Hallo alle sammen!
Beklager denne ekstreme forsinkelsen, men de seneste hendelsene har satt meg helt UT, så det har vært vanskelig å skrive fortsettelsen, men jeg har endelig klart det:)... Så her har dere den fjerde delen.
Chris.
Ok, det var kanskje ikke særlig smart å gå ut under den verste stormen i historien, men jeg visste det var noe som foregikk rundt den mystiske, oransje gjenstanden vi hadde funnet. Derfor bestemte jeg meg for å ta saken i egne hender. Utstyrt med ett meisel og en hammer, hamret jeg løs på gjenstanden. Men selv med meisel av stål fikk jeg ikke så mye som laget en liten sprekk i den en gang. Til slutt ga jeg opp med meisel, og det var da jeg kom på noe enda farligere: han som eier området hadde visstnok DYNAMITT i kjelleren. Derfor snek jeg meg ned, og hentet opp en kube med dynamitt. Det klassiske TNT merket prydet papiret som var pakket rundt kuben. Jeg leste litt på advarselen: "Advarsel! Eksplosivt, oppbevares forsiktig!". Jeg brydde meg ikke om den var "eksplosiv", jeg ville bare ha den gjenstanden knust eller åpnet slik at jeg kunne få vite hva i all verden det er som foregår. Jeg brukte en jekk og jekket gjenstanden opp akkurat nok til at jeg fikk dynamitten under den. Jeg tok lunten og tente den, så løp jeg og søkte tilflukt bak en konteiner. Etter bare 30sekunder eksploderte dynamitten med en enorm kraft, og jeg tenkte: <Nå tok jeg den!>. Men det gjorde jeg ikke. Den var fortsatt like hel som den var før, men den var plutselig blitt fullstendig gjennomsiktig. Jeg kunne se tvers gjennom den uten problemer. Den så ut som en krystall. Forsiktig gikk jeg bort til den, og la en hånd på den. Den var blitt glovarm. Så plutselig lyste den opp innenfra, sprekker begynte å spre seg gjennom den. Plutselig bare eksploderte den, og splinter fløy til alle kanter. Og så plutselig fikk jeg ett nytt syn. Denne gangen var det verre enn noen gang før, vel nesten i hvert fall. Men jeg kunne ikke få noe ut av det, jeg skjønte ikke noe av det. Jeg så Jorden, akkurat slik den er nå, bare at den var helt mørklagt, og det var full krig på overflaten. Synet endret seg, og plutselig befant jeg meg på bakken. Jeg så meg rundt, jeg kunne ikke se noe. Det var helt mørkt, svart, ugjestmildt landskap så langt øyet rakk. Og da fikk jeg øye på det. En vulkan, den steg opp fra overflaten, til den så vidt var synlig i høyden. Jeg holdt på å dø av sjokket, da jeg plutselig befant meg INNE i vulkanen, omgitt av noen merkelige skapninger. De lignet på mange av de man ser i gamle eventyr og myter. Det var spesielt noen som fanget oppmerksomheten min, de lignet nemlig mistenkelig på drager. Noen var enda skumlere, og så mer ut som gjenferd enn levende skapninger. Noen av dem holdt store, svarte, klubber av tre eller jern. Og så plutselig, hørte jeg stemmer:
<<Du vil aldri slippe unna med dette!>> jeg snudde meg brått mot der stemmen kom fra, og der stod det en skapning som lignet veldig på en drage, bare at den var bastet og bundet. En annen skapning, tydeligvis den som ble snakket til, sa: <<Å jo da! Jeg tror faktisk jeg gjør det! Når de 12 verdensrelikviene er samlet i min makt vil hele verden gå under!>>. Det var da jeg så opp. Noen mystiske, oransje, gylne, og grå gjenstander svevde flere meter over bakken. Plutselig begynte de å snurre rundt, fortere og fortere, til de til slutt smalt sammen i en eneste stor eksplosjon. <<Du kan ikke gjøre dette!>> var det en som ropte. <<Jo faktisk tror jeg at jeg kan gjøre dette!>> brølte den som kontrollerte de flygende tingene. Men så plutselig, eksploderte det. En ENORM sjokkbølge raste gjennom rommet, alle i det ble kastet bakover. Da vi så bort på der eksplosjonen skjedde, drøye 2meter over bakken, var det bare en stor, oransje krystall-lignende gjenstand. Den var omtrent 1meter høy. Men skapningen på tronen var tydeligvis ikke fornøyd: <<Verdensrelikviene! Hva har skjedd?!>> brølte han, og så mistenkelig bort på den dragelignende skapningen som lå bastet og bundet på bakken. Dragen gliste bredt, <<Du trodde vel ikke jeg virkelig ville gitt meg uten at jeg hadde kastet en forbannelse over verdensrelikviene?>>. <<DU DIN---!>> begynte skapningen som satt på tronen, men akkurat da smalt den oransje krystallen i bakken, så kraftig at gulvet av stein sprakk. Plutselig begynte hele rommet å falle sammen, og da...
Ok, det var kanskje ikke særlig smart å gå ut under den verste stormen i historien, men jeg visste det var noe som foregikk rundt den mystiske, oransje gjenstanden vi hadde funnet. Derfor bestemte jeg meg for å ta saken i egne hender. Utstyrt med ett meisel og en hammer, hamret jeg løs på gjenstanden. Men selv med meisel av stål fikk jeg ikke så mye som laget en liten sprekk i den en gang. Til slutt ga jeg opp med meisel, og det var da jeg kom på noe enda farligere: han som eier området hadde visstnok DYNAMITT i kjelleren. Derfor snek jeg meg ned, og hentet opp en kube med dynamitt. Det klassiske TNT merket prydet papiret som var pakket rundt kuben. Jeg leste litt på advarselen: "Advarsel! Eksplosivt, oppbevares forsiktig!". Jeg brydde meg ikke om den var "eksplosiv", jeg ville bare ha den gjenstanden knust eller åpnet slik at jeg kunne få vite hva i all verden det er som foregår. Jeg brukte en jekk og jekket gjenstanden opp akkurat nok til at jeg fikk dynamitten under den. Jeg tok lunten og tente den, så løp jeg og søkte tilflukt bak en konteiner. Etter bare 30sekunder eksploderte dynamitten med en enorm kraft, og jeg tenkte: <Nå tok jeg den!>. Men det gjorde jeg ikke. Den var fortsatt like hel som den var før, men den var plutselig blitt fullstendig gjennomsiktig. Jeg kunne se tvers gjennom den uten problemer. Den så ut som en krystall. Forsiktig gikk jeg bort til den, og la en hånd på den. Den var blitt glovarm. Så plutselig lyste den opp innenfra, sprekker begynte å spre seg gjennom den. Plutselig bare eksploderte den, og splinter fløy til alle kanter. Og så plutselig fikk jeg ett nytt syn. Denne gangen var det verre enn noen gang før, vel nesten i hvert fall. Men jeg kunne ikke få noe ut av det, jeg skjønte ikke noe av det. Jeg så Jorden, akkurat slik den er nå, bare at den var helt mørklagt, og det var full krig på overflaten. Synet endret seg, og plutselig befant jeg meg på bakken. Jeg så meg rundt, jeg kunne ikke se noe. Det var helt mørkt, svart, ugjestmildt landskap så langt øyet rakk. Og da fikk jeg øye på det. En vulkan, den steg opp fra overflaten, til den så vidt var synlig i høyden. Jeg holdt på å dø av sjokket, da jeg plutselig befant meg INNE i vulkanen, omgitt av noen merkelige skapninger. De lignet på mange av de man ser i gamle eventyr og myter. Det var spesielt noen som fanget oppmerksomheten min, de lignet nemlig mistenkelig på drager. Noen var enda skumlere, og så mer ut som gjenferd enn levende skapninger. Noen av dem holdt store, svarte, klubber av tre eller jern. Og så plutselig, hørte jeg stemmer:
<<Du vil aldri slippe unna med dette!>> jeg snudde meg brått mot der stemmen kom fra, og der stod det en skapning som lignet veldig på en drage, bare at den var bastet og bundet. En annen skapning, tydeligvis den som ble snakket til, sa: <<Å jo da! Jeg tror faktisk jeg gjør det! Når de 12 verdensrelikviene er samlet i min makt vil hele verden gå under!>>. Det var da jeg så opp. Noen mystiske, oransje, gylne, og grå gjenstander svevde flere meter over bakken. Plutselig begynte de å snurre rundt, fortere og fortere, til de til slutt smalt sammen i en eneste stor eksplosjon. <<Du kan ikke gjøre dette!>> var det en som ropte. <<Jo faktisk tror jeg at jeg kan gjøre dette!>> brølte den som kontrollerte de flygende tingene. Men så plutselig, eksploderte det. En ENORM sjokkbølge raste gjennom rommet, alle i det ble kastet bakover. Da vi så bort på der eksplosjonen skjedde, drøye 2meter over bakken, var det bare en stor, oransje krystall-lignende gjenstand. Den var omtrent 1meter høy. Men skapningen på tronen var tydeligvis ikke fornøyd: <<Verdensrelikviene! Hva har skjedd?!>> brølte han, og så mistenkelig bort på den dragelignende skapningen som lå bastet og bundet på bakken. Dragen gliste bredt, <<Du trodde vel ikke jeg virkelig ville gitt meg uten at jeg hadde kastet en forbannelse over verdensrelikviene?>>. <<DU DIN---!>> begynte skapningen som satt på tronen, men akkurat da smalt den oransje krystallen i bakken, så kraftig at gulvet av stein sprakk. Plutselig begynte hele rommet å falle sammen, og da...
POFF!
Jeg var tilbake til verkstedet, der hvor jeg hadde prøvd å knuse krystallen. Jeg så opp, og der så jeg 12 små, gule, oransje, blå, og sølve prikker forsvinne i det fjerne. <<Verdensrelikviene.>> hvisket jeg stille. Akkurat da: <<Chris!>>, jeg snudde meg, og der kom Erik løpende med de andre i hælene. <<Hva skjedde?>> spurte Erik da de kom bort til meg. <<Dere kommer aldri til å tro det...>> svarte jeg. Jeg fortalte dem om synet. De bare stirret på meg. <<Så.>> sa Erik litt utålmodig, <<Du var altså ute og hadde ett merkelig syn om ett merkelig sted med merkelige skapninger og hvor du så disse... Disse tingene. Hva forventer du at vi skal gjøre nå?>>. <<Vi må finne de tingene jeg så!>> sa jeg litt sur, <<Det viser seg at de ikke bare er noen vanlige gjenstander, de er Verdensrelikviene, de har krefter vi ikke en gang kan forestille oss.>>, men lenger kom jeg ikke, for Erik mistet fullstendig tålmodigheten sin: <<Hør her Chris!>> ropte han, <<Jeg kom ikke ut hit for at du skal fortelle oss noen dumme historier om noen dumme ting du kaller for Verdensrelikvier eller hva det nå er! Og forresten: Hvordan kan du i det hele tatt være helt sikker på at Verdensrelikviene i det hele tatt finnes og at det ikke bare er enda en skrøne?>>. Det var da jeg så den. Den tingen. Den var formet som en regndråpe i himmeblått, og var omgitt i en sky av regn. <<Kanskje det er fordi en av Relikviene er rett der borte...>> svarte jeg og pekte mot det jeg trodde var en av disse Relikvie-greiene. Erik snudde seg, så mot Relikvien, og ble visst veldig overrasket. <<Vi må få tak i den tingen!>> sa jeg. Men hvordan skulle vi få tak i noe som var omringet av vann? Det var da jeg kom på det: Is, is fryser nemlig vann. Jeg løp inn og hentet all isen jeg kunne finne. Så kom jeg ut igjen. Og ganske riktig, regnet trakk seg sammen til det var på størrelse med en fotball, og bare forsvant, Relikvien ble etterlatt til seg selv. Fort, før Relikvien fikk gjort noe, kastet jeg en boks full av isbiter over den. Relikvien var fanget! Jeg fikk Erik og de andre til å hjelpe meg med å bære isboksen inn i verkstedet igjen. Vi bestemte oss for å gå inn i fryseren før vi gjorde noe mer med relikvien. Fryseren i verkstedet var egentlig bare ett helt vanlig rom som var blitt omgjort til fryser, med fryselementer, hyller og alt. Vi åpnet døren forsiktig. Termometeret viste -15grader inne. Bokstavelig alt der inne frøs til på få minutter. Fryseren kunne fryse ned til -80grader, den var nemlig en del av ett eksperiment hvor man testet ut hvordan organiske stoffer reagerte på ekstrem kulde for så å bli tint opp til romtemparatur. Vi lukket døren bak oss, Sam ble ute for å åpne døren når vi var ferdig, døren har nemlig ingen håndtak inne i selve fryseren, men den har en telefon man kan bruke til å ringe etter hjelp dersom man skulle være uheldig.
Erik var hvit som kritt. Han var tydeligvis ikke vant til fare i hverdagen. Jeg skjønte ham godt, Relikvien vi nettop hadde fanget kunne drukne oss hadde det ikke vært for all isen.
<<Er du SIKKER på at vi virkelig skal åpne den boksen?>> spurte Erik for omtrent tiende gang, og jeg svarte ja, igjen. Jeg åpnet forsiktig hengelåsen som holdt kjettingen vi hadde festet rundt fryseboksen. Jeg åpnet lokket, og der lå Relikvien, den var blitt lyseblå av kulden. Bare sokkelen på Relikvien var av en annen farge. Relikvien var formet som en regndråpe, festet på en regndråpeformet sokkel. Sokkelen var gylden-brun, og var preget av mystiske, ukjente symboler. <<Den ser jo ganske uskyldig ut...>> sa jeg. Erik begynte å få tilbake fargen sin, og kom bort og så nærmere på Relikvien. Men så plutselig var det som om de mystiske tegnene endret seg, de flyttet på seg og fikk nye former. Plutselig ble ett ord formet: Regn. Vi skjønte at det måtte være navnet på Relikvien. Og plutselig våknet den. Den kunne ikke gjøre noe, men vi hørte en stemme inne i hodene våre: <Hva er det dere vil?>. Først skjønte vi ikke helt hva det var. <<Hørte du det?!>> spurte Erik. <<Ja.>> svarte jeg. Vi så på Relikvien. <<Du tror vel ikke det var Relikvien som-?>> spurte Erik skjelvende. Marco kom bort til oss, inntil nå hadde han stått og se på noen kakerlakker som var i en blå boks, dekket med isbiter. <Jeg forstår... Dere skjønner vel ingenting av dette?> sa stemmen. <<Det er Relikvien!>> sa jeg. Erik holdt på å fly i taket. Han løp mot døren, mens han ropte: <<Slipp meg ut! Slipp meg UT!>>, Sam åpnet døren og Erik forsvant ut av døren. Døren ble lukket. Jeg forstod ikke helt hvorfor jeg skulle snakke med en statue. <<Hvorfor driver du å terroriserer oss med orkanene?>> spurte jeg. Stemmen lo falskt. <Det er ikke meg, det er brødrene mine. De 11andre Relikvier.>. <<Er det flere?>> spurte jeg. <Selvsagt.> svarte Relikvien, og plutselig oppstod ett bilde for meg, det var så virkelighetstro at det var nesten som at jeg var der. <Jeg og de andre Relikviene ble skapt i dette rommet på 100-tallet i deres tidsregning. Vi ble skapt av noen gærninger som ville kontrollere vær og vind. De formet oss slik at vi kunne bli en sirkel og samarbeide. Til å begynne med gikk det bra, men etterhvert gikk det galt.>, ett nytt bilde oppstod, denne gangen av en hel landsby som stod i full fyr: <Noen av Relikviene gjorde opprør, og brøt opp Den Evige Sirkel. 9av oss ble onde og grusomme, og skapte panikk og kaos over hele kloden i århundrer. 3av oss gikk over til den gode siden og forsøkte å stoppe de onde Relikviene. Men magien til de onde var for sterk, den overmannet oss, og gjorde oss til slaver hos de onde. Og jeg, Regn, er den eneste frie gode igjen.>. Synet forsvant like raskt som det oppstod. Vi var tilbake i fryseren, og Relikvien svevde i løse luften. <Vi er nødt til å stoppe de andre Relikviene, med all kraften de har, kan de utslette hele verden innen få uker. Vi må finne dem, og få dem over på den gode siden igjen> avsluttet Regn. Vi gikk ut av fryseren alle sammen. Regn fulgte etter oss. <Dere vil vel hjelpe meg med å finne brødrene mine og få samlet Den Evige Sirkel igjen?> spurte Regn vennlig. Erik snudde seg så brått at Relikvien hoppet til. <<1. Hvorfor i all verden sendte du orkanene? Og 2. Hva får deg til å tro at vi vil hjelpe deg?>> spurte han. <Jeg sendte orkanene i ett forsøk på å befri Lyn, men lyktes ikke, de onde hadde for mye krefter. Jeg stoler på at dere vil hjelpe meg, for ellers vil verden gå under på få dager. Får de onde tak i meg, kan de utslette verden på få sekunder. Men uten meg trenger de dager. Dere må hjelpe meg> svarte Relikvien. Erik stønnet. <<Vi gjør det>>, sa jeg. Sam og Marco var enige. Erik syntes det hele var idiotisk, men ble med for ikke å virke feig. <Og forresten...> fortsatte Relikvien, <Dere kan få bruk for disse kreftene jeg klarte å ta fra Animal da jeg og de 2andre gode kriget mot de onde første gangen>, dermed aktiverte han en stråle, og før vi kunne si noe i mot, hadde vi alle kreftene som finnes i dyreverden. <Disse kreftene gjør dere sterkere enn noe annet dyr, gir dere flyevne, og even til å holde pusten i lengre perioder.> forklarte Relikvien. Vi ble enige om å møte ute, nede ved sjøen, dagen etter for å diskutere videre om Relikviene...
Følg med i neste del for fortsettelsen!
"Fortelleren".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar