I forrige del husker vi at Animal begynte å skyte vilt rundt seg med kraftige eksplosjonsstråler. Vi husker også at Ørne Eliten sendte sine soldater mot Norge for å slåss mot Animal. Nå kommer den lange og spennende fortsettelsen.
Averix
Hele huset vårt ristet noe grusomt! Det eneste jeg hørte var Metall Hoder som skrek og prøvde å komme seg unna ett eller annet. Bakken ristet konstant nå, det kom i kraftige rykk, ga seg, og så kom det i enda ett kraftigere rykk. Jeg kom meg ut av huset akkurat tidsnok til å se det kollapse pga. skadene det fikk av de kraftige skjelvene. Og det var da jeg så ham; Animal, hadde gått amok. Han fyrte av dødelige eksplosjonsstråler i alle retninger, og bakken eksploderte i det strålen traff den. Skjelvene var så kraftig at det var så vidt jeg i det hele tatt klarte å stå. <Jeg skal nok få tatt dere, forrædere!> skrek Animal i raseri. Han økte styrket på strålen sin og nå ble skjelvene så kraftige at hele bygninger kollapset av det. Og han bare fortsatte, fortsatte, og fortsatte. Steiner av alle størrelser ble kastet i alle retninger. Og plutselig var jeg ett helt annet sted. Jeg var ikke lenger i byen. Jeg var ett sted som var helt kritthvitt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det en gang. Alt der jeg var helt hvitt. <<Averix...>> var det en stemme som sa. Jeg kjente igjen den stemmen! Det var den stemmen jeg hadde hørt den natten jeg hadde det synet om The Underground. <<Averix!>> ropte stemmen igjen. <<Hva- hva er det du vil?>> spurte jeg forsiktig. Stemmen snakket igjen i en eksplosjon av raseri og sinne; <<HVA JEG VIL?! Jeg vil ha dere bort, vekk, ut av verden!>> plutselig så jeg en visjon, jeg aner ikke hvordan det skjedde, men det var ikke en så alt for hyggelig visjon heller, det var Oslo, i ruiner; <<Skjønner du det ikke?! Animal ødelegger alt! Alt er deres skyld! Hadde ikke dere Metall Hoder ignorert utvisningen jeg ga dere, hadde ikke noe av dette skjedd!>> sa stemmen oppgitt. <<Men- Men->> begynte jeg, men stemmen avbrøt meg; <<Men hva?! Fant dere ikke en beboelig planet? HA! Ikke narr meg til å le, dere reiste forbi 3av dem i løpet av tiden deres i det romskipet jeg ga dere. Problemet var bare det at dere ikke ville etablere en ny verden; dere vil tilbake til Jorden og få hevn på de som hadde "stjålet" den gamle verden deres fra dere. Så en dag reiste dere til en asteroide i ett annet solsystem hvor dere fant Animal slik han var holdt fanget i flere tusen år etter å ha blitt beseiret av de gode Relikviene, og tok han med dere tilbake. Dere har jo ødelagt alt!>> visjonen sluttet, men jeg var fremdeles i det hvite rommet. Stemmen sukket ett par ganger før den samlet seg og sa med en skarp tone; <<DU rydder opp i dette rotet! Fiks dette, og ikke våg å mislykkes!>> og med det gikk alt rundt for meg og jeg var tilbake i byen. Laserstråler vinte i luften, og jeg skjønte straks at hæren vår hadde åpnet ild på Animal. Animal skrek i raseri; <Hvordan våger dere?!>. Plutselig tidde Animal. Så sa han stille; <Det er noe som ikke er som det skal være...> og ganske riktig, for i neste sekund ble himmelen helt svart av en enorm flokk med div. fugler, alle var fullt oppkledd i beskyttelsesutstyr. Jeg hadde lest om beskyttelsesutstyret til noen av Dyre Elitene under en av opptreningstimene mine i nærkamp, utstyret skal visstnok være i stand til å motstå selv pistolkuler. Animal begynte å fyre av eksplosjonsstråler mot flokken av fugler. Krigen for Verden var i gang. Men det var ikke bare fugler som hadde gått til angrep på Animal nå, alle slags dyreslag slo seg sammen mot ham. Bevere, mus, rotter; alt som gikk og fløy hadde snudd seg tvert mot ham. Dyre Elitene hadde fått nok og ville ha ham ut av verden. Plutselig begynte en ny serie eksplosjoner; noen av dyre elitene slapp bomber i forsøk på å treffe Animal. <Forrædere!> skrek Animal med så mye raseri at det sved i tankene mine etterpå, <Dere klarer ikke å bekjempe meg! Dere kan bare gi opp!> og dermed skjøt han en stråle i bakken som utløste en eksplosjon som var så kraftig at den fikk hele bakken til å sprekke. En enorm, dyp sprekk spredde seg i alle retninger. Sprekken var så dyp at- at- at- <<LAVA!!!>> var det noen som ropte. Og ganske riktig, Animal hadde sprengt ett hull tvers gjennom jordskorpen midt i Oslo. Animal skjøt stråler rundt seg helt vilt. Men så skjedde det noe han ikke hadde forventet.
Valiant
Det var total kaos på slagmarken! Animal skjøt rundt seg helt vilt med eksplosjonsstråler. Men plutselig kom det en sjokkbeskjed; verdens dyre eliter hadde fått nok av elendigheten til Anima, og hadde startet ett gigantisk angrep mot Animal med liv som innsats. Animal skjøt vilt rundt seg med strålene sine, mens han skrek at det ikke nyttet å gjemme seg. Plutselig kjente jeg at energien min kokte opp igjen; jeg hadde fått en ny ladning Lyse Krefter. Jeg kjente hvordan det putret og kokte inni meg, kreftene var kraftigere enn jeg noensinne hadde følt dem. Så skjønte jeg hva de maste etter; de ville jeg skulle skyte Animal's laserskyttere. Animal hadde 3 av dem igjen, den farligste var uten tvil eksplosjonsskyteren, som skjøt de farlige eksplosjonsstrålene. Jeg pustet dypt inn, og så på Kira; hun hadde sovnet stille etter det som hadde skjedd. Jeg samlet nok mot, og lettet fra bakken. Jeg fløy så fort jeg kunne mot Animal mens jeg konsentrerte meg om strålepistolen hans. Jeg kjente hvordan kreftene mine ladet seg opp. Dette kom til å virke. Jeg kom til å skyte Animal, ødelegge stråleskytterne hans, og vinne krigen. Men rett før jeg kom nærme nok til å skyte ham, skjøt han meg med en kraftig stråle som gjorde at jeg umiddelbart styrtet i bakken. <Vel vel vel, hva har vi her?> sa Animal spydig i det han svevde mot meg, og jeg kunne se han ladet opp strålepistolen sin, <Er det ikke den tøffe og modige Valiant? Så synd at eventyret ditt slutter her og nå.> Animal lyste opp ondskapsfullt, ladet pistolen sin, og fyrte av. Men jeg ble ikke truffet. Noe kastet seg foran meg og avverget strålen. Noe mørkt og veldig skummelt, det røykte Mørke Krefter av skikkelsen. <<Hvis du rører Valiant->> sa en kjent stemme, << Skal jeg sørge for at du blir revet i tusen biter og kastet i det dypeste hullet jeg kan finne og bli kastet i Sola's mørke flekker.>> Jeg så straks at Animal ble usikker, for foran han svevde det en due flaksende med vingene sine for å holde seg oppe, og stirret på Animal. Duen var kullsvart, og det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at det var Kira som beskyttet meg. <Å så redd jeg ble-> lo Animal, <Og hva er det du har tenkt å gjø-> lenger kom han ikke, for Kira fyrte av en enorm, kraftig mørk stråle mot ham. Strålen traff ham midt i strålepistolen og kastet ham flere meter bakover. Kira hadde endelig avvæpnet ham. Men hun var ikke ferdig. Hun ladet opp en ny, ekstremt kraftig stråle med Mørke Krefter. Det hvinte i luften i det strålen beveget seg mot Animal med en rasende hastighet. Men så plutselig kom det en stråle bakfra og traff Kira med en voldsom kraft, og denne strålen var ikke svart; den var grønn. Kira ga fra seg ett enormt hyl, før hun sank sammen. Og da så jeg ham; Jord, forræderen som hadde forrådt oss. Regn, som ikke hadde gitt fra seg så veldig mye lyd inntil nå, nærmest eksploderte i raseri; <Hvordan våger du å forræde oss?! Hva var det vi gjorde mot deg som du ikke likte?! Du oppfyller ikke kravene Skaperne satt for oss!>. <"Skaperne" så ikke det fulle potensialet vi som relikvier har, og det gjør heller ikke du!> svarte Jord spydig. Jeg kunne se at Regn ladet opp til noe. Jeg skjønte godt at Regn holdt på å gå i luften av rent raseri. <Nok av dette tullet! Det er på tide å avslutte dette tullet!> skrek Animal og plutselig ladet han opp til nye stråler. <Slutt på leken, nå er det på tide å ta frem de skikkelige sakene!> fortsatte Animal i det han begynte å lade opp til en svart stråle, jeg skjønte straks at han var i ferd med å skyte ens tråle med Mørke Krefter hvert øyeblikk. Men rett før han fikk gjort noe, var det noen som skrek; <<Angrip!!!>> og i neste øyeblikk fikk Animal noe helt annet å tenke på; Verdens dyre eliter hadde bestemt seg for at nok er nok, og hadde organisert ett bakholdsangrep på Animal. Flere tusen dyr av alle typer hadde stilt opp i fullt beskyttelsesutstyr. Men Animal hadde ett triks i vente; han hadde sin egen hær med dyr, en hær som var forgiftet av Mørke Krefter. Animal beordret motangrep, og krigen var i gang. Regn grep sjansen han hadde, og skjøt en gigantisk vannstråle rett mot Animal. <Du!> skrek Animal i det de støtet sammen med ett brak og kastet stråler rundt seg i alle retninger. Da var det noe som ble sluppet rett foran meg, og noen sa; <<Soldat Valiant, meld deg for tjeneste umiddelbart.>>. Jeg så nærmere på det som hadde blit sluppet rett foran meg og oppdaget at det var 2enorme sverd som hadde blitt sluppet ned til meg. Hvert av sverdene var over 30centimeter lange. De ville være de største sverdene jeg noen gang har brukt. Jeg skyndte meg med å få på meg sverdene. De var overraskende lette i forhold til størrelsen på dem. Plutselig smalt det. Jeg så meg tilbake, og holdt på å få ett skikkelig sjokk; Animal hadde fanget Regn i en enorm, mørk krystall. <Nå er det deres tur!> skrek Animal i rent raseri i det han begynte å skyte etter meg. Jeg kom meg i luften og fløy unna så fort jeg kunne, og kunne klart og tydelig høre Animal i bakgrunnen; <Ikke bare stå der! Fang ham!> og i neste øyeblikk hørte jeg klinging og klirring bak meg, og jeg skjønte straks at han hadde sendt omtrent hele hæren sin etter meg med forgiftede fugler. Jeg likte ikke tanken på å måtte slåss mot andre fugler, kanskje til og med andre duer, bare pga at de var forgiftet av noe jeg ikke en gang kunne forstå skikkelig, men det var enten det eller at de tok meg til fange. Uten varsel snudde jeg på femøringen der jeg var, og med sverdene klare stormet jeg inn i hæren av forgiftede fugler, mens jeg skrek skikkelig høyt. Jeg virvlet rundt og svingte vilt rundt meg med sverdene mine, og hørte skrik fra de forgiftede fuglene i det de ble truffet. Da jeg endelig kom ut på den andre siden, rettet ut, og begynte å fly oppover igjen, falt 4-5 fugler mot bakken. De andre var fremdeles flygedyktige, men alvorlig skadet. Og under oss raste kampen mellom Dyre Elitene og Animal og hæren hans. Full kaos, skrik og hyl var det blant de Metall Hodene som ikke slåss mot dyre elitene. Det var nesten ikke til å tro; flere tusen dyr av alle slag slåss mot den største superkraften som noen gang hadde vist seg på jorden's overflate. Animal hadde enda ikke gitt seg, for han fortsatte å skyte stråler i alle retninger, og noen av strålene traff bakken og resulterte i enorme eksplosjoner som fikk bakken til å riste noe grusomt og kastet både Metall Hoder og dyr flere meter bortover. Jeg skjønte straks at det begynte å haste skikkelig. Men hva var det egentlig jeg kunne gjøre? Det visste jeg ikke svaret på. Plutselig kjente jeg en grusom smerte. Det var helt ubeskrivelig! Det føltes som at det var noe som hadde spiddet det ene vingen min. Og det var det noe som hadde gjort også. Noen hadde skudd ett spyd eller noe rett på meg fra bakken! Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde meg oppe, men det nyttet ikke. Med ett eneste stort skrik falt jeg mot bakken i en grusom hastighet. Dette var slutten! Det var godt over 100meter rett ned. Denne gangen fantes det ikke noen utvei, jeg ville treffe bakken med ett voldsomt brak. Før jeg hadde fullført den tanken, traff jeg bakken med en ubeskrivelig grusom kraft og hastighet. Men utrolig nok, til tross for hvor vondt det gjorde og til tross for at nedslagt brakk begge vingene mine, overlevde jeg det voldsomme fallet. Men det var bare såvidt. Animal holdt på å gi luften av rent raseri! Han kastet stråler vilt rundt seg, og Metall Hoder løp rundt i alle retninger mens de prøvde å komme seg unna. Så hørte jeg at bakken knakte ved siden av meg, og sekunder senere åpnet bakken seg i en enorm revne. Og så kom det bare flere skjelv. Jeg skjønte straks at Animal var i ferd med å ødelegge hele verden, bit for bit! Jeg måtte komme meg opp og få gjort noe. Men hva? HVA?! Hva kunne vel jeg gjøre? Mens jeg tenkte på det, fortsatte Animal å skyte helt vilt rundt seg med stråler, og sprekker spredte seg fort utover bakken i alle retninger rundt Animal. Og så plutselig skalv bakken enda mer, og uten at jeg visste hva grunnen til det var, rev svære jordbiter seg løs og begynte å sveve RETT opp. Panikk spredte seg blant Dyre Elitene i det biter av jorden på størrelse med trailere ble røsket løs og begynte å sveve oppover. <<Retrett! Kom dere unna!>> hørte jeg Chris skrike i det fjerne før en ufattelig stor bit av jorden ble røsket løs med ett stort smell rett foran meg. Og jeg kunne ikke gjøre noe. Jeg var for hardt skadet. Om noen minutter ville alt være over... Så kjente jeg hvordan bakken under meg ristet noe grusomt, og så begynte den å sveve oppover sakte men sikkert. Det var altså dette som kom til å skje. Jeg ville bare sveve i det uendelige. Dette var slutten, slutten for alt. Med skikkelige anstrengelser fikk jeg slept meg til kanten av jordbiten jeg lå på, og kikket ned på jorden under meg. Biter av bygninger ble røsket løs med ekstreme krefter, og det fortsatte å bli røsket løs jordbiter som svevde opp. Og alt skjedde mens Animal fortsatte å sende ut grusomme stråler som rev løs enda mer av jorden. Dette var slutten for alt.
Kira
Jeg våknet helt plutselig av at bakken skalv noe grusomt. Og det var ikke noe pent syn som møtte meg i det jeg våknet; store jordstykker var blitt revet løst og svevde nå i løse luften og gikk sakte men sikkert oppover. Men likevel ga ikke Animal seg, han bare fortsatte å sende ut strålene sine. Jeg kom meg opp, og skjønte straks at de mørke rkeftene som tidligere hadde gitt meg krefter, nå hadde rent ut. Med en kraftanstrengelse kom jeg meg i luften. Ødeleggelsene Animal gjorde var ufattelige. Enorme sprekker og revner spredde seg utover bakken, og store jordstykker ble revet løs. Jeg måtte konstant vike unna for jordstykker som kom svevende opp i en ufattelig hastighet. Hele bygninger kom også svevende. Og så så jeg ham; Valiant. Han lå på ett jordstykke som svevde rundt i det uendelige. Jeg satte uiddelbbart kursen fro det jordstykket for å hente ham. Men før jeg kom frem, oppdaget Animal også Valiant, og han sendte ut en eksplosjonsstråle mot jordstykket. Og før jeg rakk å komme meg frem, eksploderte jordstykket i tusenvis av biter rett foran øyene mine. <<VALIANT!>> skrek jeg i det jeg så biter av det Valiant en gang var på, spre seg i alle retninger <<NEI!>>. <JO!> skrek Animal tilbake, jeg kunne føle raseriet hans, han var så rasende <Og nå er det på tide å få avsluttet det hele med deg også, en gang for alle!> skrek han og dermed begynte han å lade opp en ny dødsstråle. Jeg visste at jeg ikke ville ha en sjanse mot ham; de mørke kreftene mine var tomme, jeg var bare en helt vanlig due nå. Det eneste jeg kunne gjøre var å håpe på at Animal skulle bomme. Vi ville ikke klare å finne de andre gode Relikviene, det var ikke en sjanse for at vi skulle klare det. Eller var det? Animal begynte å fyre løs med dødsstråler mens han prøvde å treffe meg, men han bare bommet hele tiden. Men det ville ikke vare lenge, jeg ville ikke klare å unnvike strålene hans i all evighet slik jeg gjorde nå. Valiant skrek i raseri og fyrte en enorm, grønn stråle mot bakken i ren frustrasjon. Strålen var sikkert over 1meter bred da den traff bakken! Men det brydde ikke Animal seg særlig om, det vil si helt til han innså at den siste strålen hans var det som fikk begeret til å renne over; bakken revnet nå i stadig større biter og det kom flyvende opp gigantiske biter fra Jorden under oss. Noen var helt små og ufarlige, mens andre var på størrelse med hele bygninger! Det føk med store jordbiter i alle retninger, det var fullstendig kaos! Med ett eneste stort smell åpnet jorden seg under oss, og en enorm vulkan begynte å spy ut flytende lava flere meter oppover, Animal hadde røsket løs så mye av Jorden at han nesten var helt ferdig med jordskorpen, og alt det som hadde blitt revet løs drev nå altså rundt og oppover i alle retninger i det uendelige. Og da kjente jeg det; jeg begynte å få ny energi, men det var ikke mørke krefter, det var lyse! Som sagt er lyse krefter ekstremt kraftige, og kan overvinne alle andre typer krefter, til og med mørke krefter. Det er også den sjeldneste typen krefter. Men nok om det. Jeg kjente hvordan kreftene bygget seg opp inni meg. Det føltes godt. <Å nei da du!> skrek Animal, <Bare glem det! Dere skal ikke få ødelegge-> lengre kom han ikke før en helt ny Relikvie kom svevende opp fra grunnen under oss. Og denne Relikvien så helt fantastisk ut! Den lyste opp som Solen, var gul-hvit og hadde faktisk en modell av Solen hvilende oppå søylen sin som raget stolt hele 40cm opp! Søylen var formet som en stolpe, en hvilken som helst stolpe, bare at den var i stil med søyler som preger bygninger fra det gamle Hellas. <NEI!> ropte Animal igjen, <Ikke du!>. <Vel møtt igjen.> sa den nye Relikvien. Jeg så nærmere, små prikker beveget seg sakte rundt og formet bokstavene som formet navnet "Lys". Det var ham. Den Legendariske Lys, den eneste kjente Relikvien som er i stand til å kontrollere Lyse Krefter. Regn hadde fortalt meg om Lys i Hovedkvarteret mens vi hadde krisemøte for 25år siden med de andre Dyre Elitene. <Og han er ikke alene...> sa en annen, mørkere stemme, den hørtes nesten litt gammel ut. Og i neste øyeblikk kom hele 4andre Relikvier svevende opp. Og alle så ut til å være blant de gode. Jeg leste navnene; Tiden, Vind, Gravity, og Is. <Det- Det er umulig!> ropte Animal mens de 5Relikviene omringet han. <Du burde visst at det ikke lønner seg å låse Skaperne inne... Du- Du er ikke annet ett misfoster som sviktet oss da vi trengte deg mest! Du er ikke verdig som en Skaper!>. Vent nå litt! Så Animal var en Skaper? <<Hva er det dere snakker om?>> spurte jeg. Relikviene bare stirret på meg. <Fra starten av var det bare 4Relikvier i universet; Lava, Vann, Animal, og Lys.> sa en av dem, den som visstnok var Tid. <De fire ville skape en verden hvor ville og intelligente skapninger kunne trives. Så de skapte Jorden, sammen med ett par andre planeter, som ble mislykket under skapelsesprossesen. Samtidig la de grunnlaget for at andre Relikvier skulle komme til, og de skapte meg, Tiden, Is, Regn, Jord som ikke ble bygget ferdig, Vind, Magnetisme, Strål, og flere andre Relikvier. Alle hadde sin oppgave de skulle passe på. Men så. Så blir Animal uenige med oss andre Skapere. Han brøt opp Den Evige Sirkelen, og startet en grusom krig. En krig som resulterte med at Animal tragisk nok vant, sammen med noen av oss Relikvier som støttet ham, og han låste oss andre ned i dyp dvaletilstand dypt under jordoverflaten. Men du, Kira, og Valiant, har gitt oss en ny sjanse til å slå tilbake. Dette er ikke den verden vi ville ha. Vi skapte ikke en verden hvor Animal og Metall Hodene skulle regjere.> Tid svevde litt nærmere Animal. <Du vet vel hva Den Evige Sirkel er i stand til å gjøre dersom den forenes en gang for alle?! Og du vet vel hva jeg, TID, er i stand til å gjøre hvis jeg blir sinna?>. Animal bleknet i fargene sine, og han krymptet noen centimeter. <Nei.> sa han stille. <Jo!> skrek Tid rasende. <Relikvier; FOREN DERE!>. Og som med ett trylleslag rev Jorden seg enda mer opp, den ble bokstavelig talt revet i fillebiter. Det var en helt ubeskrivelig lyd som kom da massivt fjell ble røsket i stykker på bare sekunder. Men jeg kunne se hvorfor de gjorde det; opprivingen frigjorde de andre Relikviene. Det tok ikke lang tid før alle de 11Relikviene var på plass rundt Animal. Han stirret desperat rundt seg. Men det var ikke alt. <Vi trenger en til å spre gjenopprettelseskreftene etter at vi er ferdig med Animal.> sa Tid. <<Jeg gjør det.>> sa en stemme bak meg. Og det var først da jeg oppdaget at Relikviene hadde skapt en plattform under meg. Men jeg ante virkelig ikke hvordan Valiant hadde kommet seg på plattformen. <<Men Valiant->> begynte jeg, jeg visste nemlig hva Tid mente med å "spre" krefter, det var faktisk dødelig. <<Ikke->> begynte Valiant men stoppet for å trekke pusten, <<Kira, du vet like godt som meg at en eller annen må ta seg av dette.>>. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, annet enn; <<Da er jeg med deg.>>. Valiant sa ikke noe mer. <<Det er greit.>> sa Tid, <<Relikvier; Foren dere!>>. Og dermed begynte de 11Relikviene å snurre rundt og rundt i en enorm hastighet rundt Animal, som ropte og skrek i raseri fremdeles, men han skjøt ikke noen stråler, Jorden var blitt revet helt i stykker så det var ikke noe mer å skyte på. Restene av Jorden fløt rundt i det tomme rom. Jeg turde ikke en gang tenke på hvordan det hadde seg at vi i det hele tatt levde. Sikkert Relikviene eller noe. Plutselig begynte Relikviene å snurre enda fortere rundt. Og plutselig, kollapset de innover mot Animal, og det hele forsvant i en gigantisk hvit sky av røyk. Animal skrek; <NEI! Hold dere unna meg!> og i neste øyeblikk forsvant røykskyen, og Relikviene kom til syne. Men denne gangen var de ikke separate, de var alle sammen koblet sammen i en sirkel med navnene sine utover. Den Evige Sirkel, var forent igjen. Relikviene lyste opp som Solen, alle var fulle av lyse krefter og lys energi som Valiant skulle bruke til å... Vel, lime verden sammen igjen. <Jeg må advare deg.> sa Tid stille, <Lyse krefter er helt uforutsigbare. Hva du enn gjør, gjenopprett verden slik den en gang var. Jeg vil sørge for at tiden blir stilt tilbake slik at vi alle bare kan glemme alt det som har skjedd i denne grusomme verden. Nå, skynd dere begge to! Kreftene varer ikke evig!> og med det kastet de to stråler; en på meg og en på Valiant. Animal sa ikke ett ord, det samme gjorde de andre Relikviene. Jeg så meg rundt; Jorden hadde blitt revet fullstendig i fillebiter og bitene av den svevde i alle retninger i det tomme rom. Jeg så bort på Valiant; han var helt kritthvit og lyste opp kraftigere enn noen annen lyskilde jeg noen gang har sett, til og med sterkere enn Solen. Valiant reiste seg opp, og gikk bort til meg. <<Klar?>> spurte han. Jeg nikket. Han la den ene vingen sin over meg, og jeg la den ene vingen min over ham. Og mens vi klemte hverandre så hardt vi kunne, slapp vi ut ALLE kreftene våre på en gang. I en eneste stor eksplosjon raste kreftene våre utover, og plutselig begynte restene av det som en gang hadde vært Jorden å klumpe seg sammen, og den bare fortsatte og fortsatte. Og så plutselig ble alt helt hvitt, jeg kunne ikke se noen ting, ikke særlig rart ettersom at jeg hadde lukket øyene mine hardt igjen da Jorden begnyte å klumpe seg sammen, men lyset var så sterkt at jeg likevel kunne se at det var blitt helt hvitt. Alt var helt hvitt, og det var helt stille. Men ikke lenge. <<ÆÆÆHHH, trenger dere muligens litt tid alene?>> var det noen som spurte. Jeg åpnet øyene mine igjen. På helt mystisk vis hadde vi blitt transportert til Hovedkvarteret, for å være helt nøyaktig var vi på landingsrampen/avtagingsrampen hvor det kom duer og andre fugler flygende hele tiden, Tid hadde tydeligvis klart å stille tiden tilbake til før all elendigheten begynte. <<Hvor ble det av Animal?>> spurte Valiant. De andre duene rundt oss bare stirret på oss. <<Valiant og Kira; mitt kontor umiddelbart.>> ropte en av Admiral Ansgar strengt. Sekunder senere var vi på kontoret hans. Bilder av ham fra fortiden prydet veggene; og det var ikke rent lite han hadde vært med på i sine 16år i tjeneste i Eliten. <<Hva var DET for noe?!>> skrek han til oss, tydelig oppgitt, <<Vet dere ikke at dere ikke må gjøre SLIKT på landingsrampen?>>. Etter at Ansgar hadde holdt en en time lang tale for oss om "ansvar" og "tillit" slapp han oss løs, på den betingelse at vi sverget på at vi aldri skulle gå på landingsrampen igjen uten tillatelse. Vi pustet lettet ut og kom oss ut av kontoret hans før han fikk sagt noe mer.
Samme kveld.
Jeg fikk ikke sove, uansett hvor mye jeg prøvde. Jeg klarte det bare ikke. For det første var det de andre duepleierskene som drev og stilte meg helteite spørsmål om meg og Valiant, pluss det at jeg var for urolig til i det hele tatt å sove. Så akkurat i ett øyeblikk da nattevaktene var uoppmerksomme, snek jeg meg ut og fløy så tille jeg kunne opp på taket av Hovedkvarteret og satte meg ned på antennen som var der. Og der satt tilfeldigvis også Valiant. Men han sov, veldig veldig dypt. Jeg satte meg ved siden av ham, og prøvde å slappe av med den friske luften. Jeg satt og stirret en stund utover den fine dalen hvor Hovedkvarteret er plassert. Friheten, uavhengigheten. Og alt sammen pga. en verden som ble ødelagt. Relikviene, Den Evige Sirkel, alt sammen i en perfekt balanse som nå opprettholder denne verden. Men det har vært en nådeløs reise; Jeg kommer aldri til å glemme konsekvensene dette vil få for Chris, og ikke minst Shila som ble funnet alene, og oppdratt av Metall Hodene. Og ett sted, langt der ute i det uendelige rommet, er Metall Hodene på vei til en ny verden. En verden i fred og fordragelighet. Og alt dette takket være
De 12Verdensrelikviene.
Slutt for denne gang!
Følg med i bonusen som kommer snart!
Forfatteren's takker
Tusen takk til alle som leser på Shaunogvenner! Tusen takk til alle dere som har lest Legenden om Verdensrelikviene, kommentert på bloggen min og fulgt med gjennom denne sesongen av den lengste blogghistorien jeg har skrevet hittil. Tusen takk til alle sammen!
Hold humøret oppe, og ikke minst; Fortsett den gode bloggingen og den gode fantasien :)!
"Fortelleren".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar