Legenden om Verdensrelikviene, Tilbakevendingen, del 8.

I forrige del husker vi at Kira så vidt klarte å unnvike den voldsomme eksplosjonen som Animal holdt på å forårsake med en bombe han hadde laget som bestod av 35Karr Mørke Krefter. Vi husker også at dette skapte store reaksjoner blant befolkningen i Oslo. Forrige del sluttet med at Animal viste seg virkelig fra sin grusomme side ved at han manet frem hele 3dødsstråler i ett forsøk på å ta livet av Kira. Forrige del sluttet med at Kira døde pga. skadene hun hadde fått av dødsstrålene. Nå kommer fortsettelsen.

Kira

Alt var stille. Det var for stille. Og plutselig våknet jeg, det eneste problemet med det var at det var helt hvitt rundt meg. Ett uendelig langt hav av hvite farger i alle retninger. Jeg skjønte fort at jeg hadde mistet alle livskreftene jeg hadde. Jeg har ikke forklart det før, men livskrefter er de kreftene som holder en skapning i live. Alle dyrearter får tildelt en viss mengde livskrefter når de- Vent nå litt! Hvordan vet jeg alt dette? Akkurat i det jeg tenkte det spørsmålet, oppstod det ett hull i den hvite bakken og ett stort podie kom til syne. Det så ut til å være ett sånt podie de bruker i rettsaker og sånt. Jeg er ikke helt sikker, jeg har bare sett sånne podier under militærtreningen i Hovedkvarteret i historietimene, og selv da fikk jeg ikke helt med meg det som skjedde, ettersom at jeg var mest opptatt av Valiant. Men det var ikke det eneste som kom opp; to, kritthvite duer kom også til syne ut av ingenting. Og begge to så på meg som om de kjente meg veldig, veldig godt. De så direkte skuffet, men samtidig stolte ut. Men det var mennesket som steg opp på podiet som fanget opp oppmerksomheten min. Han var helt hvit-grålig, lyste opp som solen, og han så veldig gammel ut, <<Hvem er det denne gangen?>> spurte han. En av duene så på meg, veldig skuffet; <<Det er Kira, store Gud.>>. Da gikk det helt galt for meg. Jeg hadde kanskje vært mer opptatt av Valiant enn militærtreningen, men jeg vet så pass som at det finnes en gud som visstnok skal kunne kontrollere alt og alle, men jeg hadde egentlig ikke trodd at det var sant. Men det var han, han alle hadde snakket om; det var Gud som stod på podiet. <<Men- Men- hvordan er det mulig?>> spurte Gud, og fortsatte; <<Livet's Bok sier jo at Kira skal fortsette å leve i minst 9år til, i tillegg til at boken sier at hun er helt uunværlig dersom menneskene skal overleve denne hersens Metall Hode-invasjonen!>> han sa snerret da han sa ordet "Metall Hode", <<Jeg burde bare ha utslettet Metall Hodene i steden for å sende dem av gårde i det romskipet.>> sukket han oppgitt. Så snudde han seg og så på den ene hvite duen, og til min store overraskelse, og forvirrelse spurte han; <<Valiant, du er den mest betrodde duen jeg har, hva foreslår du vi gjør?>>, og det var da at det gikk opp for meg at det var Admiral Valiant, den berømte duen som ledet den norske due eliten under annen verdenskrig. Han er i tillegg verdenskjent blant elite styrkene for sin uvanlige evne til å få frem fredsavtaler, som fredsavtalen han klarte å få skrevet med den tyske due eliten. Han var den eneste admiralen noensinne som nådde hele 29stjerner, det maksimale antall stjerner man kan ha er på en 35stjerner. Den eneste kjente duen som har mer myndighet enn en slik general, er The Director som vi bare kjenner han som, det vil si den internasjonale lederen for due elitene, til tross for at vi så på Valiant som en leder for oss den gangen han fremdeles levde. Men tragikken rammet elite styrken, for bare 2år etter annen verdenskrig ble han skutt under ett oppdrag og ble aldri sett igjen, inntil nå. Det var også denne Valiant-en som er tipp-tipp-oldefaren til Valiant som jeg kjenner. <<Vel, det eneste jeg ser som en mulighet er at vi gir henne nye livskrefter og lar henne oppstå igjen.>> sa Valiant. Gud bare så på meg, og han så veldig skuffet ut, <<Jeg skulle gjerne gjort det men jeg må priotere livskreftene til viktigere saker enn å bringe en due til live igjen.>> sa han. Da ble duen på den venstre siden rasende. Det var da det gikk opp for meg at duen hørtes veldig kjent ut, nesten som at jeg hadde hørt stemmen hennes en gang for lenge siden; <<Har du ikke lest Livet's Bok?! Hvis ikke Kira kommer tilbake til Jorden og får fullt ut sin skjebne, kommer Metall Hodene til å vinne slaget med sikkerhet! Du MÅ gi henne livskrefter slik at hun kan komme seg tilbake!>>. Det kom ikke noe svar. Han bare forsvant. <<Bra, nå har vi altså Kira å ta oss av!>> sa Valiant. <<Ja, men du vet vel at jeg ikke kan svikte henne.>> sa den andre duen. <<Ja jeg vet det Kila, men det var ikke jeg som fikk deg til å få deg en datter under det oppdraget.>>. Og da ble det for mye. Var dette den ukjente moren min?! Var det denne duen som nettop hadde blitt kalt for Kila som var den som hadde forlatt meg mens jeg bare var ett lite egg. <<Nei, Kila forlot deg ikke Kira.>> sa plutselig Valiant da han så at jeg var litt forvirret. Jeg så forvirret på ham. <<Javel, jeg skal fortelle deg hele historien.>> sa Valiant, <<For 31år siden var Kila ute på ett topphemmelig oppdrag, Den Norske Due Eliten hadde fått snusen i at noen planla ett angrep ett eller annet sted i Norge, men ingen visste hvor det skulle skje. Alt Elitestyrken visste var at det ikke var noen mennesker som stod bak, men noen fremmede vesener som hadde kommet til Jorden gjennom ett romskip. Kila var en av spionene som ble sendt ut for å lete etter disse skapningene. Det hun ikke visste var at hun bar på 2 egg. En dag, når hun jobbet sammen med en due fra Den Svenske Due Eliten, følte hun plutselig at hun måtte legge egg, det eneste problemet var at hun ikke hadde forberedt seg ved å bygge ett rede eller noen verdens ting, og i tillegg var hun ute på oppdrag ut i en stor og farlig skog hvor det ikke fantes ett hjelpesenter på mils omkrets, og det krydde av dyr som gjerne ville ha ett egg eller to, eller kanskje en liten due til frokost. Da det ble helt uutholdelig for Kila å holde igjen presset, bestemte hun og den svenske duen seg for å samarbeide om å bygge ett primitivt rede hvor Kila kunne legge eggene. Men det var for farlig, noen av de første Metall Hodene som kom til Jorden som også var ute på oppdrag for å spionere, oppdaget leirplassen til de to duene. Kila og den andre duen prøvde så godt de kunne å beskytte seg selv og eggene, men de klarte ikke å gjøre begge deler. Kila bestemte seg for å lokke bort Metall Hodene fra eggene for å redde eggene, men ett av Metall Hodene ville ikke følge etter, og rev ned treet Kila hadde bygget rede i. Det ene egget ble totalknust da det traff bakken, mens det andre overlevde fallet uten en skramme en gang. I mellomtiden ble Kila og den andre duen skutt og drept av jegere som var ute i skogen. Det var ingen bevis igjen etter hendelsen, bortsett fra ett båndopptak man har fra ID-brikken Kila hadde med seg da hun dro ut. Kila hadde spilt ett siste opptak like etter at hun var blitt skutt hvor hun ba den som fant båndet om å hente det eneste overlevende egget hennes og ta det med tilbake til Hovedkvarteret.>> han avsluttet historien med: <<Da du omsider ble klekket over en måned for sent, ble du oppkalt etter moren din. Men pga. at de eneste som visste om hva som egentlig skjedde var en av duepleierskene i tillegg til en av generalene, spredde de en historie om at du var blitt funnet av en patrulje forlatt av foreldrene dine.>> Valiant så over til Kila. <<Sannheten er at jeg ofret meg i ett desperat forsøk på å la deg få leve. Og jeg har alltid vært stolt av å tenke på at du har fulgt i våre forfedre's lange fotspor ved å bli en duepleierske.>> sa Kila. <<Men hva med Valiant?>> spurte jeg nysjerrig, <<Jeg har alltid blitt fortalt at vi hadde lidd samme skjebne begge to?>>. Valiant så litt oppgitt ut. <<Kira...>> sa han stille, <<Valiant- han...>> Valiant så ikke helt ut til å vite hvordan han skulle gå frem, <<Han ble klekket fra ett egg som hadde vært utsatt for ett svært farlig eksperiment av menneskene. Egentlig skulle han blitt klekt lenge før deg, faktisk allerede i 1944 under annen verdenskrig. Men noen forskere klarte å finne egget hans av ukjente grunner, og brukte det til å teste ut en frysemaskin som gjorde det mulig å sette levende skapninger i en slags stasis-tilstand, og det var nettop det de gjode med egget til Valiant. De satte han i stasis, som betyr at de senket hjerterytmen hans til under ett slag i minuttet. Utviklingen hans i egget ble alvorlig senket i hastighet, og det tok over 50år før han endelig ble klekket. Han ble faktisk ikke klekket før så sent som i slutten av 2005, bare uker før du ble klekket. Stasis-en er årsaken til at han er så sen i reaksjonen i forhold til andre duer i elitestyrken, enda han har vist en usedvanlig god evne til å skjule dette.>>. <<Nok historiefortelling!>> skrek plutselig Kila. <<Vi må få Kira tilbake til Valiant og de andre.>>. <<Kila...>> sa plutselig Gud, <<Jeg er like stolt over det Kira har fått til, men du vet like godt som meg at jeg ikke har livskrefter nok til å sende Kira tilbake. Jeg brukte de siste kreftene jeg hadde på å mane frem lyse krefter for å skremme bort Mørket da han holdt på å vinne over The Underground.>>. Kila ble utålmodig, <<Er du sikker på at det ikke finnes en måte å få Kira tilbake på?!>>. <<Ja, jeg er helt sikker, jeg har lett etter måter å bringe skapninger tilbake til livet på uten livskrefter mangen ganger før uten å ha funnet en løsning. Vi må nok bare->>, lenger kom ikke Gud før han ble avbrutt av en due som kom løpendes inn: <<Valiant! Kila! Dere må komme og se dette! FORT!>> og må det forsvant de ut av rommet. Jeg fulgte etter. <<Men det kan ikke være mulig...>> hørte jeg en stemme si. <<Jo, men hvordan skjer det?!>> brølte en annen. Jeg klarte å presse meg forbi alle som stod i en sirkel rundt ett eller annet. Og der stod det ett- levende bilde?! Jo så sannelig! Ett levende - Bokstavelig talt - bilde av Valiant--- Og meg. Like under bildet av Valiant var det forskjellige piler som pekte oppover, men som gikk nedover. <<Men- men hva er det som skjer?!>> skrek Kila. <<Jeg vet ikke!>> ropte Valiant tilbake, <<Livskreftene- Livskreftene hans tappes ut av ham av en ukjent årsak.>> og ganske riktig, for akkurat i det han sa det falt alle strekene under en rød strek. Bildet av Valiant begynte å vri seg. <<Han føler det...>> stønnet Kila. <<Vi kan ikke la ham dø!>> fortsatte Kila, <<Fort! Stopp dette fra å skje!>> men det nyttet ikke, strekene bare fortsatte å dale nedover. <<Hva skjer hvis strekene når bunnen?>> spurte jeg plutselig, jeg visste jeg ikke burde gjøre det. <<Hva skjer hvis de når bunnen?!>> gjentok Kila, <<Det eneste som skjer er at livskreftene hans renner ut og han dør!>>. Skrekken skylte over meg. Jeg kunne ikke tro at Valiant også ville dø. Men hva kunne gjøres?!

Følg med i fortsettelsen!

"Fortelleren".


Oppdateringer i dette innlegget:

9.03.1013: Rettet på tittelen på innlegget.