Hallo alle sammen! Fortsettelsen på Legenden om Verdensrelikviene er klar. Her kommer den lenge utsatte fortsettelsen...
I forrige del husker vi at Chris og de andre ble kjent med Henry, piloten hos ett av verdens største flyselskaper, og Motor, årsaken til at nettop det selskapet hadde blitt så stort. Forrige del sluttet med at våre venner ble angrepet av to andre Relikvier, Jord og Lava. Her kommer fortsettelsen.
Erik.
Det smellet vi ble vekket av tidlig på morgenen tror jeg må være det høyeste jeg noen gang har hørt. Jeg og vennene mine Chris, Sam og Marco hadde lagt oss til å sove i det lokale elektroverkstedet. Vi sovnet som steiner etter alt det som hadde skjedd i går. Men jeg tror ikke vi hadde ventet å våkne til ett inferno rett utenfor verkstedet. <<Hva i all verden er det som har skjedd nå da?!>> spurte jeg, jeg var litt sur fordi klokka bare var 7 på morgenen. Henry hadde allerede kommet seg bort til vinduet og stirret på flammehavet, og han var hvit som kritt. Vi forstod ikke en ting av det som hadde skjedd, men det gjorde tydeligvis Henry. <<Det var ett fly som styrtet RETT utenfor her...>> sa han stille, <<Det tilhører selskapet jeg jobber i!>> skrek han like etterpå. Det tok oppmerksomheten vår. <<Det er ikke bare det flyet!>> ropte Chris bak oss. Han hadde skrudd på TV-en i verkstedet, det var ett lite gammelt bokse-TV, men det virket. Til tross for at det bare hadde gått en uke siden all elendigheten begynte 18. Desember, hadde mediene allerede fått fikset nyhetskanalene sine. Akkurat nå var det TV2-nyhetskanalen vi stod og stirret med vantro på. <<Flere flystyrter har blitt rapportert over hele verden, ingen vet hva som er årsaken, men->> var alt vi fikk med oss av nyhetssendingen før Henry skrudde av TV-en. <<Jeg har sett nok.>> sa han stille. Regn hadde også vanskelig for å tro det som hadde skjedd. <Dette er ulikt alt jeg har sett før, alle de flyene der har blitt påvirket av kreftene til Motor. Med mindre...>. <<Med mindre?!>> spurte Henry utålmodig. Akkurat da ringte det en telefon. Det viste seg å være satelitt-telefonen til Henry. En sånn telefon som kan brukes så og si overalt. Henry tok den opp, og ble ENDA hvitere enn før. <<Hva er det?>> spurte Chris. <<Det er sjefen...>> stønnet Henry. Henry ga oss tegn om at vi skulle gå ut av rommet. Han ville tydeligvis snakke med sjefen alene, og jeg kunne godt forstå ham. Minutter senere kom Henry ut til oss, og han så ikke særlig bedre ut. <<Alle selskapet's fly har enten styrtet eller står på bakken...>> stønnet Henry, <<Sjefen beskyldte Motor for å ha kastet en forbannelse over motorene. Han ville ikke ha mer med meg å gjøre...>> fortsatte han. Vi forstod at det var alvorlig, og bestemte oss for å gå ut. Regn fortsatte å skravle om Motor og hvordan kreftene hans hadde påvirket flyene. Plutselig kom vi fram til den lokale motorveien. Det var bare det at ALLE bilene stod bom stille, ikke en lyd en gang. Helt, helt,helt stille. Det eneste vi hørte var stemmene til sinte bilsjåfører. Det var da vi fikk øye på den. Det var en merkelig skapning som løp bortover motorveien. Folk løp skrikende fra den. Ikke særlig rart, den lignet ikke på noe av det vi hadde på Jorden. <Å nei...> stønnet Regn i det skapningen hoppet opp på en bil. Til tross for at motoren var død, ulte sirenen noe helt forferdelig da skapningen hoppet opp på bilen. Det var total kaos der! En masse folk løp rundt som idioter, halvparten løp vekk fra skapningen, den andre halvparten mot den! Og i tillegg var mediene der allerede. Jeg og de andre bare stirret på kaoset. Det var da Regn ikke klarte mer. <Dette går ikke... Nå har han sendt Metall Hoder også...> sa han stille. <<Metall hva-for-noe?>> spurte Marco. <Metall Hoder, grusomme skapninger. Skapt KUN av Mørke Krefter. Metall Hoder er de mest fryktelige skapninger som lever på Jorden, de er rett og slett farlig onde. Metall Hodene er de eneste skapningene som faktisk klarer å leve av Mørke Krefter. Animal må ha gjort en avtale med dem. Metall Hoder skyr folk og fe til vanlig...> fortalt Regn. Men det så ikke særlig ut til at Metall Hodet som var her brydde seg særlig om det, for den begynte å gå til angrep på nyhetsfolkene. Vi kunne ikke gjøre annet enn å stå og se på all elendigheten. Til slutt innså endelig nyhetsfolkene at det var best å komme seg unna fortere enn svint. Dermed løp de alle med kameraer og det hele av gårde. Men så plutselig var det en nyhetsreporter som snublet i ett bildekk en eller annen hadde lagt fra seg. Reporteren falt så lang hun var. Plutselig stod Metall Hodet rett over henne, med de sylskarpe klørne få centimenter fra henne. Hun hylte etter hjelp. Raskere enn jeg i det hele tatt kunne tenke, var jeg nede på motorveien i full fart mot Metall Hodet. Jeg braste rett inn i den, og kunne formelig høre bein knekke tvert av. Men Metall Hodet ga seg ikke uten kamp. Etter litt stønning reiste den seg opp, og gikk til angrep. Jeg unngikk angrepet, og Metall Hodet raste forbi meg. Raskt før Hodet fikk tatt seg igjen, slo jeg til den med all min kraft, og ble overrasket til å se at jeg ikke lenger hadde min egen hånd. Jeg hadde nemlig en slags pote med skarpe klør ytterst. Slik var det på begge hendene mine. Metall Hodet gispet etter luft, 4store flenger var blitt synlig i huden dens. Den reiste seg forsiktig og var litt omtåket. Men så ANGREP DEN IGJEN! Jeg svingte begge armene mine samtiding i hver sin retning mot Metall Hodet, og kjente at jeg traff. I neste øyeblikk falt den livløs sammen bak meg. Potene forsvant og mine egne hender kom til syne. Jeg snudde meg, og ble møtt av skrekkfylte blikk. Folk sto og stirret på den døde Metall Hode bak meg, og så på meg. Men jeg fikk ikke mye tid til å slappe av, for akkurat da hørte jeg stemmen til Regn: <ERIK! Flere Metall Hoder kommer langs veien! Få folkene ut av byen! DE har omringen den! De sender inn bombeskvadroner!>. Uten å tenke meg om, ropte jeg til alle sammen: <<LØP! ALLE SAMMEN, DE KOMMER!>> Til tross for at ingen visste hva jeg mente, løp de. Og vi løp akkurat i tide, for sekunder senere eksploderte det i området vi nettop hadde stått i. Jeg snudde på hodet, og så flere Metall Hoder komme løpende etter oss, og ropte til de andre: <<Ikke se dere tilbake! LLLØØØØØØØPPP!>>. Vi løp så fort vi kunne mens det eksploderte gang etter gang bak oss. Plutselig var det en stor lastebil som ble kastet RETT over oss. Den blokkerte veien! Uten å tenke begynte jeg å klatre opp skråningen. De andre fulgte etter. Men akkurat i det jeg nådde toppen, eksploderte det helt nederst i skråningen. Det forårsaket ett jordskred! Plutselig begynte hele skråningen å komme i bevegelse. <<Få opp farten!>> ropte jeg til de andre, som klatret så fort de kunne. Men skråningen raste ned fortere og fortere. Og plutselig, forsvant den fullstendig. Den hadde rast ned fullstendig. Alt som var igjen, var en stor haug med steiner og jord på veien og langt ned i skråningen på motsatt side av E39. Vi som hadde kommet oss opp, hadde ikke tid til å gjøre noe, så vi måtte løpe så fort vi kunne. Og det var i grevens tid, for sekunder senere kom det så mange Metall Hoder opp fra skråningen at jeg ikke en gang kunne telle dem. Det var da jeg fikk øye på redningen. Det var en buss som stod parkert ved en holdeplass få meter unna! Hvis vi kunne komme oss bort til den kunne vi kanskje hatt en sjanse. Jeg, Chris, Sam, Marco, Henry og en 17 andre løp som galne mot bussen. Men da vi kom bort, var døren igjen! Vi hadde ikke tid til å finne sjåføren, så jeg grep en stein og kastet den i ruten. Ruten ble umiddelbart knust til småglass, og vi hoppet inn så fort vi kunne. Men det var ikke noen nøkkel i bussen! Metall Hodene nærmet seg med en farlig fart. Henry skyndte seg å tjuvkoble bussen. Plutselig hørte vi at motoren begynte å bråke. Henry satte seg bak rattet, og akkurat i det en Metall Hode var få centimeter fra bussen, satt Henry bussen i gir og kjørte den ut på veien. Men Metall Hodene ga seg ikke så lett, de satte i en grusom hastighet etter oss. Men de hadde ingen sjanse mot bussen, så da vi nådde bygrensen måtte de gi opp. Henry kjørte bussen opp i høyden. Og da vi så utover byen, var det ikke ett morsomt syn som møtte oss: Hele byen stod i full fyr! Tykk, svart røyk steg opp fra alle husene som brant. Og i det fjerne hørte vi store eksplosjoner og så store skyer bli skutt opp fra byen, mest sannsynlig fra alle eksplosjonene. Det var da vi fikk øye på folkemengden. Så mange folk at jeg ikke klarte å telle dem løp med skrekk i ansiktet bortover en av hovedveiene, forfulgt av metall hoder. Men de var ikke raske nok. Metall Hodene tok dem igjen, og kastet seg over dem. Det var totalt kaos der! Full fyr i hele byen, skrik og hyl. Henry kjørte bussen videre mot nabobyen, eller rettere sagt mot: <<Madlandshytten?!>>. Jeg tror aldri jeg har sett Chris så hvit som han var akkurat da Henry fortalte hvor han hadde tenkt å kjøre bussen. Chris hadde "litt" dårlige minner fra Madlandshytten FORRIGE gang han var der sammen med speideren. Det endte med total katastrofe. Da de endelig kom seg tilbake etter over 1uke i fjellet var de utsultet, og det var faktisk noen som ikke klarte seg gjennom turen. Alle de 4lederne på turen omkom i den verste snøstormen i Norge's historie. Men nok om det. <<Hvorfor MÅ vi til Madlandshytten?>> spurte chris sur. <<Madlandshytten ligger avsidesliggende til, Metall Hodene vil ikke ha en sjanse til å komme seg dit>> forklarte Henry. <<Ja, men du har nesten ikke dødd etter en tur på Madlandshytten...>> sa Chris sur. <<Dødd?>> spurte Henry forvirret. Jeg fortalte ham om det som hadde skjedd på Madlandshytten i fjor (Se Strandet i Madlandshytten). <<Ja det forklarer mye...>> sa Henry. <<Du aner ikke!>> skrek Chris og begynte å gå fram og tilbake i midtgangen i bussen, <<Du aner ikke hvor grusomt det er å være strandet i den hytten i flere dager og ha en haug med andre speidere som liksom forventer at du skal redde dem!>> Chris hadde begynt å grine nå. Henry sukket oppgitt, <<I forskjell til visse andre har jeg bygget opp Madlandshytten igjen og bygget ett matlager der i tilfelle kriser. Madlandshytten er det beste stedet vi kan dra til nå med de foreløpige--->> han avbrøt seg selv, <<Hvor er Regn?>>. Vi så oss rundt alle sammen. Det var da det gikk opp for meg! Vi hadde glemt ham igjen da vi reiste fra byen!
Erik.
Det smellet vi ble vekket av tidlig på morgenen tror jeg må være det høyeste jeg noen gang har hørt. Jeg og vennene mine Chris, Sam og Marco hadde lagt oss til å sove i det lokale elektroverkstedet. Vi sovnet som steiner etter alt det som hadde skjedd i går. Men jeg tror ikke vi hadde ventet å våkne til ett inferno rett utenfor verkstedet. <<Hva i all verden er det som har skjedd nå da?!>> spurte jeg, jeg var litt sur fordi klokka bare var 7 på morgenen. Henry hadde allerede kommet seg bort til vinduet og stirret på flammehavet, og han var hvit som kritt. Vi forstod ikke en ting av det som hadde skjedd, men det gjorde tydeligvis Henry. <<Det var ett fly som styrtet RETT utenfor her...>> sa han stille, <<Det tilhører selskapet jeg jobber i!>> skrek han like etterpå. Det tok oppmerksomheten vår. <<Det er ikke bare det flyet!>> ropte Chris bak oss. Han hadde skrudd på TV-en i verkstedet, det var ett lite gammelt bokse-TV, men det virket. Til tross for at det bare hadde gått en uke siden all elendigheten begynte 18. Desember, hadde mediene allerede fått fikset nyhetskanalene sine. Akkurat nå var det TV2-nyhetskanalen vi stod og stirret med vantro på. <<Flere flystyrter har blitt rapportert over hele verden, ingen vet hva som er årsaken, men->> var alt vi fikk med oss av nyhetssendingen før Henry skrudde av TV-en. <<Jeg har sett nok.>> sa han stille. Regn hadde også vanskelig for å tro det som hadde skjedd. <Dette er ulikt alt jeg har sett før, alle de flyene der har blitt påvirket av kreftene til Motor. Med mindre...>. <<Med mindre?!>> spurte Henry utålmodig. Akkurat da ringte det en telefon. Det viste seg å være satelitt-telefonen til Henry. En sånn telefon som kan brukes så og si overalt. Henry tok den opp, og ble ENDA hvitere enn før. <<Hva er det?>> spurte Chris. <<Det er sjefen...>> stønnet Henry. Henry ga oss tegn om at vi skulle gå ut av rommet. Han ville tydeligvis snakke med sjefen alene, og jeg kunne godt forstå ham. Minutter senere kom Henry ut til oss, og han så ikke særlig bedre ut. <<Alle selskapet's fly har enten styrtet eller står på bakken...>> stønnet Henry, <<Sjefen beskyldte Motor for å ha kastet en forbannelse over motorene. Han ville ikke ha mer med meg å gjøre...>> fortsatte han. Vi forstod at det var alvorlig, og bestemte oss for å gå ut. Regn fortsatte å skravle om Motor og hvordan kreftene hans hadde påvirket flyene. Plutselig kom vi fram til den lokale motorveien. Det var bare det at ALLE bilene stod bom stille, ikke en lyd en gang. Helt, helt,helt stille. Det eneste vi hørte var stemmene til sinte bilsjåfører. Det var da vi fikk øye på den. Det var en merkelig skapning som løp bortover motorveien. Folk løp skrikende fra den. Ikke særlig rart, den lignet ikke på noe av det vi hadde på Jorden. <Å nei...> stønnet Regn i det skapningen hoppet opp på en bil. Til tross for at motoren var død, ulte sirenen noe helt forferdelig da skapningen hoppet opp på bilen. Det var total kaos der! En masse folk løp rundt som idioter, halvparten løp vekk fra skapningen, den andre halvparten mot den! Og i tillegg var mediene der allerede. Jeg og de andre bare stirret på kaoset. Det var da Regn ikke klarte mer. <Dette går ikke... Nå har han sendt Metall Hoder også...> sa han stille. <<Metall hva-for-noe?>> spurte Marco. <Metall Hoder, grusomme skapninger. Skapt KUN av Mørke Krefter. Metall Hoder er de mest fryktelige skapninger som lever på Jorden, de er rett og slett farlig onde. Metall Hodene er de eneste skapningene som faktisk klarer å leve av Mørke Krefter. Animal må ha gjort en avtale med dem. Metall Hoder skyr folk og fe til vanlig...> fortalt Regn. Men det så ikke særlig ut til at Metall Hodet som var her brydde seg særlig om det, for den begynte å gå til angrep på nyhetsfolkene. Vi kunne ikke gjøre annet enn å stå og se på all elendigheten. Til slutt innså endelig nyhetsfolkene at det var best å komme seg unna fortere enn svint. Dermed løp de alle med kameraer og det hele av gårde. Men så plutselig var det en nyhetsreporter som snublet i ett bildekk en eller annen hadde lagt fra seg. Reporteren falt så lang hun var. Plutselig stod Metall Hodet rett over henne, med de sylskarpe klørne få centimenter fra henne. Hun hylte etter hjelp. Raskere enn jeg i det hele tatt kunne tenke, var jeg nede på motorveien i full fart mot Metall Hodet. Jeg braste rett inn i den, og kunne formelig høre bein knekke tvert av. Men Metall Hodet ga seg ikke uten kamp. Etter litt stønning reiste den seg opp, og gikk til angrep. Jeg unngikk angrepet, og Metall Hodet raste forbi meg. Raskt før Hodet fikk tatt seg igjen, slo jeg til den med all min kraft, og ble overrasket til å se at jeg ikke lenger hadde min egen hånd. Jeg hadde nemlig en slags pote med skarpe klør ytterst. Slik var det på begge hendene mine. Metall Hodet gispet etter luft, 4store flenger var blitt synlig i huden dens. Den reiste seg forsiktig og var litt omtåket. Men så ANGREP DEN IGJEN! Jeg svingte begge armene mine samtiding i hver sin retning mot Metall Hodet, og kjente at jeg traff. I neste øyeblikk falt den livløs sammen bak meg. Potene forsvant og mine egne hender kom til syne. Jeg snudde meg, og ble møtt av skrekkfylte blikk. Folk sto og stirret på den døde Metall Hode bak meg, og så på meg. Men jeg fikk ikke mye tid til å slappe av, for akkurat da hørte jeg stemmen til Regn: <ERIK! Flere Metall Hoder kommer langs veien! Få folkene ut av byen! DE har omringen den! De sender inn bombeskvadroner!>. Uten å tenke meg om, ropte jeg til alle sammen: <<LØP! ALLE SAMMEN, DE KOMMER!>> Til tross for at ingen visste hva jeg mente, løp de. Og vi løp akkurat i tide, for sekunder senere eksploderte det i området vi nettop hadde stått i. Jeg snudde på hodet, og så flere Metall Hoder komme løpende etter oss, og ropte til de andre: <<Ikke se dere tilbake! LLLØØØØØØØPPP!>>. Vi løp så fort vi kunne mens det eksploderte gang etter gang bak oss. Plutselig var det en stor lastebil som ble kastet RETT over oss. Den blokkerte veien! Uten å tenke begynte jeg å klatre opp skråningen. De andre fulgte etter. Men akkurat i det jeg nådde toppen, eksploderte det helt nederst i skråningen. Det forårsaket ett jordskred! Plutselig begynte hele skråningen å komme i bevegelse. <<Få opp farten!>> ropte jeg til de andre, som klatret så fort de kunne. Men skråningen raste ned fortere og fortere. Og plutselig, forsvant den fullstendig. Den hadde rast ned fullstendig. Alt som var igjen, var en stor haug med steiner og jord på veien og langt ned i skråningen på motsatt side av E39. Vi som hadde kommet oss opp, hadde ikke tid til å gjøre noe, så vi måtte løpe så fort vi kunne. Og det var i grevens tid, for sekunder senere kom det så mange Metall Hoder opp fra skråningen at jeg ikke en gang kunne telle dem. Det var da jeg fikk øye på redningen. Det var en buss som stod parkert ved en holdeplass få meter unna! Hvis vi kunne komme oss bort til den kunne vi kanskje hatt en sjanse. Jeg, Chris, Sam, Marco, Henry og en 17 andre løp som galne mot bussen. Men da vi kom bort, var døren igjen! Vi hadde ikke tid til å finne sjåføren, så jeg grep en stein og kastet den i ruten. Ruten ble umiddelbart knust til småglass, og vi hoppet inn så fort vi kunne. Men det var ikke noen nøkkel i bussen! Metall Hodene nærmet seg med en farlig fart. Henry skyndte seg å tjuvkoble bussen. Plutselig hørte vi at motoren begynte å bråke. Henry satte seg bak rattet, og akkurat i det en Metall Hode var få centimeter fra bussen, satt Henry bussen i gir og kjørte den ut på veien. Men Metall Hodene ga seg ikke så lett, de satte i en grusom hastighet etter oss. Men de hadde ingen sjanse mot bussen, så da vi nådde bygrensen måtte de gi opp. Henry kjørte bussen opp i høyden. Og da vi så utover byen, var det ikke ett morsomt syn som møtte oss: Hele byen stod i full fyr! Tykk, svart røyk steg opp fra alle husene som brant. Og i det fjerne hørte vi store eksplosjoner og så store skyer bli skutt opp fra byen, mest sannsynlig fra alle eksplosjonene. Det var da vi fikk øye på folkemengden. Så mange folk at jeg ikke klarte å telle dem løp med skrekk i ansiktet bortover en av hovedveiene, forfulgt av metall hoder. Men de var ikke raske nok. Metall Hodene tok dem igjen, og kastet seg over dem. Det var totalt kaos der! Full fyr i hele byen, skrik og hyl. Henry kjørte bussen videre mot nabobyen, eller rettere sagt mot: <<Madlandshytten?!>>. Jeg tror aldri jeg har sett Chris så hvit som han var akkurat da Henry fortalte hvor han hadde tenkt å kjøre bussen. Chris hadde "litt" dårlige minner fra Madlandshytten FORRIGE gang han var der sammen med speideren. Det endte med total katastrofe. Da de endelig kom seg tilbake etter over 1uke i fjellet var de utsultet, og det var faktisk noen som ikke klarte seg gjennom turen. Alle de 4lederne på turen omkom i den verste snøstormen i Norge's historie. Men nok om det. <<Hvorfor MÅ vi til Madlandshytten?>> spurte chris sur. <<Madlandshytten ligger avsidesliggende til, Metall Hodene vil ikke ha en sjanse til å komme seg dit>> forklarte Henry. <<Ja, men du har nesten ikke dødd etter en tur på Madlandshytten...>> sa Chris sur. <<Dødd?>> spurte Henry forvirret. Jeg fortalte ham om det som hadde skjedd på Madlandshytten i fjor (Se Strandet i Madlandshytten). <<Ja det forklarer mye...>> sa Henry. <<Du aner ikke!>> skrek Chris og begynte å gå fram og tilbake i midtgangen i bussen, <<Du aner ikke hvor grusomt det er å være strandet i den hytten i flere dager og ha en haug med andre speidere som liksom forventer at du skal redde dem!>> Chris hadde begynt å grine nå. Henry sukket oppgitt, <<I forskjell til visse andre har jeg bygget opp Madlandshytten igjen og bygget ett matlager der i tilfelle kriser. Madlandshytten er det beste stedet vi kan dra til nå med de foreløpige--->> han avbrøt seg selv, <<Hvor er Regn?>>. Vi så oss rundt alle sammen. Det var da det gikk opp for meg! Vi hadde glemt ham igjen da vi reiste fra byen!
Følg med i den spennende fortsettelsen!
"Fotelleren".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar