I forrige del husker vi at Hovedkvarteret til Due Eliten plutselig ble bombardert med glødende steiner fra oven. Forrige del sluttet med at Kira fikk reddet Klekkekammeret fra Hovedkvarteret, men ble alvorlig skadet da beskyttelsesdrakten smeltet. Nå kommer fortsettelsen.
Valiant
<<Jeg bryr meg ikke om konsekvensene av dette, bare gi meg en rapport på hva det var som skjedde!>> tordnet Ansgar til forskerne våre. Forskerne jobbet så fort de kunne med å finne en forklaring på det plutselige nedfallet av smeltet stein. <<Ansgar...>> Begynte jeg, men ble avbrutt av Ansgar: <<HVA?!>>. <<Sikker på at du ikke overreagerer nå?>> spurte jeg. Ansgar bare stirret rasende på meg, <<Valiant, du har mye å lære til tross for at du har flere stjerner enn det jeg hadde på din alder. Det er visse ting vi generaler må finne oss i, deriblant må vi være strenge. NÅ FINN UT HVA SOM SKJEDDE!>> sa han høyt. <<Sir, vi har ett problem.>> var det plutselig en som sa. Jeg og Ansgar stirret på han. <<Det ser ut til at noen eller noe aktiverte nødrakettene på klekkekammeret, kammeret har blitt rapportert landet flere kilometer unna. En avdeling fra Due Eliten tar seg av det nå...>> han så på meg, <<Valiant, den "noen", var Kira.>>. Jeg holdt på å besvime bare av sjokket. Hva er det Kira har rotet seg borti NÅ?!
En rask flytur senere.
Jeg landet tungt i innflygingsrampen til avdelingen som hadde funnet Kira. Vi hadde allerede bestemt at denne avdelingen skulle bli det midlertidige Hovedkvarteret frem til vi fant en løsning på det som hadde skjedd med Madlandshytten. Det var fullstendig kaos i det nye hovedkvarteret, duepleierskene her er ikke like erfarne og trente som duepleierskene vi hadde ved det gamle hovedkvarteret, og systemene vi hadde her var ikke konstruert for å være ett episenter hvis det skulle bryte ut krig eller noe. Kapasiteten er rett og slett alt for liten. Jeg skyndte meg og finne sykestua. Men det var egentlig ikke en sykestue, denne avdelingen ble kun bygget som en utpost under den kalde krigen i påvente av atomkrig, og hadde derfor ikke en godt utstyrt sykestue. Alt de hadde var en primitiv røntgenmaskin, ett par førstehjelpsskrin, nødbluss og signaliseringsutstyr samt en nødgenerator i tilfelle strømmen skulle gå. Uansett, etter mye om og men kom jeg meg frem til sykestuen. Situasjonen der inne var kritisk. <<Vi må få henne ut av dette, FORT!>> var det en duepleierske som ropte. <<På stedet holdt!>> sa jeg høyt, <<Dere kan ikke bare ta av Kira beskyttelsesdrakten. Tro meg, jeg gjorde det en gang under en øvelse->>. <<Og?>> var det noen som avbrøt meg. <<Det viser seg at Kira er hyperfølsom overfor at andre tar av henne beskyttelsesutstyret hennes etter at hun ble infisert med Mørke Krefter. Draktene hennes er spesiallaget for å beskytte henne fra kreftene, noe som har resultert i at hun VIL ha drakten på seg til en hver tid. Hvis dere vil ha den av uten at Kira går fullstendig løs i rommet, må dere gjøre det på den riktige måten.>> avsluttet jeg. <<Valiant, jeg vet at du og Kira har sverget på å holde sammen livet ut, men akkurat nå passer det veldig dårlig at du holder en tale om hvordan vi skal ta av henne beskyttelsesdrakten.>> sa duepleiersken litt irritert. Og før jeg fikk sagt noe, reve de beskyttelsesdrakten av Kira. Men utrolig nok våknet hun ikke. Men det var ikke det som fanget oppmerksomheten min, det var hvordan Kira så ut under drakten sin. Striper med delvis stivnet jern skar ut av fjærdrakten til Kira, og dannet grå striper med metall over hele Kira. Duepleierskene bare stod og måpte på Kira med vantro pga. skadene hun hadde fått. Men ikke lang... <<Fort! Vi må få fjernet jernrestene før de fryser helt til!>> var det en som ropte, og i neste sekundet brøt det ut ett eneste hav av stemmer mens duepleierskene stormet i alle retninger for å finne utstyret de trengte for å hjelpe Kira. Jeg fikk ikke med meg så mye av det om skjedde videre. Det eneste jeg fikk med meg var at en av pleierskene kom flygende med ett modifisert sveiseapparat de skulle bruke til å smelte metallet, og masse annet utstyr jeg ikke en gang visste hva var for noe. Men jeg visste dette ikke var bra i det hele tatt...
Chris
Meteorregnet som plutselig hadde rammet Hovedkvarteret hadde rammet området hardt. Flere hundre kilometer med landområder, var lagt øde. Utallige skogbranner hadde også startet. Folk ble desperate etter meteorregnet. Flere kvadratkilometer med dyrket mark var fullstendig ødelagt. Men krisen hadde bare så vidt begynt. For noen dager senere forverret krisen seg ytterligere...
Følg med i fortsettelsen!
"Fortelleren".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar