I forrige del husker vi at det ble ærklert unntakstilstand for å kunne takle krisen som ble satt i live av nyhetene om at den kommende asteroiden er langt større enn det forskerne i NOFUT først trodde. Nå kommer fortsettelsen.
15. September 2012, 340 dager til nedslaget.
Kira
Valiant og legen gikk ut av sykestuen for å diskutere tilstanden min. Jeg hadde akkurat begynt å lure på hva de snakket om, da noe plutselig skjøt gjennom taket i Sykestuen og slo ned i gulvet så det smalt i hele rommet. Gulvet, som var laget av plast, smeltet umiddelbart og en sterk lukt av smeltet plastikk blandet med svidd trevirke spredde seg i rommet. I neste øyeblikk hørte jeg over høyttalerne: <<Generaler: Kom til utflygingsrampen UMIDDELBART!>>. Jeg tok til vingene og kom meg ut av Sykestue gjennom ett flygningshull over døren. Atmosfæren som hadde blitt dannet i hovedrommet slo mot meg, det var fullstendig kaos der. Jeg skulle akkurat til å fly bort til de andre generalene, da noe slo gjennom taket, denne gangen var det noe enda større, traff utflygningsrampen og la hele utflygingsanlegget vårt i grus. Smellet som kom var helt øredøvende. <<HVA ER DET SOM SKJER?!>> Tordnet Ansgar, han snakket tydeligvis til forskerne våre. <<Vi vet ikke!>> var svaret, <<Det ser ut som- Å FY *@*! Det kommer mer, alle sammen kom dere ut!>> og i neste øyeblikk kom det mer og slo gjennom taket i Hovedkvarteret. Ansgar tok seg sammen, sa over høyttaleranelegget: <<Alle sammen! Hovedkvarteret er ikke trygt lenger, evakuer umiddelbart!>>. Det ble totalt kaos i det alle sammen prøvde å komme seg ut. Sprengladninger over hele Hovedkvarteret ble antent for å åpne nødutgangene. Det var rene regnværet av glødende, farlige steiner som kom farende gjennom taket på Hovedkvarteret. Ansgar gjentok meldingen sin om å evakuere over høyttaleranlegget. Jeg kom meg ut, men da ble jeg møtt av ett grusomt syn: Himmelen var kullsvart av aske, og overalt regnet det smeltet stein så store som biler. Steinene skapte kraftige eksplosjoner da de traff bakken. <<Kom dere unna!>> Skrek Ansgar, <<Ikke bry dere om å få med dere noe, bare kom dere ut!>>. Men det var for sent; ALT for sent. Plutselig skar ett lysskjær over himmelen, og hele Hovedkvarteret eksploderte i ett flammehav. Trebiter og fliser ble kastet i alle retninger. Lyden som kom etter eksplosjonen var helt øredøvende. Men vi kunne ikke slappe av enda, det var fremdeles kritisk. Regnet av smeltet stein stoppet ikke, og nå hadde hele området rundt Hovedkvarteret gått opp i voldsomme flammer. Restene av Hovedkvarteret begynte umiddelbart å brenne etter at det ble truffet av en asteroide. Det var da jeg husket noe som fikk meg til å grøsse: Klekkekammeret! Det er jo i bunnen av Hovedkvarteret, og er armert med skuddsikker stål og brannsikker betong! Ikke nok med det: det har egen, underjordisk lufttilførsel. Kunne det ha overlevd? Uten å tenke på min egen sikkerhet tok jeg en alvorlig beslutning: Jeg skulle prøve å komme meg inn i Hovedkvarteret, eller det som er igjen av det, og aktivere nødrakettene som er montert på Klekkekammeret. Det er en stund siden jeg hadde vakt i Klekkekammeret sist, men den gangen var det drøyt 500egg og foreldreløse duer i kammeret. Men for å starte nødrakettene, må jeg komme meg inn i Kvarteret, lande på en spesialdesignet sittepinne, og aktivere evakueringsprosedyrene. Avansert ikke sant? Due Eliten tenkte på alt da vi bygde Hovedkvarteret vårt her, men ikke ett scenario der hele Hovedkvarteret er i full fyr og flamme. Og ettersom at de var redde for misbruk av rakettene som er festet på Kammeret, kan de kun utløses av en general med mangen stjerner. Jeg skjønte at hvis jeg ikke gjorde noe, kan det hende at ingen vil gjøre noe. Kjapt gjorde jeg helomvending, og uten å tenke på min egen sikkerhet fløy jeg tilbake til Hovedkvarteret. Det glødet av trevirke i den intense varmen. Hadde det ikke vært for at jeg er herdet med Mørke Krefter, hadde det vært den sikre død. Til tross for at det er lenge siden jeg ble infisert av Kreftene, har jeg fremdeles evnen til å kontrollere dem i mindre mengder, det i tillegg til at kreftene gir meg ekstreme evner som å holde ut temperaturer på flere hundre grader. Men nok om det. Jeg stormet inn i Hovedkvarteret. Varmen var blitt så intenst nå at selv metallet som utgjorde panseret på Hovedkvarteret hadde begynt å smelte. Men jeg brydde meg ikke om det, jeg måtte finne Klekkekammeret i bunnen av Hovedkvarteret. Med ett eneste stort brak braste jeg gjennom gulvet og ned i kjelleren hvor Klekkekammeret befant seg. Jeg fløy forsiktig mot det. Sikkerhetsrutinene hadde tatt over, og hele kammeret var isolert og dørene lukket. Det hadde vært smart dersom det var en mindre brann, men ikke ett totalt inferno som det var nå. Hvis jeg ikke gjorde nå umiddelbart, ville kammeret brenne til stålet som omgir det smelter bort og bokstavelig grille hele kammeret og det som er inni. Jeg kom meg frem til kontrollrommet til Klekkekammeret som egentlig bare var en plattform på toppen av kammeret. Jeg satte meg på registreringspinnen, som nå var blitt rødglødende av varmen. <<Aktiver nødrakettene!>> kommanderte jeg datamaskinen som kontrollerer Klekkekameraet's funksjoner. En automatisert datastemme advarte meg om faren ved å aktivere nødrakettene, men jeg overstyrte den ved å oppgi kommandokoden min. Jeg satte den på ingen nedtelling, og aktiverte oppskytingen. Systemene som var koblet til kammeret, deriblant nedskjølingen og vannforsyningen, freste i det de ble koblet fra kammeret med sprengladninger. I neste sekund brølte motorene i kammeret, og hele kammeret på flere tonn begynte å bevege seg oppover. Akkurat i siste øyeblikk, smøg jeg meg ned langs siden av kammeret og fikk presset meg inn i ett av inntakene som tidligere var koblet til luftforsyningen. Men akkurat i det jeg trodde alt var over, blåste flammene utenfor seg plutselig skikkelig opp, og en kraftig, varm flamme trengte seg inn gjennom alle åpniner i kammeret. Varmen var helt ufattelig! Den var så varm at beskyttelsesdrakten min som inntil nå hadde holdt seg noenlunde hel, smeltet. Resultatet var helt ulidelig. Smeltet, flytende metall og stål trengte seg gjennom fjærdrakten min og forårsaket ulidelige smerter. Jeg skrek av ren smerte. Men kammeret, var reddet. Men innen kammeret hadde kommet seg ut av Hovedkvarteret og landet trygt flere kilometer unna, hadde jeg for lengst besvimt av den ekstreme smerten.
Følg med i den spennende fortsettelsen!
"Fortelleren".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar