I forrige del fant Chris og de andre den første av de 12 Verdensrelikvier. Her kommer fortsettelsen...
Sam.
Jeg fikk ikke med meg så mye av det som skjedde i går. Alt jeg vet er at Plutselig kom Erik løpende ut, hvit som kritt av fryseren. Og han stoppet ikke før han hadde løpt flere ganger rundt verkstedet, og det er ett stort ett og! Jeg fikk til slutt stoppet ham. <<Kan du vennligst forklare hva som skjedde?!>> spurte jeg litt høyt, Erik var fremdeles skjelven. Erik fortalte meg hva som hadde skjedd i fryseren. Da husket jeg på noe. Jeg skyndte meg ned så fort jeg kunne, akkurat i tide til å åpne døren for de andre inne i fryseren. Chris kom ut, med Relikvien svevende etter. <<Hva er det egentlig som har skjedd?>> spurte jeg. Chris fortalte meg alt som hadde skjedd. <<Så Relikviene finnes faktisk?>> spurte jeg. <Ja, de gjør desverre det.> sa plutselig en stemme, jeg så meg forvirret rundt, men kunne ikke se noen som snakket. Chris må tydeligvis ha sett at jeg var forvirret, og hørt den samme stemmen, <<Regn kan ikke snakke, så han bruker tankeoverføring, også kalt for tanketale...>> forklarte Chris. <<Regn?>> sa jeg usikker, <<Ja, det er navnet på Relikvien, eller i hvert fall denne.>> svarte Chris. <<Finnes det andre Relikvier altså?>> spurte jeg "Regn". <Ja, det er 12av oss totalt, egentlig skulle vi holde sammen i Den Evige Sirkel, men noen av oss brøt opp og ble onde, mens 3av oss ble gode, og prøvde å unngå at de onde skulle ødelegge verden.> svarte Relikvien. <<Du vet altså hvor de andre Relikviene er?>> spurte jeg, men Regn svarte: <Nei, jeg gjør ikke det. Siden Oppbruddet har det vært full krig mellom de gode og de onde. På ett tidspunkt var de onde nesten beseiret, men de fant plutselig noe ingen kunne ha forutsett.> plutselig kom det ett syn, det var nesten som om vi var der, alle sammen, <De Onde fant nemlig Mørk Energi, også kjent som Mørk Øko, det mest farlige og ukontrollerbare stoffet i hele universet. Stoffet er så kraftig at det har evnen til å endre alt det støter på, det vrikker og vrenger på alt som berører det, og forgifter levende organismer med Mørke Krefter, som gjør dem til ufrivillige onde. I en periode var det noen få av oss, rundt 4Relikvier, som ikke var med i krigen, men i steden hadde jobben med å passe på Verden og gi beskjed umiddelbart hvis de onde gikk til angrep. Men De Mørke Kreftene var for sterke, de forgiftet Vaktene, og gjorde dem til onde, hensynløse og nådeløse Relikvier som ikke ønsket annet enn å ødelegge verden og universet.> synet forsvant, og Regn hadde begynt å lyse rødt, <Dere må hjelpe meg og befri de andre Gode, vi må stanse De Onde fra å få kloa i de største lagrene av Mørke Krefter. Hvis de klarer å få kontroll over De Mørke Kreftene, er hele universet fortapt, kreftene vil spre seg utover som en pest, og etterlate seg grufull ondskap og elendighet. Universet vil bli ett ubeboelig sted, og vil til slutt bli så forgiftet at det kollapser, og knuser alt som er inne i det.>, avsluttet Regn. <<Du vil altså fram til at vi, ikke bare må passe oss for noen Relikvier, men vi må også passe oss for Mørke Krefter også?>> spurte Marco ironisk. <Ja, og det er ikke bare Mørk Energi dere må passe dere for, De Mørke Kreftene forgifter nemlig alt det rører ved, så alt dere ser som lever og snakker, kan være forgiftet av Mørke Krefter og være på lag med De Onde.>, svarte Regn. Svaret gjorde oss ikke akkurat roligere. Mens vi hadde snakket om alt dette, hadde vi gått ned mot sjøen. En eller annen som stod i hagen sin og klippet plenen sin, sa vi var sprø som snakket med en flyvene gjenstand, men han hørte ikke tanketalen til Regn, og visste derfor ikke det vi visste. Det var første gang på over 1uke at været endelig snudde: Regnskyene og viden hadde gitt seg, og solen hadde endelig begynt å skinne på himmelen. <De Onde har bare tatt seg en pause...> sa Regn da han så at jeg stirret opp mot solen, <De fikk ordnet alt dette uværet for å distrahere oss, De Gode, for å prøve å forgifte oss med Mørk Energi. Men jeg, Regn, var blitt satt i dvale i krystallen dere fant 18. Desember for mange hundre år siden, under en av de største krigene våre. Helt siden jeg ble låst inne i krystallen og satt i dvale, har de onde kunnet bruke kreftene sine slik de ønsker, og siden jeg kontrollerer regnet og vannet på Jorden, kunne de skape enorme, ødeleggende stormer, orkaner, som på få dager ødela flere kilometer med landområder.> fortalte Regn. Endelig kom vi ned til sjøen. Den var helt stille, vinden hadde stoppet helt opp, og sjøen var glatt som ett speil. Bare ett par små krysninger etter noen lekne måker og andre fugler brøt den klare vannflaten. De bråkte noe forferdelig. <Da jeg slåss mot Animal, Relikvien som kontrollerer dyrene, klarte jeg å stjele litt av kreftene hans, og det er akkurat nok til å gi dere fem alle verdens dyre-evner.> sa Regn mens vi så på måkene som lekte, <Den gir dere styrken til en elefant, og hastigheten til falken, alt sammen i ett forsøk på å bekjempe De Onde...> fortsatte han. Vi stod der litt, og nøt stillheten, helt til Regn brøt den og sa: <Hvorfor har dere ikke prøvd ut evnene deres?>. Vi hadde egentlig ikke tenkt noe på det. Marco var den første av oss til å prøve dem ut. Han gikk bort til ett stort tre, tok godt tak i det, og dro i det. Hele bakken knakte og slo sprekker, etterhvert som Marco dro treet opp med roten, og til slutt stod han med treet i bare en hånd med røttene fremdeles i bakken. Fuglene på sjøen fløy rundt som galninger. Men så plutselig, la jeg merke til at jeg ikke hørte de vanlige skrikehylene, jeg hørte stemmer. Masse stemmer. Jeg stirret på måkene, og hørte flere stemmer. Men tenkte ikke noe på det, jeg ville teste mine egne krefter. Så jeg gikk ut i vannet, og prøvde å svømme. Jeg kunne ikke høre noe særlig, men synet mitt var FABILAKTIG. Det var som å ha en kikkert, jeg kunne se over 1kilometer unna uten problemer. Så begynte jeg å svømme, først sakte, men så fortere. Og etter bare 3minutter støtte jeg borti havbunn igjen. Jeg reiste meg opp, og gikk i land, og snudde meg. Det synet som møtte meg, kommer jeg aldri til å glemme. For der stod de andre, langt borte. Jeg hadde krysset hele fjorden på bare 3minutter! Og det var ikke en kort strekning heller. Og likevel nådde tanketalen til Regn frem til meg. <Du burde kanskje ikke ha brukt kreftene dine så voldsomt du...> sa han til meg. Så sa han at jeg måtte skynde meg over, han hadde noe viktig å si. Jeg svømte over, denne gangen raskere enn veien bort, og var tilbake på bare 1minutt. <<Hva var det du ville si?>> spurte jeg. Regn svarte, med en helt annen stemme enn tidligere, den var full av hat og samtidig også frykt: <Jeg føler en stor konsentrasjon av Mørke Krefter som nærmer seg med voldsom far via luftveien, den kommer til å nå oss innen få sekunder.>. <<HVA?!>> sa vi alle i kor. <<Men hva skal VI gjøre da?>> spurte Chris. <Er det så vanskelig?> sa Regn litt irritert, <Dere skal slåss mot uansett hvilken Relikvie det er som kommer.>, fortsatte han. Så snudde han seg mot meg, skjønt "snudde" betyr at han vendte siden med inskripsjonen "Regn" mot meg, <Og du Sam, løp bort til krystallen dere fant meg i. Det er en beholder med ett slags grønt stoff i. Finn den, og få den hit. Den inneholder Gode Krefter, eller Grønn Øko, det eneste kjente midlet som kan helbrede de som er forgiftet av Mørk Energi. Og skyndt deg, konsentrasjonen av Mørke Krefter kommer til å nå oss om 15sekunder!> avsluttet Regn. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg løp for å hente det Regn hadde bedt meg om. Og ikke før jeg var oppe i bakken som er mellom verkstedet og sjøen, smalt det i bakken, og jeg hørte den rasende stemmen til Regn som sa: <DU! Hold deg unna oss, din forræder!>. Regn hadde visst ikke fortalt oss hele historien sin...
Sam.
Jeg fikk ikke med meg så mye av det som skjedde i går. Alt jeg vet er at Plutselig kom Erik løpende ut, hvit som kritt av fryseren. Og han stoppet ikke før han hadde løpt flere ganger rundt verkstedet, og det er ett stort ett og! Jeg fikk til slutt stoppet ham. <<Kan du vennligst forklare hva som skjedde?!>> spurte jeg litt høyt, Erik var fremdeles skjelven. Erik fortalte meg hva som hadde skjedd i fryseren. Da husket jeg på noe. Jeg skyndte meg ned så fort jeg kunne, akkurat i tide til å åpne døren for de andre inne i fryseren. Chris kom ut, med Relikvien svevende etter. <<Hva er det egentlig som har skjedd?>> spurte jeg. Chris fortalte meg alt som hadde skjedd. <<Så Relikviene finnes faktisk?>> spurte jeg. <Ja, de gjør desverre det.> sa plutselig en stemme, jeg så meg forvirret rundt, men kunne ikke se noen som snakket. Chris må tydeligvis ha sett at jeg var forvirret, og hørt den samme stemmen, <<Regn kan ikke snakke, så han bruker tankeoverføring, også kalt for tanketale...>> forklarte Chris. <<Regn?>> sa jeg usikker, <<Ja, det er navnet på Relikvien, eller i hvert fall denne.>> svarte Chris. <<Finnes det andre Relikvier altså?>> spurte jeg "Regn". <Ja, det er 12av oss totalt, egentlig skulle vi holde sammen i Den Evige Sirkel, men noen av oss brøt opp og ble onde, mens 3av oss ble gode, og prøvde å unngå at de onde skulle ødelegge verden.> svarte Relikvien. <<Du vet altså hvor de andre Relikviene er?>> spurte jeg, men Regn svarte: <Nei, jeg gjør ikke det. Siden Oppbruddet har det vært full krig mellom de gode og de onde. På ett tidspunkt var de onde nesten beseiret, men de fant plutselig noe ingen kunne ha forutsett.> plutselig kom det ett syn, det var nesten som om vi var der, alle sammen, <De Onde fant nemlig Mørk Energi, også kjent som Mørk Øko, det mest farlige og ukontrollerbare stoffet i hele universet. Stoffet er så kraftig at det har evnen til å endre alt det støter på, det vrikker og vrenger på alt som berører det, og forgifter levende organismer med Mørke Krefter, som gjør dem til ufrivillige onde. I en periode var det noen få av oss, rundt 4Relikvier, som ikke var med i krigen, men i steden hadde jobben med å passe på Verden og gi beskjed umiddelbart hvis de onde gikk til angrep. Men De Mørke Kreftene var for sterke, de forgiftet Vaktene, og gjorde dem til onde, hensynløse og nådeløse Relikvier som ikke ønsket annet enn å ødelegge verden og universet.> synet forsvant, og Regn hadde begynt å lyse rødt, <Dere må hjelpe meg og befri de andre Gode, vi må stanse De Onde fra å få kloa i de største lagrene av Mørke Krefter. Hvis de klarer å få kontroll over De Mørke Kreftene, er hele universet fortapt, kreftene vil spre seg utover som en pest, og etterlate seg grufull ondskap og elendighet. Universet vil bli ett ubeboelig sted, og vil til slutt bli så forgiftet at det kollapser, og knuser alt som er inne i det.>, avsluttet Regn. <<Du vil altså fram til at vi, ikke bare må passe oss for noen Relikvier, men vi må også passe oss for Mørke Krefter også?>> spurte Marco ironisk. <Ja, og det er ikke bare Mørk Energi dere må passe dere for, De Mørke Kreftene forgifter nemlig alt det rører ved, så alt dere ser som lever og snakker, kan være forgiftet av Mørke Krefter og være på lag med De Onde.>, svarte Regn. Svaret gjorde oss ikke akkurat roligere. Mens vi hadde snakket om alt dette, hadde vi gått ned mot sjøen. En eller annen som stod i hagen sin og klippet plenen sin, sa vi var sprø som snakket med en flyvene gjenstand, men han hørte ikke tanketalen til Regn, og visste derfor ikke det vi visste. Det var første gang på over 1uke at været endelig snudde: Regnskyene og viden hadde gitt seg, og solen hadde endelig begynt å skinne på himmelen. <De Onde har bare tatt seg en pause...> sa Regn da han så at jeg stirret opp mot solen, <De fikk ordnet alt dette uværet for å distrahere oss, De Gode, for å prøve å forgifte oss med Mørk Energi. Men jeg, Regn, var blitt satt i dvale i krystallen dere fant 18. Desember for mange hundre år siden, under en av de største krigene våre. Helt siden jeg ble låst inne i krystallen og satt i dvale, har de onde kunnet bruke kreftene sine slik de ønsker, og siden jeg kontrollerer regnet og vannet på Jorden, kunne de skape enorme, ødeleggende stormer, orkaner, som på få dager ødela flere kilometer med landområder.> fortalte Regn. Endelig kom vi ned til sjøen. Den var helt stille, vinden hadde stoppet helt opp, og sjøen var glatt som ett speil. Bare ett par små krysninger etter noen lekne måker og andre fugler brøt den klare vannflaten. De bråkte noe forferdelig. <Da jeg slåss mot Animal, Relikvien som kontrollerer dyrene, klarte jeg å stjele litt av kreftene hans, og det er akkurat nok til å gi dere fem alle verdens dyre-evner.> sa Regn mens vi så på måkene som lekte, <Den gir dere styrken til en elefant, og hastigheten til falken, alt sammen i ett forsøk på å bekjempe De Onde...> fortsatte han. Vi stod der litt, og nøt stillheten, helt til Regn brøt den og sa: <Hvorfor har dere ikke prøvd ut evnene deres?>. Vi hadde egentlig ikke tenkt noe på det. Marco var den første av oss til å prøve dem ut. Han gikk bort til ett stort tre, tok godt tak i det, og dro i det. Hele bakken knakte og slo sprekker, etterhvert som Marco dro treet opp med roten, og til slutt stod han med treet i bare en hånd med røttene fremdeles i bakken. Fuglene på sjøen fløy rundt som galninger. Men så plutselig, la jeg merke til at jeg ikke hørte de vanlige skrikehylene, jeg hørte stemmer. Masse stemmer. Jeg stirret på måkene, og hørte flere stemmer. Men tenkte ikke noe på det, jeg ville teste mine egne krefter. Så jeg gikk ut i vannet, og prøvde å svømme. Jeg kunne ikke høre noe særlig, men synet mitt var FABILAKTIG. Det var som å ha en kikkert, jeg kunne se over 1kilometer unna uten problemer. Så begynte jeg å svømme, først sakte, men så fortere. Og etter bare 3minutter støtte jeg borti havbunn igjen. Jeg reiste meg opp, og gikk i land, og snudde meg. Det synet som møtte meg, kommer jeg aldri til å glemme. For der stod de andre, langt borte. Jeg hadde krysset hele fjorden på bare 3minutter! Og det var ikke en kort strekning heller. Og likevel nådde tanketalen til Regn frem til meg. <Du burde kanskje ikke ha brukt kreftene dine så voldsomt du...> sa han til meg. Så sa han at jeg måtte skynde meg over, han hadde noe viktig å si. Jeg svømte over, denne gangen raskere enn veien bort, og var tilbake på bare 1minutt. <<Hva var det du ville si?>> spurte jeg. Regn svarte, med en helt annen stemme enn tidligere, den var full av hat og samtidig også frykt: <Jeg føler en stor konsentrasjon av Mørke Krefter som nærmer seg med voldsom far via luftveien, den kommer til å nå oss innen få sekunder.>. <<HVA?!>> sa vi alle i kor. <<Men hva skal VI gjøre da?>> spurte Chris. <Er det så vanskelig?> sa Regn litt irritert, <Dere skal slåss mot uansett hvilken Relikvie det er som kommer.>, fortsatte han. Så snudde han seg mot meg, skjønt "snudde" betyr at han vendte siden med inskripsjonen "Regn" mot meg, <Og du Sam, løp bort til krystallen dere fant meg i. Det er en beholder med ett slags grønt stoff i. Finn den, og få den hit. Den inneholder Gode Krefter, eller Grønn Øko, det eneste kjente midlet som kan helbrede de som er forgiftet av Mørk Energi. Og skyndt deg, konsentrasjonen av Mørke Krefter kommer til å nå oss om 15sekunder!> avsluttet Regn. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg løp for å hente det Regn hadde bedt meg om. Og ikke før jeg var oppe i bakken som er mellom verkstedet og sjøen, smalt det i bakken, og jeg hørte den rasende stemmen til Regn som sa: <DU! Hold deg unna oss, din forræder!>. Regn hadde visst ikke fortalt oss hele historien sin...
Følg med i den spennende fortsettelsen hvor vi blir kjent med Relikvien Animal!
"Fortelleren".
Du er så flink til å skrive!
SvarSlettTusen takk!
SvarSlettJeg bruker mye tid på å skrive blogghistoriene, og synes alltid det er morsomt å få tilbakemeldinger fra lesere:)! Det kommer flere deler i denne blogghistorien, så det er bare å følge med for den spennende fortsettelsen...