Teaser: Legenden om otraene

Langt unna. Lengre unna enn de fleste kan tenke seg. LANGT der ute i det uendelige verdensrommet, ligger det en planet som heter Kerner. Kerner var en gang hjem til en av de mektigste rasene som noensinne har sett dagens lys; otraene. De var kanskje små, sjeldent høyere enn en drøy meter, men disse små skapningene hadde man all grunn til å frykte. Otraene er små, vanligvis 60cm høye, himmelblå skapninger. De ser ut som en oter, hvis man ser bort ifra at de er mye kraftigere i oppbyggingen. De har den avlange kroppen til en oter, men kraftige ben som en hare. Forlabbene, ligner på en mellomting på ett menneske’s hånd og en fisk’s finner; 5fingre, med tynn svømmehud imellom. Ansiktet til otraene har karakteristikkene til en hund, kort snute og kjeve, med store, runde øyne på hver sin side av snuten. I tillegg, hadde enhver otra ett eget, unikt mønster i ansiktet som bestod av små striper, omtrent 2millimeter brede, som formet mønstre i ansiktene på dem. Noen hadde disse stripene over resten av kroppen i tillegg til i ansiktet. Når otraene var anspente, redde, eller sinte begynte disse strekene å lyse opp. Meningen med disse strekene har for lengst blitt glemt, også av otraene, men otraer flest bruker dem mest til å imponere med. Men det som gjorde otraene så ekstremt farlige var de enorme kreftene otraene var i besittelse av. De hadde full kontroll over vannet. Alt som hadde med vann å gjøre, kunne otraene kontrollere. De kunne produsere enorme basseng med vann bare ved å fremkalle det ut av tynne luften, så lenge fuktigheten i luften er på over 25%. De kan få vann til å fryse på under sekundet, uavhengig av vannmengden. Men det aller, aller farligste, er det faktum at de har evnen til å utløse flerfoldige, dødelige angrep hvis de blir provosert eller har fiendtlige intensjoner. Det mest beryktede angrepet til otraene er Th’ul I’olka, som bokstavelig talt betyr” Luften’s Djevel”. Luften’s Djevel, bestod av at otraen fremkaller en enorm sky av vann, vannet var fordelt i ørsmå dråper. Disse dråpene ble snurret fort rundt, frem til de spant så fort at vannet begynte å produsere enorme mengder elektrisitet, som resulterte i at vannet begynte å gå i oppløsning. Resultatet av dette blir at elementene i vannet, oksygen og hydrogen, slippes løs, og i prosessen utløses enorme eksplosjoner. I ett enkelt angrep kan en otra slippe løs nok energi til å kunne tilfredsstille en hel verden’s elektrisitetsbehov i ett helt år. Det er så ekstremt med krefter i angrepene til en veltrent otra, at det ikke kan beskrives med ord.

Men otraene hadde en svakhet. De var arrogante. OG enormt selvsikre. De utraderte alle andre raser i jakten på å utvide imperiet sitt. Otraene vokste til å bli en mektig og uovervinnelig rase. Det var i hvert fall det de trodde.

Men så en dag kom en ukjent rase vandrende inn i otraene’s land.  Denne rasen gikk på to, til forskjell fra otraene som ofte foretrakk å gå på alle fire unntatt ved spesielle anledninger, og var mye høyere enn otraene. Otraene var like arrogante som de alltid har vært, og sendte ut en tropp for å bli kvitt inntrengerne umiddelbart. Men inntrengerne, som senere viste seg å være en rase som bare kalte seg for Kernerne, var ikke villige til å gi seg uten kamp. De hadde sine egne våpen, våpen som otraene aldri hadde sett. I løpet av bare en eneste dag, ble over 100otraer drept i kamp. Det var flere enn otraene hadde mistet i alle sine tidligere kriger. TIL SAMMEN. Når nyheten om nederlaget nådde otraene’s øverste ledere, ble de rasende. De beordret hele den otraske hæren om å gjøre seg klar til krig. Titusenvis av soldater, mange av dem med flere tiårs erfaring i kamp og krigføring, gjorde seg klar. Men ikke alle otraene hadde tro på at krig var løsningen på denne konflikten. Mange otraer hadde nemlig sneket seg bort fra stammene sine og spionert på kernerne, og nyhetene de brakte med seg tilbake var ikke positive for otraene. Kernerne var kanskje svake med tanke på kreftene de var i besittelse av, men de hadde den sterkeste av dem alle: De hadde evnen til å lage improviserte våpen av ingenting annet enn ett par kvister og litt bark. Det vanligste våpenet ble kalt for en kaster, det var en bunt bark som var tvinnet sammen til en liten holder. Oppi holderen plasserte kernerne nåler fra nåleplanter. Hver nål var 15cm lange og kunne uten problemer trenge gjennom en otra hvis de hadde nok kraft. 5nåler ble plassert i hver holder. Holderne ble festet til en lang pinne, og i kamp ville kasteren bli brukt ved at kernerne kastet dem på en slik måte at nålene i holderen ble kastet fremover med en formidabel kraft. En kraft som var mer enn sterk nok til å drepe en otra. Ett annet våpen kernerne hadde, var spyd de kunne bruke i nærkamp. Det var i tillegg mange andre småvåpen, men de to våpnene alene var nok til at mange otraer forstod at dersom lederne gikk frem med planene sine om å angripe, ville det bli ett tungt nederlag for dem som ville bli konsekvensen. Men til tross for enorme protester og flere soldater som nektet å gå i kamp, fortsatte Lederne med planene sine og beordret alle troppene sine til å angripe kernerne ved solnedgang den følgende kvelden.

Slaget, skulle vise seg å være skjebnesvangert. Otraene gikk til angrep, men problemet med angrepene deres er at de trenger tid for å lade opp på slagmarken. Tid, som skulle vise seg å være noe de ikke hadde. De første, innledende angrepene gikk uten problemer og kernerne led store tap i sine rekker. Men så begynte de å slå tilbake. Først forsiktig, og kun med minimale skader hos otraene som følge. De skadede otraene ble raskt fraktet bort fra slagmarken og til nærmeste stamme for å få skadene helbredet. Men slik varte det ikke lenge. Etter bare noen minutter, hadde kernerne fullt overtak mot otraene. Otraene var ikke raske nok til å forsvare seg, så da kernerne plutselig sprang mot dem i motangrep, var de sjanseløse. Innen månen stod for fullt på himmelen, var flere titusen otraer døde. Enda flere var alvorlig skadet, mange livstruende. Det otraske samfunnet var ikke bygget for å takle en slik katastrofe. Det kollapset. Lederne flyktet fra posisjonene sine og søkte tilflukt langt inne i de tykke skogene på Kerner hvor ingen ville klare å finne dem. Da otraene innså at samtlige ledere hadde stukket av fra krigen de hadde satt i gang, brøt det ut panikk. Flere titusen otraer flyktet fra stammene sine og søkte mot nord og kaldere strøk i håp om at det ville holde kernerne unna. Men de tok feil. Kernerne fulgte etter, drevet av lysten på hevn, og bak seg etterlot de ett blodig spor av døde og skadde otraer. Otraer, som i fortvilelsen hadde kastet seg i tilfeldig kamp mot kernerne. Til slutt nådde otraene Mi’ Abso’ Linde, Den Absolutte Grense. Det var en breddegrad på Kerner som otraene hadde målt opp for flere år siden. Den markerte hvor klimaet ble så kaldt at otraene ikke ville ha en sjanse til å overleve under normale omstendigheter. Men otraene var så desperate at de fortsatte flykten nordover. Og endelig klarte de å riste av seg kernerne. Men kernerne slo seg ned langs med Den Absolutte Grense, noe som betydde at otraene var innesperret i nordområdene uten sjanse til å komme seg tilbake til stammene sine. Det var først nå at det sanne omfanget av den siste krigen kom til syne for otraene. Da de begynte talte sivilisasjonen deres over 6millioner individer, hvorav 400000var soldater. Nå, var hæren deres fullstendig utslettet. Bare 10000soldater hadde overlevd krigen. Og folketallet var det verre med. I løpet av bare 4måneder, hadde folketallet til otraene sunket til under 1million. De konstante angrepene og plyndringen fra kernerne gjorde ikke situasjonen bedre, og flere otraer bukket under stadig. Og nå, kom også vinteren og satte otraene på prøve.

Tragediene som rammet otraene i løpet av vinteren er for vonde til å beskrives med ord. Skapt for ett tropisk klima og utsultet etter måneder uten en stabil mattilførsel, begynte otraene å dø i ett forrykende tempo. Da vinteren endelig var over og ble erstattet av våren, var det bare 5000overlevende otraer igjen.

Otraene var desperate. Hvis de ikke kom seg tilbake til sine gamle områder, ville de dø ut. Nordområdene var ikke næringsrike nok til å vedlikeholde populasjonen til otraene. Som ett siste forsøk på å overleve, bestemte otraene seg for å returnere til områdene sine lenger sør. I panikken som spredte seg hadde ingen fått med seg provisjonene, så hvis otraene kom seg til restene av landsbyene og stammene de en gang bodde i, ville de ha nok mat og vann til å klare seg. Men de måtte gjennom kernerne’s land for å komme seg dit. Kernerne hadde spredt seg i ett forrykende tempo og var nå den nye dominerende rasen på Kerner. Men otraene hadde ikke noe valg, og satte kursen for sine gamle landsbyer og stammer i ett siste håp om å overleve. Utrolig nok kom de seg gjennom Kernerne’s land uten å bli oppdaget. De skyndte seg av gårde til sine hjem, røsket med seg det de kunne bære av mat og eiendeler, og gikk i hver sin retning for å starte livene sine på nytt. Mange av dem ville aldri se en annen otra enn dem selv igjen. Men otraene, overlevde.

I løpet av årene som fulgte kom nye otraer til verden. Men de eldre otraene var for flaue av sine tidligere tabber til å fortelle sine etterkommere om det, og holdt derfor årsaken til at otraene nesten døde ut hemmelig for neste generasjon med otraer. Men spesialtrente otraer som hadde spesialisert seg på billedhugging, foreviget historien om otraene i maleriene sine. Men disse maleriene, sammen med alle andre bevis på krigen otraene hadde startet, ble samlet sammen og destruert. Det eneste tegnet på at en slik krig hadde utspant seg, var bildene huggerne hadde hugget i fjellveggen i en bortgjemt hule langt unna otraene, og nøyaktig denne hulen befant seg, var ett mysterium.

Otraene fortsatte å komme i konflikt med kernerne. Kernerne anså otraene som ubrukelige, som en rase de bare ville bli kvitt, og mange av dem jaktet på otraene. Otraene og kernerne forble bitre fiender i mange århundrer etter den store krigen. Men etter hvert som tiden gikk, glemte begge partene den store krigen som hadde herjet så mange år tidligere.

Årene gikk, og konfliktene bedret seg ikke. Men til tross for dette, fortsatte folketallet til begge partene å vokse, men otraene klarte aldri å gjenvinne sin tidligere makt, og etter hvert samlet de seg i en superkoloni hvor alle otraene bodde. Denne var igjen delt inn i flere mindre kolonier og otraene fikk bygget opp ett stort samfunn, men hadde likevel mye å ta igjen hvis de skulle nå sine forfedres storhet. Denne storheten, var det likevel ingen av otraene som var klar over.

Og så en dag skjedde det uventede. En ung, uerfaren, otra gikk seg vill. Hun fant ikke veien tilbake til landsbyen sin, og etter flere dager ute på vandring, ble hun tvunget til å trekke seg til en av byene som tilhørte kernerne. En ung gutt som var ute på tur fant den unge otraen og tok henne til seg frem til hun kom seg igjen etter sjokket. Hun hadde mistet 40% av vekten sin i løpet av tiden hun hadde vært ute, og var veldig sulten. Men da gutten senere tok henne med til en av de otraiske koloniene som hadde blitt opprettet på Kerner i løpet av årene som hadde gått, ville hun slettes ikke hjem. Selv etter gjentatte ganger nektet hun å slippe taket i ham. Så etter å ha latt henne snakke med de ledende otraene, tok gutten henne inn i sin omsorg. De utviklet ett ganske sterkt forhold. Og det tok ikke lang tid før gutten oppdaget de uvanlige kreftene otraen hans var i besittelse av. Når hun skulle drikke kunne hun blant annet manipulere vannet til å komme til henne, fremfor at hun måtte gå hele veien til vannbeholderen. De begynte å trene sammen; han trente sine ferdigheter i kampsport, mens hun trente sine ferdigheter innen vannkreftene hun hadde oppdaget ved en tilfeldighet. Og så bar det ikke mer til enn at en høytstående politiker var innom landsbyen hvor de to bodde og fikk se otraen, som gutten hadde døpt Tiril, trene kreftene sine som ble stadig sterkere. Fra å kun kunne bruke kreftene sine til å manipulere små mengder vann som for eksempel vannskålen sin, utviklet hun kreftene sine til å kunne kontrollere store mengder vann. Hun oppdaget også det urgamle Th’ul I’olka angrepet, Luftens Djevel. Politikeren hadde bestemt seg, han måtte ha en otra han også. Så på den første anledningen han hadde, dro han av gårde til der otraene bodde, ett begrenset område som ble kalt Otraene’s Land. Otraene ble veldig overrasket over ideen han kom med, men etter at Tiril hadde fortalt sin historie om hvordan hun traff treneren sin og hvor sterke kreftene hennes hadde blitt, bestemte lederne i kolonien seg for at de kunne jo prøve det ut litt og sa at alle otraene som var villige til det kunne melde seg. Interessen var liten til å begynne med, bare 5otraer meldte seg villige til å bli ”adoptert” av den anerkjente politikeren. Politikeren tok valget sitt og tok over ansvaret for en av de unge otraene som hadde meldt seg som frivillig.

Og da var det gjort. I løpet av få dager ble den uvanlige historien kjent over hele Kerner. Folk fra fjern og nær kom til de forskjellige otraiske koloniene for å bistå den usedvanlige rasen som kunne kontrollere vannet. Mange unge otraer syntes det bare var morsomt å få all den oppmerksomheten kernerne ga, men eldre otraer og spesielt LEDERNE i superkolonien var ikke fornøyde med situasjonen. De hadde enda ikke klart å glemme alt det vonde kernerne hadde gjort mot otraene de siste årene. Men til tross for flere forsøk på å stoppe den nye trenden, begynte det å bli veldig populært blant kernerne å forsøke å skaffe seg en otra de kunne trene med, og otraene ble like ivrige på å finne seg en trener blant kernerne. Innen det hadde gått en måned etter den første adopteringen, hadde flere hundre otraer flyttet fra koloniene for å bli trent opp av en kerner, og lederne innså for lengst at det var nytteløst å protestere.

En ny sport tok form. Kernerne brukte store mengder av tiden sin og ikke minst energi, på å trene de beste otraene i verdensklasse. Etter hvert som årene gikk utviklet kernerne 3sportsgrener innen det å trene en otra. Det var Vannmesterskapet, Kampmesterskapet, og den aller mest populære; Vannballmesterskapet.

Vannmesterskapet var ren fremvisning. Otraene kjempet for å mane frem den mest imponerende og største statuen de kunne, bare ved å bruke kreftene sine til å forme statuen av rent vann. Vinneren ble vanligvis kåret ved en avstemning av ett dommerbord bestående av 5dommere.

Vannkampene var de mest brutale konkurransene som ble skapt. I denne grenen prøver otraene å slå ut motstanderen ved å bruke vannkreftene sine som våpen. 2otraer spiller mot hverandre om gangen. De har lov til å bruke alle triksene og angrepene de vil, inkludert Luftens Djevel dersom de er sterke nok til å mane frem en.

Otraene trivdes med det nye samarbeidet de hadde klart å få til med kernerne. Og arten deres blomstret som aldri før. Folketallet deres eksploderte over de neste 15årene som fulgte. Kernerne avlet frem otraer så det nesten rant over i byene deres, de ville ha de sterkeste og peneste otraene som det var mulig å få frem. Otraene satte bare stor pris på hjelpen de fikk. Frem til de slo seg sammen med kernerne hadde arten hatt en kraftig nedgang i folketallet, men nå hadde de gjenoppstått og fra ett folketall på knappe 9000før Sammenslåingen som de senere døpte det, vokste otraene til 40000i løpet av de første 30årene. Og den store krigen som forfedrene deres en gang hadde utkjempet mot kernerne, hadde for lengst blitt glemt ut da de siste otraene fra den tiden døde 6år etter Sammenslåingen.

En ny generasjon otraer tok form. En generasjon som ikke lenger måtte leve i frykt for kernerne. En generasjon som hadde lært seg å leve side ved side med det som en gang var deres verste fiender. Vår historie begynner 40år etter Sammenslåingen. Det er en tidlig morgen i Otraene’s koloni, som nå har blitt døpt Otraene’s Land av kernerne. Otraene våkner til live etter en god natts søvn. Men for en otra, er dette slettes ikke en ”god” morgen.

Tirial

<<Tirial! Nå må du våkne ellers så kommer du for sent til utvelgelsen!>>. Jeg stønnet der jeg lå i sengen min da jeg hørt mor rope på meg nedenifra. Jeg hadde ikke sovet i løpet av hele natten, og var helt slått ut av utmattelsen. Jeg var så nervøs. Det var i dag jeg skulle tas opp til utvelgelsen, hvor jeg ville bli tildelt min helt egen, personlige trener av kernerne. Å få seg en trener blir sett høyt på blant oss otraer, så du kan trygt si jeg var nervøs. Jeg har aldri møtt han eller hun som blir min fremtidige trener, og hvis jeg er riktig uheldig kan jeg risikere å få en skikkelig dust som trener, en som bare bryr seg om seg selv og ikke mine meninger. Og problemet er at hvis dette skulle skje, vil jeg ikke ha mulighet til å fortelle treneren min det. Vi otraer kan nemlig ikke snakke med kernerne slik at de forstår oss. Hvis vi snakker til en kerner, vil han eller hun ikke høre annet enn en masse ”ot”, ”otr”, eller ”otra” fra oss.

Jeg stønnet en siste gang før jeg tvang meg selv opp og strakk armene mine, og løftet opp vannet jeg hadde på nattbordet mitt rett ut av glasset det var i. Jeg holdt vannet oppe, fremdeles formet som ett glass, og drakk det sakte. Jeg kjente straks hvordan vannet kviknet kroppen min til igjen, men jeg var fremdeles veldig trøtt. Jeg reiste meg opp fra sengen og gikk mot badet som var rett ved siden av rommet mitt. En ting kan jeg være takknemlig for at kernerne har gjort for oss, og det er at de hjelper oss å bygge noen anstendige hus i stedene for hulene vi bodde i før Sammenslåingen. Vårt hus var som alle andre’s, firkantet med avrundete hjørner, og farget himmelblått på utsiden og på veggene inni. Jeg gjespet tungt da jeg åpnet baderomsdøren, jeg var fremdeles trøtt. Jeg stavret meg bort til vasken som stod rett foran døren og manet frem en vannstrøm med ett vift av hånden min. Jeg fuktet pelsen på hendene mine og brukte dem som vaskekluter til å vaske meg i ansiktet, følelsen av vannet som rant nedover ansiktet mitt hjalp meg med å glemme at jeg var så nervøs som jeg var. Linjene i ansiktet mitt lyste sterkere av avslapningen jeg fikk av vannet. Jeg hadde bare 4streker i ansiktet, to som gikk rundt hele hodet fra halsen min til nakken min på hver sin side av øynene mine, og to som gikk rundt hele hodet mitt rett under øynene mine, den ene av dem litt lavere enn den andre. Jeg var det man kan kalle for en svekling, jeg var svak i forhold til andre otraer på min alder som kunne ha så mange som 15streker i ansiktet sitt før utvelgelsen, men jeg brydde meg ikke så mye om det. Jeg er mer interessert i å nyte ungdomsårene mine enn å måtte trene hele tiden slik mange andre otraer gjør.

Jeg så meg selv i speilet over vasken. Strekene mine i ansiktet lyste svakt og skilte seg godt ut av det ellers mørkere ansiktet mitt. Hele jeg var blått som vann. Jeg hadde en tynn, slank kropp som strakk seg ned fra hodet mitt til føttene mine. Halen min veivet svakt frem og tilbake bak meg mens jeg slappet av foran speilet. Jeg tok tak i haletippen min og dro den frem slik at jeg kunne vaske den. Jeg var en av svært få otraer som er født med lang hale. De fleste andre otraene i kolonien har en hale som bare er litt under en enhet lang, men min hale er over 10enheter lang. Den er faktisk så lang at den raker høyere enn det jeg gjør når jeg er ute og går. Jeg er ganske stolt over den og sa klart nei da jeg fikk valget om og kirurgisk forkorte den for ett par år siden. Som ansiktet mitt hadde den streker, eller ringer slik jeg kalte dem. Jeg hadde 2i alt, helt ytterst på halen med omtrent en enhets mellomrom.

Jeg klappet meg forsiktig på halen i tilfredshet over den deilige følelsen vannet ga halen min. Vi otraer er skapt for å leve i havet, så det å dynke oss selv i vann av og til gir oss ubeskrivelig avslapning fra en ellers travel hverdag. Og for meg er hverdagen i ferd med å bli enda mer travel. I dag er dagen jeg har ventet på hele livet, jeg skal få min egen trener. Men jeg var også veldig nervøs. Tenk om treneren ikke liker meg og ber om å få innvilget en overføring? Eller hva om treneren er en av disse som bare bryr seg om seg selv og ingen andre? Alle disse spørsmålene svirret i hodet mitt mens jeg fortsatte med morgenstellet mitt. Jeg vasket meg grundig i ansiktspelsen og sørget for at halen min var så ren at pelsen dens glistret i lyset fra lampene våre. Otraer med haler var spesielt ettertraktet blant trenerne, så jeg håpet det ville gi meg en ekstra god trener, en som faktisk brydde seg om oss otraer og ikke bare seg selv. Jeg kledde på meg en av de fineste kappene mine, en med glitrende, blått broderi i. Vi otraer kler oss vanligvis ikke opp i klær. Naturen på Kerner har sørget for at vi har alt vi trenger fra vi blir født, så hvis vi kler oss opp er det SKIKKELIG formelt, og vi gjør det bare under helt spesielle omstendigheter. Som utvelgelsen.

Jeg gikk ned trappene for å gjøre meg klar til utvelgelsen. Foreldrene mine hadde gjort klar en skikkelig frokost til meg. Kunne ikke gå uten mat til utvelgelsen, har de sagt de siste 16ukene. Faren min hadde selv en trener og var borte mesteparten av tiden, men i dag på utvelgelsen hadde han blitt fritatt for trening av treneren, mens moren min har vært fritatt for all trening siden hun fødte meg for 6årsiden. <<God morgen gutt! Sovet godt?>> ønsket faren meg velkommen da han så meg komme ned trappene. <<Har ikke sovet i hele natt.>> svarte jeg søvnig. <<Han tar igjen etter meg ser du kjære. Jeg fikk heller ikke sove på utvelgelsesdagen.>> sa faren min, nesten stolt over meg. <<Nei, men det skyldtes at du ikke hadde gjort annet enn å jage meg rundt månedammen til klokken var 4på natten.>> svarte moren min ham strengt. Faren min reiste seg fra stolen han satt på ved spisebordet i forsvar; <<Ja, men det var din ide å dra dit på vår første date!>> protesterte han. Moren min bare så på ham og lo; <<Spis nå så kan vi diskutere det senere.>>. Faren min satte seg motvillig ned igjen og moren min serverte oss maten hun hadde laget. Det var en tradisjonell otraisk rett; hjersk fisk, med imska saus ved siden av. Imska saus bestod av krydder og urter fra hele Kerner som var blandet sammen til en supersaus som ble spist av otraer så vel som kernerne. Det smakte helt himmelsk! Fisken var perfekt stekt, og mor hadde lagt til sin egen ingrediens, nemlig Lunaiimmortale, en ekstremt sjelden urt som kun vokser på utvalgte steder i landet vårt, og bare når det er fullmåne. Frøene alene er verdt en formue. En fullvoksen plante? Så mye at den bare brukes en gang i livet, nemlig på dagen for utvelgelsen. <<Treneren min har snakket med meg om at du skal tas opp til utvelgelse i dag.>> sa faren min stolt, <<Hun sier at hun gjerne vil arrangere en vannkamp mellom oss når hun får vite hvem din fremtidige trener er.>>. <<Klarel da!>> sa moren min strengt da hun hørte hva faren min sa. <<Hva? Han må jo før eller senere få vite hva en vannkamp er for noe.>> sa faren min protesterende. Dette er en typisk dag i familien min. Enten så er det faren min eller så er det moren min som sier noe den andre ikke liker og så setter de i gang å diskutere. Moren min har fortalt meg historier om da hun hadde en trener og var aktiv i vannkamper, om hvordan hun og faren min var bitre rivaler men likevel klarte å bevare forholdet seg i mellom. Og for litt over seks år siden møttes de til en ritualisert vannkamp hvor de sverget troskap til hverandre. Det var da de bestemte seg for at de ville ha ett barn i huset, og noen måneder etter ble jeg født. Men av en eller annen grunn har hun aldri likt dette med vannkamper. Skjønt, ingen av dem var klar over at jeg allerede vet hva en vannkamp er. Noen venner av meg har for lengst vist meg hva det er for noe. To otraer møtes i en duell hvor det gjelder å slå ut motstanderen ved å bruke vannkreftene våre til å slynge vann i kraftige angrep mot han eller henne. Jeg har hørt at det var en dødsulykke da mor var aktiv i vannkamp, men hun har aldri nevnt noe om det.

Mor og far fortsatte å diskutere hvorvidt det var greit med vannkamper, så jeg bestemte meg for at jeg likes godt kunne komme meg av gårde. Jeg pakket sakene jeg trengte til utvelgelsen og tok farvel med dem. De ville gå til utvelgelsen for seg selv for å være tilskuere til prosessen. Jeg gikk ut av huset og ut i den travle gaten. Hele byen var på farten. Otraer langs hele gaten stod utenfor husene sine og instruerte sønnene og døtrene sine i kunsten å finne den rette treneren. Noen av dem hadde til og med dratt med seg sin trener for å få hans eller hennes meninger om hva som kreves av en god otra. Jeg begynte å gå langs med veien da jeg traff på Tilmian, min beste venn. Han var også en av svært få otraer med en hale, men hans var bare noen få nanoenheter. Jeg tipper den er vel 45nanoenheter. <<God morgen Tirial!>> sa han muntert i det han tok følge med meg. <<God morgen til deg også.>> sa jeg til ham hyggelig. <<Du, hvordan går det egentlig med den tingen du skulle fikse for meg?>> spurte han. Jeg hadde helt glemt at jeg hadde lovet ham at jeg skulle hjelpe ham med å få fikset en av de her relikviene han fant ute i skogen. Ingen vet sikkert hvor relikviene kommer fra, men enkelte mener de kommer fra byggverk forfedrene våre reiste som siden ble forlatt. <<Den er ikke helt i orden enda.>> sa jeg, jeg hadde ikke så lyst til å innrømme at jeg hadde glemt det ut. Tilmian så heldigvis til å ta det hele med knusende med ro så vi fortsatte mot utvelgelsen i ett rolig tempo. Tilmian skulle nemlig også utvelges i dag, men han var LANGT roligere enn det jeg var. Han bablet i vei om hvordan han skulle kjempe seg opp på kamplistene og erobre tittelen som verdensmester i vannkamp. Det var ett godt stykke å gå til utvelgelsesen, så på veien traff vi andre venner av meg og til slutt var vi en hel vennegjeng som gikk mot utvelgelsen med samme mål: å finne seg en trener. Det var meg, Tilmian, Trilida, Pilkian, Solidan, og den eneste jenten blant oss, Lervidan. Lervidan var den eneste otraen jeg vet om som har en hale som er likelang som min. Jeg har alltid hatt ett øye for Lervidan siden jeg møtte henne på barneparken. Den vakre, strømlinjede kroppen hennes, og de perfekte strekene hennes i ansiktet kombinert med den lange, glitrende halen hennes var nok til å gjøre tankene mine helt groggede og uklare. Straks jeg begynte å tenke på Lervidan falt jeg ut av samtalene vennene mine prøvde å få meg inn i. Jeg ignorerte til og med diskusjonen deres om hvorvidt de ville få en kvinnelig trener eller ikke, og en av dem spøkte til og med at hvis han fikk en kvinnelig trener skulle han be henne ut. Det har nemlig vært tilfeller hvor hannlige otraer har forelsket seg i sin kvinnelige trener, og i noen få tilfeller har det endt med at følelsene er gjensidige. Ryktene skal ha det til at tidenes beste otra, Tiril, var i ett forhold med sin mannlige trener, men ingen har bekreftet disse ryktene. Det eneste beviset som finnes er at hun aldri hadde en make, men likevel fikk 2barn som senere ble verdensmestere i vannball. Men jeg har egentlig holdt avstand fra det ryktet. En av de to er nemlig oldefaren min. Når jeg kom til å tenke på det, har jeg alltid hatt en fredeligere holdning til kernerne enn andre otraer så det kan være noe i det.

Men tilbake til temaet. Lervidan var ikke det spor nervøs og hun formelig hoppet av spenningen. Halen hennes holdt på slå borti Trilida og Pilikian av ren spenning, den stod jo ikke stille ett sekund! <<Noe nytt hos dere da Tirial?>> spurte hun plutselig meg. Jeg ble revet ut av tankene mine av spørsmålet hennes. Det kom helt uventet på meg. Det er slik hver gang hun snakker til meg, jeg faller rett og slett helt ut av det jeg holder på og blir varm innvendig. Varm som i forelsket, men samme kan det være. Jeg prøvde å skjule hvor beskjeden jeg var overfor henne og svarte på spørsmålet; <<Ikke så mye. Far har fått fritak fra treningen i dag slik at han kan være med på utvelgelsen. Og Tilmian her har funnet nok en relikvie han maser om at jeg skal fikse for han.>>. <<Du!>> sa Tilmian protesterende da han hørte ordet ”maser”, <<Hvis du ikke vil være med på prosjektet er det bare å gi beskjed om det.>>. <<Dere to.>> sa Lervidan med ett smil, <<Man kunne jo ha laget en dramafilm bare om dere to alene.>>. <<Hva mener du med det?>> spurte jeg. Lervidan snudde seg og pekte på meg med halen sin som plutselig stod helt stille. <<Husker du ikke hva som skjedde i barneparken?>> spurte hun. <<Å nei! Ikke barneparkhistorien nå igjen Lervidan!>> stønnet Tilmian. Da jeg og Tilmian gikk i barneparken, arrangerte de voksne der en vannballkamp for oss alle sammen. De lærte oss alle reglene innenfor sporten. Men da vi skulle spille, gikk det galt. Ballen hadde blitt skutt en 100ganger eller noe sånt uten at det hadde skjedd noe og var på over 600vannenheter da uhellet skjedde. Jeg og Tilmian skulle gå til angrep på ballen da Tilmian av en eller annen grunn snublet i gresset under oss, og han tumlet inn i meg vi endte begge opp med å trilte bortover bakken i ett eneste virvar. I kaoset klarte Tilmian å kaste ett vannskudd mot vannballen, ett skudd som var så kraftig at den fikk hele ballen til å kollapse. RETT over der publikummet vårt satt. Blant dem var Lervidan og alle de andre vennene våre. Alle sammen ble dynket i vannet fra vannballen, inkludert dommeren. Kan si vi ikke akkurat er så ALT for stolte over den lille episoden der, men Lervidan og de andre tar den opp hele tiden for å gjøre narr av oss. Det var moro til å begynne med men vi har for lengst gått lei av den historien. <<Du Lervidan.>> sa jeg stille, <<Har ikke du andre ting å gjøre enn å rippe opp i gamle tider? Vi var 2den gangen. Det er lenge siden det skjedde.>>. Lervidan tok hintet og tidde, men hun fortsatte å flire mens vi gikk bortover gaten. Andre otraer tok følge med oss etter hvert som vi nærmet oss stedet hvor utvelgelsen ville finne sted.

Utvelgelsen var satt til å finne sted utenfor kolonien vår på samme sted som den alltid hadde vært. Det var blitt skåret ett stort stykke ut av fjellet slik at det alltid var tak over utvelgelsesområdet. Trenerne våre var der allerede og hadde stilt seg opp på sin side av feltet. Utvelgelsesområdet bestod nemlig av en lang bane som var 100enheter bred og 300enheter lang. Her skulle vi som otraer vise frem ett eller flere angrep som vi allerede kunne fra før. Deretter ville lederne våre velge en trener til oss basert på hvor flinke vi var. De av oss som hadde de beste angrepene fikk en erfaren trener mens vi som trengte mer trening fikk en uerfaren trener, oftest en som aldri hadde hatt en otra før. Hulen hvor utvelgelsen ville finne plass var avrundet i enden av området og det var tribuner rundt hele banen. Og tribunene, var stappfulle av spente otraer som ville se utvelgelsen. Stemningen var høy blant publikumerne, alle heiet på sine favoritter. Enkelte av otraene som skulle utvelges i dag er nemlig veteraner som allerede har hatt en trener men som av forskjellige årsaker har måttet bryte opp og få seg en ny trener.

Utvelgeren, som i år var en av de mest erfarne otraene og nåværende verdensmester Kiliam, beordret oss alle til å stille oss opp på vår side av utvelgelsesbanen. Vi stilte oss opp i en lang rekke som gikk over til den andre siden av banen, så vi var ganske mange som skulle få oss en trener. Trenerne stod på motsatt side av banen og var minst like spente som vi var. Mange av dem var svært unge, de eldste kunne ikke være eldre enn 15, en alder som for oss otraer er en høy alder men for kernerne er det så vidt nok til å komme til ungdomsårene. Jeg følte en klump i magen i det jeg stirret på den lange rekken av unge og uerfarne kernere, det var flest gutter men også noen jenter blant dem. Og alle sammen var kledd opp i uniformene sine, hver med fargene på sitt lag. Bak trenerne var det en egen tribune for andre kernere. Blant publikumerne kunne jeg skimte mange, høytstående trenere. Jeg håpet at jeg ville få min trener opp på det nivået om noen år når jeg selv blir en erfaren otra. Men foreløpig står jeg uten en trener, og utvelgelsen har så vidt begynt.

Kiliam åpnet seremonien med en flott tale; <<Mine damer og herrer! Otraer og kernere fra alle verdens hjørner! Velkommen til årets utvelgelse!>>. Kernerne forstod ikke så mye av det han sa, men de holdt stemningen oppe til tross for det. Kiliam fortsatte; <<I år har vi flere rekrutter en noen gang før! Vi har veteraner fra hele Kerner med oss i dag som har måttet bryte opp med trenerne sine. Og så har vi mange nye, uerfarne otraer som i dag skal utvelges til en trener. La utvelgelsen begynne!>> hele banen ristet i det otraer og kernere jublet i kor. Støv løsnet fra fjellveggen over oss og småsteiner trillet ned fra tribunene. Så snudde han seg mot oss; <<Ok alle sammen. Jeg roper opp navnene deres en etter en. Dere skal så vise frem ett eller flere angrep, maks 3. Dommerne våre, herunder blant annet meg selv, vil så velge en trener vi mener passer til deres ferdighetsnivå. Er dere klare?!>>. <<JA!>> svarte vi alle sammen ivrig. <<Godt.>> sa han i det listen over navnene våre ble gitt til ham. Listen var skrevet på 5steinblokker av en av billedhuggerne våre som brukte høytrykksvann til å skisle inn skriften i steinen. <<Larknos!>> leste Kiliam opp. En av otraene i den andre enden av banen steg frem og ventet på klarsignal. <<Angrip!>> ropte Kiliam i det en steinskive ble kastet over banen. Målet med utvelgelsen er nemlig å treffe steinskiven med en slik kraft at den blir knust. Larknos steg frem, kastet seg opp i luften mens han manet frem en strøm av vann som omringet ham som en sokkel. En kommentator ropte med klar stemme utover hallen; <<Larknos begynner sterkt i dag folkens! For en Vannsøyle! Å se på dette, han går for ett rakettangrep!>> i det kommentatoren sa det siste der skjøt Larknos frem mot steinskiven i en voldsom hastighet, kastet seg over den. Og knuste den med en tynn vannstråle som skjøt frem som en rakett. Publikummet var elleville, det ble til ett eneste drønn av all klappingen. Trenerne på andre siden av banen var klart imponert over angrepet til Larknos. Dommerne var også imponert og Larknos forlot banen og satte seg opp på tribunen sammen med de andre publikumerne. <<Tilmian!>> ropte Kiliam for å roe stemningen. Tilmian steg stolt frem fra rekken vår og vi andre trakk oss nærmere hverandre for å fylle tomrommet etter ham og Larknos. <<Angrip!>> ropte Kiliam og en ny steinskive ble skutt over banen. Tilmian kastet seg opp i luften og landet tungt i bakken, med det resultat at en vannbølge steg opp rundt ham og begynte å spre seg i alle retninger med en formidabel hastighet. Den skylte Kiliam av gårde og slo inn i tribunene rundt våre med en så stor kraft at hele hallen ristet verre en noen gang og det smalt i fjellgrunnen under oss i det en enorm kampestein løsnet fra taket og landet rett ved siden av Tilmian. Tilmian så stolt over ødeleggelsene han hadde forårsaket, men så ropte Kiliam; <<Feilkast! Steinskiven er intakt!>>. Tilmian så forskrekket bort på Kiliam som nå var helt over på den andre siden av banen hvor han ble holdt oppe av en av trenerne. <<Nytt angrep Tilmian!>> beordret han. Tilmian var rasende på seg selv. Han sparket i kampesteinen som nå lå ved siden av ham i sinne og gikk tilbake til startposisjonen rett foran meg i rekken. <<Jeg skal kverke den steinen! Bare vent!>> hvisket han til meg irritert. <<Ja, men ikke->> begynte jeg, men jeg fikk ikke fullført setningen før Kiliam beordret ham til å angripe. <<Og vi er tilbake!>> Drønnet stemmen til kommentatoren utover banen. Vel mine damer og herrer Tilmian ødela det første angrepet så la oss se om han klarer seg bedre denne gangen.>> det ble ett sekunds stillhet i det steinskiven ble skutt ut over banen, denne litt større enn den forrige for at Tilmian skulle kunne treffe den lettere. Tilmian stod helt stille. Men da steinskiven var halvveis over banen og stod på sitt høyeste, rett over kampesteinen som hadde løsnet tidligere, gikk han til angrep. Han kastet seg fremover og løp på alle fire, strekene hans lyste som en sol, og han manet frem en ball av vann rundt seg selv. Han kastet seg inn i kampesteinen han hadde løsnet tidligere, sprengte vannballen han hadde manet frem rundt seg, og brukte den til å kaste kampesteinen opp i luften. Kampesteinen pulveriserte steinskiven og fortsatte oppover til den traff taket over oss hvor den knuste og kom tilbake til bakken i 15mindre deler. Tilmian pustet tungt i det strekene hans minket i lysstyrken og han fikk roet seg ned. Han så fornøyd på steinen. Til tross for det utradisjonelle angrepet godkjente Kiliam angrepet hans. Tilmian forlot stolt banen for å sette seg blant publikumerne og se på resten av utvelgelsen.

Minuttene gikk og en etter en ble de andre otraene ropt opp til utvelgelse. Alle sammen klarte seg med glans og Kiliam sa faktisk at han var mektig imponert over årets rekrutter. Trenerne på andre siden av banen stod fremdeles stramt slik de stod da vi kom. Til slutt var vi bare 5otraer igjen; jeg, Lervidan, og 3otraer jeg ikke visste hvem var. De 3andre otraene ble ropt opp en etter en og til slutt var det bare jeg og Lervidan som stod igjen. Vi stod RETT ved siden av hverandre nå.