirret. Alle sammen hjalp til med å få dratt løs setet, og med ett skikkelig krafttak fikk vi dyttet det ut av vinduet. Det braste ned på 3 av Metall Hodene som ble liggende urørlige. De siste 2 trakk seg tilbake. Men så plutselig hørte vi en kraftig eksplosjon, og så begynte bussen å kjøre saktere og saktere, og i en stor sky av svart røyk stoppet den opp.
Chris.
Neste morgen våknet jeg sent. Jeg våknet så sent at vi allerede hadde passert Drammen. Jeg visste ikke nøyaktig hvor mye klokken var, men det var i hvert fall sent på dagen. Kira og Valiant satt på stolryggen akkurat slik de gjorde i natt. Jeg kunne ikke la være å le med tanken på synet som møtte meg da jeg våknet for å hente noe å drikke klokka 4 på natten. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg vel trodd det bare var en illusjon. Men nok om det. Plutselig stoppet bussen opp så kraftig at Kira og Valiant falt ned fra stolryggen. <<Hva i->> jeg ble avbrutt da jeg kom fram og så ut av frontruten. Jeg så RETT mot Oslo, eller der byen i hvert fall pleide å være. Nå var det bare ett inferno av flammer igjen av den. Rett foran oss var det ett gigantisk hull i veien, som var årsaken til at Henry måtte stanse bussen. Henry snudde bussen og begynte å kjøre bort fra byen. Men vi hadde bare kjørt noen få meter før bussen ble stoppet igjen. Denne gangen var det fordi en haug med folk kom løpendes som galne og ville inn. Henry kunne ikke gjøre annet enn å åpne dørene for å slippe dem inn. Og få minutter etterpå forstod vi godt hvor de var så panikkslagne, for akkurat i det vi hadde fått alle inn i bussen, kom det en stor flokk med Metall Hoder løpendes. <<Hold dere fast!>> skrek Henry i det han satte klampen i bånn. Motoren brølte og i neste sekund for vi nedover veien. Metall Hodene fulgte oss hakk i hæl, og de tok kraftig innpå. Henry presset motoren opp i 80kilometer i timen, og likevel fulgte Metall Hodene etter oss uten problemer. Henry presset motoren ENDA høyere opp, helt opp i 100, men likevel klarte vi ikke å kjøre fra Metall Hodene. <<Hvis vi fortsetter som dette, vil vi sprenge motoren!>> skrek Henry mellom alle skrikene fra alle som hadde kommet på bussen. <<Er det noen her som har noe vi kan kaste på de Metall Hodene?!>> skrek Marco midt oppe i alt oppstyret. En mann som satt helt bakerst hadde en pose full av glassflasker, noen av dem hadde til og med innhold i seg, men vi måtte kaste noe på Metall Hodene for ikke å sprenge motoren. Mannen protesterte høylytt da han forstod hva vi skulle med flaskene hans, og til slutt ble jeg så lei av å høre på ham at jeg skrek: <<Det er enten å kaste flaskene, eller bli tatt igjen av de monstrene der!>>. Mannen trakk seg tilbake, men man kunne tydelig høre at han bar seg over hvor lang tid han hadde brukt på å samle sammen flaskene. Sam og Erik måtte hjelpe meg med å bære flaskene bort til vinduet helt bakerst i bussen. Vinduet kunne ikke åpnes, så vi måtte knuse det. Utenfor kunne vi se at Metall Hodene nærmet seg faretruende. Jeg tok tak i en av flaskene, siktet og kastet den på en av de nærmeste Metall Hodene, men bommet. <<Fortsett! Vi må stanse dem!>> skrek Henry helt framme, og presset bussen opp i 110. Noen av nyhetsfolkene kom og hjalp oss med å kaste flasker på Metall Hodene mens kameramennene filmet. Etter bare 5minutter var vi nesten tomme for flasker, og hadde bare truffet en 5Metall Hoder, og vi ble forfulgt av minst 8 andre. Vi fortsatte å kaste flasker, men da vi gikk tom for flasker, hadde vi fremdeles 5 Metall Hoder som fulgte etter bussen. <<Vi trenger mer ammunisjon!>> skrek jeg til de som satt i bussen. Da fikk plutselig Marco en ide, han løp bort til ett av setene, og begynte å dra i det. <<Hjelp meg å dra løs setet!>> skrek han da så at vi bare sto og stirret. Alle sammen hjalp til med å få dratt løs setet, og med ett skikkelig krafttak fikk vi dyttet det ut av vinduet. Det braste ned på 3 av Metall Hodene som ble liggende urørlige. De siste 2 trakk seg tilbake. Men så plutselig hørte vi en kraftig eksplosjon, og så begynte bussen å kjøre saktere og saktere, og i en stor sky av svart røyk stoppet den opp.
15 minutter senere:
<<Ja nå har vi virkelig gjort det!>> ropte Henry, <<Motoren er totalvrak. Det er ikke en sjanse for at denne bussen vil gå på hjulene igjen.>>. <<Hva skal vi gjøre nå da?>> var det noen som spurte. Den brutale sannheten var at jeg ikke hadde noen anelse om hva vi skulle gjøre nå. <<Vi må vel finne oss ett nytt framkostmiddel da.>> foreslo Henry. <Hvis vi kan finne noe som går på vannet kan vi unngå Metall Hodene, Metall Hodene avskyr vann, de tåler det faktisk ikke...> sa Regn. <Hva med den båten der nede?> hørte vi Jord foreslå, han hadde svevd flere meter opp for å se om han kunne finne noe vi kunne bruke. <I hvert fall må vi finne noe ganske brennkvikt, for det kommer flere Metall Hoder rett mot oss!> ropte han plutselig, <De når oss om få minutter!>. Vi hadde ikke en gang tid til å tenke. Vi løp ned mot kaien hvor det stod en stor seilbåt fortøyd. Men før vi gikk om bord i båten, fikk jeg øye på noe annet: <<Fort! Få tak i de fiskestengene!>> skrek jeg. Alle sammen snudde på hælen, løp inn i en fiskebutikk jeg hadde fått øye på, og grep alt som het fiskestenger og sluker og til og med garner. <Hva er det egentlig du planlegger?> spurte Jord nysjerrig. Jeg kunne ikke forklare det der og da, så jeg måtte vente til vi var om bord i båten. Vi løp så fort vi kunne til båten som lå fortøyd nede ved kaien. Som alt annet i byen, var den forlatt etter invasjonen til Metall Hodene. Vi gikk om bord så fort at gangbroen holdt på å fallen ned i sjøen under. Henry løp bort til roret, vred om på nøkkelen som stod i, og motoren bruste opp. Men så var det noe som slo meg som lyn fra klar himmel: <<VENT! Hvor ble det av Kira og Valiant?!>>. Vi stod og diskuterte hvor de kunne være, da vi kom fram til at det bare var en mulighet: Vi måtte ha kastet akkurat det setet de satt på da vi kastet ut det setet mot Metall Hodene. Vi kunne ikke reise fra Kira og Valiant, så vi måtte vente. Og endelig, etter litt over 30minutter kom de gående. De så ikke så blide ut, men de kom i hvert fall. Jeg begynte å lure på hva som var årsaken til at de gikk i steden for å fly, da jeg så at den ene vingen til Kira var skadet. Men akkurat da, i toppen av bakken, fikk jeg øye på ett Metall Hode som løp nedover. Vi hadde ikke tid til å vente på at Kira skulle komme seg bort til båten, så jeg spurte Regn og Jord om de kunne løfte opp Kira og sette henne i båten. Regn og Jord begynte å løfte Kira og Valiant opp mens jeg og alle de andre begynte å løsne fortøyningene. Henry hadde allerede gått inn i stillingen som kaptein, og ropte div. ordrer. Akkurat i det ett av Metall Hodene var få meter fra kaien, satte Henry motoren i full gir framover, og båten begynte å seile utover. Men båten kjørt for sent, og plutselig tok ett av Metall Hodene sats og hoppet. Den landet RETT oppå alle fiskestengene og garnene. Panikken brøt ut blant oss, og folk begynte å løpe rundt som idioter. <<Nei nei!>> skrek Henry, <<Ikke løp! Bommen! Løsne BOMMEN!>> vi skjønte ikke hva han mente med "bommen", så Henry måtte forklare oss det veldig kjapt. Da vi skjønte hva han mente, løsnet vi skjøtene, og ventet på at ett kraftig vinddrag skulle komme og dytte Metall Hoden over bord. Men det ville ikke gi seg så lett, det tok frem noe som lignet på ett sverd. Akkurat i det Metall Hodet skulle angripe enn av oss, kom Valiant flygendes med sverdene sin og braste inn i Metall Hodet. Metall Hodet fikk panikk og begynte å slå helt vilt rundt seg med sverdet sitt, men før den kunne gjøre noe, kom det endelig ett skikkelig kraftig vinddrag og dro til bommen som begynte å bevege seg, og før noen kunne forhindre det, braste bommen rett inn i Metall Hodet og dyttet den over bord. Umiddelbart da den traff vannet, smeltet den på mystisk vis. <Metall Hoder tåler ikke vann, det er giftig for dem.> forklarte Regn. Henry forklarte oss hvordan vi skulle heise seilene, og minutter senere var vi på vei ut av havnen, sakte, men vi beveget oss. Da vi snudde oss og så bort på kaien, sto mange Metall Hoder langs hele bryggen og satte fyr på alt de kunne finne av hus, butikker, båter, og biler. Situasjonen var kritisk. Valiant hadde flydd opp til toppen av masten midt i båten, og hadde klar utsikt mot land. Han kom stadig med rapporter som bare gjorde oss mer og mer urolige for situasjonen. Akkurat i det vi var så langt unna havnen at det så vidt var mulig å skimte bygningene, begynte det å stige svart, tykk røyk overalt, og Valiant kom flygendes ned med sjokkrapporten: <<Metall Hodene har ødelagt hele byen! Det er ikke en eneste bygning eller noe annet igjen! Alt står i full fyr!!!>> jeg kunne formelig høre panikken i stemmen hans, <<Til og med Hovedkvarteret til Måke Eliten har de klart å ta!>> skrek Valiant i det en gigantisk flokk av måker plutselig begynte å samle seg rundt båten. Måkene hadde panikk, de bar på alt de kunne av utstyr, og noen av dem fløy også rundt med unger som var for små til å fly. Alvoret begynte å gå opp for oss for fullt, da vi plutselig skimtet ett skarpt lys i det fjerne. Det formet nødsignalet S.O.S på morse. Også der steg det røyk. <<Valiant, finn den ansvarlige generalen hos måkene, og be ham om å avlevere rapport om situasjonen.>> sa jeg. Vi måtte finne ut mer om det som hadde skjedd på fastlandet før vi i det hele tatt kunne gjøre noe. Nyhetsfolkene hadde fortsatt med seg kameraene, men de hadde begynt å gå tom for strøm på batteriene sine, så de måtte spare dem. Plutselig landet Valiant, fulgt av en av måkene. <<Chris, dette er General Einar, han er ansvarlig for denne avdelingen av Måke Eliten.>> presenterte Valiant måken for meg. Einar fortalte meg alt om det som hadde skjedd de siste dagene. Jeg ble vettskremt da han fortalte om det som hadde skjedd rett etter at avdelingen hans hadde returnert etter Det Store Slaget ved Madlandshytten. Metall Hodene hadde overrumplet dem, revet i stykker Hovedkvarteret, og drept flere måker. Enda flere måker var savnet. De hadde mistet over 200måker, og de var 600totalt i Hovedkvarteret. Einar og de andre overlevende hadde ikke annet valg enn å raske med seg det de kunne få med seg av eiendeler, og måkeungene de hadde i klekkerommet, og komme seg ut. Flere måkepleiersker hadde blitt mistet da de skulle ta med seg ungene. Metall Hodene viste ingen nåde.>>. <<Det siste vi så før vi satte kursen utover, var at Metall Hodene begynte å marsjere med fakler og sverd mot nabobyen...>> avsluttet Einar. Akkurat i det han sa det, hørte vi en eksplosjon som var så kraftig at vi kjente sjokkbølgen helt ut til oss, og i neste øyeblikk steg det en svart, mørk sky langt borte. Metall Hodene hadde gått til angrep på nok en by. <<Vi må advare myndighetene!>> var det noen som skrek. Og før noen kunne stoppe dem, begynte alle som hadde telefon med seg å ringe nødnummeret 112. Men de kom ikke gjennom, trafikken var alt for travel. <<Chris, jeg tror du bør se dette...>> sa plutselig en av nyhetsreporterne, og viste meg en TV de hadde skrudd på. Det var TV2 Nyhetskanalen som hadde krisesending. Ødeleggelsene var enorme. 3byer var allerede totaltødelagt, og enda flere var under angrep. <Dette klarer vi ikke alene, vi må finne noen andre Relikvier!> ropte Regn. <<Å, det sier du nå?>> spurte Marco ironisk. Mens vi stod og så på nyhetene, kom det flere nye eksplosjoner. Nyhetshelikopteret fløy over byen som var blitt invadert av Metall Hoder, bare for så å bli skutt ned i ett voldsomt flammehav. <<Regn, du kjenner de andre Relikviene. Hvor kan vi finne en vi kan få hjelp fra?>> spurte jeg for å få noe annet å tenke på enn elendigheten på nyhetene. <Faktisk, er jeg ikke helt sikker. Men vi har jo Tid, som er den sterkeste av oss alle. Selv Animal er liten i forhold til kreftene hans.> svarte Regn. <<Ok, og hvor finner vi Tid?>> spurte jeg. <For å være helt nøyaktig, aner jeg ikke.> svarte Regn. Marco stønnet høylytt. <<Så hva forventer du?>> så kom han med en enda mer ironisk stemme: <<At vi skal kaste loss, reise Jorda rundt, lete overalt vi kommer, i håp om å finne en Relikvie vi ikke->> Han stoppet da han så blikket mitt. <<Nei vent nå litt!>> ropte han. Men før han kunne fått gjort noe, hadde vi allerede satt seil. Mens vi seilte utover, hørte vi flere eksplosjoner og så hvordan røyken stod i himmelen over landet bak oss. Henry hadde allerede funnet seg godt til rette i stillingen som kaptein, og ropte stadig vekk ordrer om hva vi skulle gjøre. Og han må ha visst hva han sa også, for vi fikk fart på båten fort. Men akkurat da alt så ut til å være på det beste for oss, kom Valiant flygendes opp fra kahytten. Han var formelig hvit som kritt. <<Dere må komme! SKYND DERE!>>, alle bortsett fra Henry som ble stående ved roret og ropte at vi skulle komme tilbake, gikk ned i kahytten. Og da vi så hva som var der nede, var det faktisk noen som skrek.
Følg med i fortsettelsen!
"Fortelleren".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar