Legenden om Verdensrelikviene, den endelige del (Finalen)!

-->

I forrige del husker vi at Chris og alle de andre kom seg ned til havet og om bord i en båt. Nå kommer fortsettelsen, 3måneder senere. Situasjonen, begynner å bli kritisk.


Chris

"3måneder er gått siden vi kom oss ut på havet med en seilbåt vi fant forlatt. Det har skjedd mye i løpet av de siste månedene. Metall Hodene har bare fortsatt å spre seg gjennom landet. For 2måneder siden innså endelig myndighetene hva som holdt på å skje, og fikk sendt ut Forsvaret for å stoppe inntrengerne. Men det var allerede for sent. Metall hodene hadde utvidet hæren sin slik at den nå omfattet flere millarder Metall Hoder. Forsvaret hadde ikke en sjanse. Mot alle odds klarte de å stoppe Metall Hodene fra å trenge inn i nabolandet vårt, Sverige, ved å samarbeide med Forsvaret der. Men de hadde ikke en sjanse til å stoppe Metall Hodene fra å dra lenger og lenger nord. Flere tusen var på flukt fra den stadig bevegende styrken. Dyre Elitene hadde gjort så godt de kunne for å forsvare landet mot invasjonen, men selv de klarte ikke å slå Metall Hodene, det var rett og slett for mangen metall hoder. For 1 måned siden, beordret Forsvaret alle soldatene til å trekke seg tilbake. Metall Hodene begynte å invadere Sverige. Den siste måneden siden da har de klart å ta over hele Norge. Absolutt alt. Flere millioner var nå på flukt fra den voksende overstyrken, men det var ingen steder å gå."

Jeg satt og skrev bok i kahytten på seilbåten om hendelsene de siste dagene. Det har gått tre måneder siden vi mistet seilet og motoren inkludert drivstoffet. De siste tre månedene har vi drevet rundt med strømmene i havet, mens vi har sett på nyhetssendingene om hva som har skjedd på fastlandet. Metall Hodene hadde seiret. Det var ingenting vi kunne gjøre. Men endelig, etter å ha drevet rundt i vannet i over 3måneder, så vi endelig land. <Endelig!!!> tenkte jeg og slo igjen boken jeg satt og skrev i. Akkurat da kom Henry ned i kahytten. <<Vi har sett land, skal vi legge til?>> spurte han. Jeg ble veldig overrasket, det var jo han som var kapteinen. <<Det er jo du som bestemmer det.>> svarte jeg. Henry bare så på meg med ett skuffet blikk. Jeg skjønte hva han mente. <<Ok, så var jeg kanskje litt vanskelig mot de andre da vi hadde det der ledervalget!>>. For 2måneder siden hadde vi hatt ett møte hvor vi bestemte oss for å velge ut en person som skulle ha kommandoen. Til tross for at jeg sa klart i fra at jeg ikke ønsket det, stemte nesten alle på meg. Så nå går de andre rundt og tenker at jeg skal være en slags høvding. Det endte med at jeg tok en av fiskebåtene og rodde langt bort. Det endte nesten med katastrofe. <<Litt?>> spurte Henry. <<Ok, hva er det du vil?>> spurte jeg igjen. <<Chris, du vet hvor desperate de andre er. De trenger en leder. De valgte deg fordi du er ansvarsfull og har ledet dem så langt som dette. Andre kan bare drømme om å fremdeles ha friheten i behold.>> siterte Henry for meg. Jeg stønnet. Da Metall Hodene begynte å erobre byer, begynte de å bruke folkene de støtte på som slaver til å jobbe for seg. Flere millioner. I desperate forsøk på å overleve søkte folk tilflukt ute i skogene, hvor de satte opp baser, og fort. Men mange ble funnet etter kort tid. <<ok da, legg til kai.>> Avsluttet jeg. Henry forsvant ut uten å si noe mer. Jeg sukket og la boken jeg satt og skrev i ned i en kiste som stod i kahytten. Akkurat da begynte plutselig båten å riste. Det var nesten som om noe løftet den opp. <<Vi er oppdaget! Kom dere i land!>> hørte jeg plutselig Henry rope. Så ble det ett forferdelig bråk i det alle sammen prøvde å komme seg i land samtidig. Jeg løp opp på dekket, akkurat i tide til å se de andre hoppe over bord. <Det er de mørke kreftene!> hørte jeg Regn rope nede på bryggen, <Kom dere i dekning!> dermed løp alle sammen så fort de kunne. Jeg prøvde å hoppe, men jeg klarte ikke. Det var ett eller annet som holdt meg igjen. Plutselig kom to Metall Hoder ut av tomme luften. <<Ta ham!>> hørte jeg en kjent stemme rope. Metall Hodene begynte å gå mot meg. De hadde hvert sitt sverd. Jeg hadde ikke annet enn kreftene Regn hadde gitt meg og de andre. Nå kom flyevnen godt til nytte. Akkurat i det Metall Hodene stormet mot meg, lettet jeg fra bakken, fløy bak dem i en rask bevegelse, og sparket dem over rekka. Metall Hodene skrek en grusom, liten lyd i det de falt og traff havet rett under oss. Og da kom hun. Det eneste jeg så var en stor, svart skygge før alt ble helt mørkt. Jeg sovnet.

Valiant

<<Altså, hvis ingen av dere vet hvor Kira er, kan jeg bare dra med en gang!>> sa jeg frustrert. 3måneder har gått siden Chris og de andre fant den båten. 3 måneder er gått siden Kira ble forgiftet av mørke krefter og forsvant. Men jeg aktet ikke å sitte på en båt og spise fisk i flere uker før vi nådde land, så en natt da nattevakten sovnet, snek jeg meg opp på dekket, spredde vingene, og fløy. Siden da har jeg forhørt meg rundt omkring blant andre fugler om hvor Kira er. Akkurat nå var jeg i en flyktningsleir hvor menneskene hadde samlet sammen div. dyr og prøvde å holde oss alle i live. Jeg stod og snakket med noen skadde måker. Det er ett problem med måker, spesielt de som ikke tilhører elitestyrken, og det er at de er noen skravlebøtter. De bare skravler og skravler og skravler i vei om ting andre ikke er interessert i. <<Hør her din due!>> sa en av dem, <<Du har ingen anelse om hva denne "duen" har gjort mot oss. Hun er forgiftet av Mørke Krefter. Det er for risikabelt å la henne leve!>>. <<Du må finne henne, og enten rense henne for de onde kreftene eller ta livet av henne.>> sa en annen. Etter å stått slik i omtrent en halv time ga jeg opp og fløy videre. Ødeleggelsene Metall Hodene hadde forårsaket, var enorme. Hele byer var jevnet med jorden. Store skogområder var blitt hogd ned, ingen vet hvorfor Metall Hodene gjorde det. Og skadene Metall Hodene hadde forårsaket på folk de hadde støtt på som de ikke fikk fanget, var så grusomme at det kan få en hver til å få mareritt om det. Jeg fikk tårer i øyene bare ved tanken om at Kira hadde vært med på å skape alle disse ødeleggelsene. Til tross for at det var over 3måneder siden byene ble tent, brant det fortsatt noen steder. Da så jeg skyggen jeg har sett etter så lenge.

Henry

Det var omtrent da vi kom til utkanten av byen vi hadde lagt til havn i at vi oppdaget at Chris ikke var med oss. <<Hvor er Chris?!>> var det noen som ropte. Det gikk fort opp for oss at Chris hadde blitt tatt til fange av Metall Hodene. Vi holdt på å begynne å grine, da det plutselig var en som ropte: <<SE!>>. Alle sammen snudde seg og så opp. Og akkurat der var det en mørk, skummel skygge som raste over skyene med en båt hengende etter seg. Det var båten vi hadde seilt i. Akkurat da hørte vi enda ett skrik. Skriket til en due som gjorde seg kampklar.

Kira

NEI NEI NEI! Jeg ville ikke være med på dette! Jeg ville ikke! Men jeg har det. Jeg har spredd elendighet, frykt, og smerte over hele landet. Jeg har sett ting andre ikke ser annet enn i sine verste mareritt. Mørket hadde full kontroll over meg, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å håpe og be om at noen, en dag, skulle få slutt på lidelsene mine. Mørket maste stadig om at jeg skulle overgi meg slik at han kunne gi meg kontrollen tilbake, men jeg har nektet så langt. Men da jeg fikk øye på den blå, grå, og hvite fuglen som fløy RETT mot oss, fant Mørket svakeheten min. Jeg kunne høre den svake, likevel så skumle stemmen til Mørket i tankene mine: <Overgi deg, eller bli tvunget til å slåss mot Valiant!>. NEI! Jeg kunne ikke slåss mot Valiant! Jeg kunne ikke! Men jeg kunne ikke overgi meg heller til Mørket. Jeg nektet å overgi meg, jeg ville slåss i mot kreftene til siste slutt! Jeg kunne føle hvordan raseriet til Mørket for i gjennom meg. <Greit! Da skal du slåss mot ham!> freste Mørket rasende til meg. Og så ble det helt stille.

Plutselig kjente jeg en ubeskrivelig smerte i den ene vingen min. Det var Valiant! Han hadde ett fast grep på vingen min med føttene sine. Jeg følte hvordan Mørket tok kontroll over meg og fikk meg til å slåss i mot. Med ett kraftig rykk rev jeg meg ut av grepet til Valiant. Jeg ville flykte, jeg ville, men jeg kunne ikke. Mørket kontrollerte meg, og befalte at jeg skulle slåss mot Valiant.

Valiant fløy etter meg, plutselig snudde jeg på vingene, vendte meg mot ham, og med sverdene mine på føttene mine stormet jeg mot ham og låste føttene mine i hans. Mørket prøvde å rive av sverdene til Valiant slik at han måtte overgi seg. <NEI!> skrek jeg i tankene mine. Valiant kjempet i mot, og jo mer vi slåss, jo tristere ble jeg. Plutselig, følte jeg hvordan jeg hadde kontroll over føttene mine igjen. Og så kunne jeg bevege vingene mine ut i fra min egen vilje. Jeg begynte å gjenvinne kontrollen! Inne i tankene mine hørte jeg Mørket skrike så høyt at skar: <NEI! Hva er det som skjer?! JEG MISTER KONTROLLEN!>. Og så ble det helt, helt stille. Jeg rev meg løs fra grepet til Valiant, og stupte mot bakken. Da plutselig kom det en svart bølge mot oss. Den bare oppstod ut av tomme luften. Jeg kjente umiddelbart at det var en sjokkbølge med Mørke Krefter fra en eksplosjon fra en beholder med Krefter. <<Kom dere vekk!>> ropte jeg, både til Valiant og de som stod nede på bakken. Jeg og Valiant fløy av gårde, til tross for at han ikke var helt sikker på om han skulle stole på meg etter at jeg hadde vært kontrollert av Mørke Krefter. Men til tross for at vi fløy så fort vi kunne, hjalp det ikke. Bølgen tok oss fort igjen, og så stoppet ALT opp. Tid opphørte å eksistere. Frosset... Inne i en krystall av Mørke Krefter. Vi var blitt fanget inne i den, og tiden for oss hadde stoppet helt opp. Men jeg kunne klart og tydelig høre Mørket beordre: <Kvitt dere med disse krystallene!> før jeg kjente hvordan krystallen frosset til. Og så forsvant verden for meg.

Epilog.

20år etter at Valiant og Kira ble fanget i en krystall av Mørke Krefter, nærmer noen kjente skikkelser seg krystallen: 3Metall Hoder. Men de er ikke der for å ødelegge den slik Mørket beordret dem til å gjøre, de er der for å gjøre noe annet. Noe annet, som vil sette verden besteforeldrene deres skapte i alvorlig fare. En handling som vil gi menneskeheten en liten sjanse til å overleve den verste tiden den noen gang har opplevd. En handling som vil tilkalle oppmerksomheten til nok noen Verdensrelikvier. Og en handling som endelig kan kurere Animal etter tusener av år, forgiftet av Mørke Krefter.

Følg med i den nye sesongen av Legenden om Verdensrelikviene: Tilbakevendingen!

"Fortelleren".

Oppdateringer på dette innlegget:

23.Desember 2012: fikset noen ordfeil, endret tittelen på innlegget og rettet navnet på neste sesong.