Strandet i Madlands-hytten.

Hallo alle sammen!

Jeg har skrevet en ny historie:D! Denne gangen skal jeg publisere alt på en gang. Denne historien vil ikke være hovedhistorien, og er derfor bare i denne delen. Vær oppmerksom på at denne historien kan ha innhold som kan bli veldig trist. Jeg har brukt flere timer på å skrive denne. Opprinnelig begynte jeg på den for at den skulle bli den nye hovedhistorien, men det endte med at grunnformen ble for dårlig til at den kunne bli det:/.

Det var vår, og en speidergruppe har lenge planlagt å ta seg en tur til den berømte Madlands-hytten. Speiderne planlegger i LANG tid, og pakker alt de trenger. Men det som snart skulle skje, er det ingen som kunne forutsett. Det med snøstormen, og dekningssvikten, og at aggregatet sviktet. Denne fortellingen forteller i detalj om marerittet i Madlands-hytten. Den forteller om en desperat kamp for å holde seg i live, og om hvordan mot og viljestyrke kan få en til å gjøre alt i kampen for å overleve...


Dag1

Speiderne var ekstra spente. De satt i bussen på vei til Madlands-heia, de måtte gå derfra til Madlands-hytten, en tur på drøye 6kilometer. Bussen triller av gårde gjennom ett kaos av biler og andre busser, en ulykke har skjedd på hovedveien, så sjåføren bestemte seg for å ta en snarvei til Madland, dette medførte at speiderne måtte gå ekstra langt. Men å gå litt ekstra var ikke noen hindring for speidere, de var jo beredt på alt! Speiderne begynner å synge mens de går. Lederne hadde UTTRYKKELIG sagt at de IKKE skulle ha med seg mobiltelefoner eller PC, men en av speiderne har likevel sneket med seg en PC, han fikk til og med sneket med seg mobilt nett. Speiderne går i flere timer før de endelig kommer frem. De pakker spent ut tingene sine, og samler seg i kjellerstuen i hytten med ved i peisen, og tente stearinlys. Ingen tenkte på at dette snart skulle bli til ett mareritt. Etter noen timer til går de fleste til ro og legger seg til å sove, alle bortsett fra Nattevakten, som tilfeldigvis hadde en PC med internett. Nattvakten skrev på Facebook: <<Vi har kommet frem, men nyhetene gjør meg urolig, de sier det skal komme ett kraftig snøvær.>>. Og ganske riktig, dagen etterpå er det ett tyk, hvitt snølag utenfor hytten. Speiderne blir helt fra av seg av glede, hele dagen lager de snøengler, men så...


Dag2.

Speiderne hadde nettop kommet seg inn i hytten igjen etter en lang dag med snøballer og snømenn. Det snødde fremdeles så tett at en nesten ikke kunne se noen ting. Noen av speiderne begynte å bli bekymret. En av lederne var nemlig ikke kommet tilbake. <<Hvor har hun gjort av seg nå da?>> spurte en av de andre lederne oppgitt. Det var -30 grader ute, og det snødde så tett at det var en eneste vegg av snø som dalte ned. <<Dere tre var de siste som var sammen med henne, av legg rapport, umiddelbart!>> sa lederen og pekte strengt på tre av speiderne, de het Kristian, Erik, og Chris. De var alle tre patruljeførere, som betyr at de skal gå foran som gode eksempler. Det er også de som har ansvaret når lederne er vekke. Chris var den av dem med høyest grad, så han steg frem, og avla rapport. <<Vi har ikke sett lederen de siste 4timene. Vi så henne sist oppe i fjellene under førstehjelpkurset. Hun ble igjen for å gjemme vekk dukker vi skulle bruke til snøras-kurset i morgen. Hun har ikke blitt sett av oss eller noen andre siden.>>, rapporterte Chris. Lederen skar tenner av fortvilelse. <<Vi må finne henne!>> ropte han til slutt, <<Fordel dere i grupper på fem, og søk i området, og husk: IKKE gå dere vill!>>. Så 10minutter senere var alle ute og lette etter lederen som var savnet. Chris gikk sammen med noen "underordnede" speidere og lette etter lederen. Det gikk omtrent 20minutter, før en av de andre speiderne ropte: <<Vi har funnet henne! Hjelp oss, FORT!>>, 5minutter senere var alle på plass på det stedet speideren ropte fra. Og der lå lederen, halvt dekket av snø, og helt hvit, besvimt. Speiderne tok ett godt grep i buksen og genseren til lederen, og begynte å bære henne ned til hytten for å varme henne opp. <<Hvis dette fortsetter, risikerer vi å snø inne fullstendig.>> sa Chris bekymret. Han ledet an og sørget for at de gikk i riktig retning. Da de kom tilbake til hytten, fant en av speiderne ett ullteppe som de pakket lederen inn i. Utrolig nok, klarte lederen seg, til tross for at hun var helt hvit av kulde, og hadde kraftige forfrysninger i armer og bein. Lederen fortalte at hun var blitt overrasket av snøvært, og hadde store vansker med å finne veien. Hun fortalte også at hun var blitt truffet av en isklump bakfra, og besvimt av den. Hun visste ingenting om hvor klumpen kom fra, eller hvordan den i det hele tatt hadde kommet seg dit. Til slutt sovnet hun av utmattelse, og begynte å snorke. Alle de andre speiderne, samlet seg nede i kjellerstuen og hadde ett lite krisemøte. <<Vi kan risikere at denne turen kan bli lenger enn vi hadde planlagt. Vi har begrenset med strøm, og må rasjonere det vi har av mat og vann.>>, fortalte Chris, til tross for at det bare hadde gått noen få timer hadde det allerede samlet seg store islag oppå elven som rant i nærheten. De hadde bare ett par bøtter med vann igjen, og måtte derfor rasjonere det... <<Vi må være beredt på hva som helst, i verste tilfell kan vi risikere at noen av oss ikke klarer seg i løpet av denne turen. Vi må desverre se sannheten i øynene, vi har ingen mulighet til å tilkalle hjelp, og har ingen måte vi kan få varslet de andre speidergruppene på.>> fortsatte Chris trist. Chris var vanligvis en stor, og tøff gutt. Han hadde en stor speiderskjorte full av merker, og han var meget stolt av alle merkene sine. Men nå hadde selv Chris krympet av redsel. De andre speiderne merket det på ham, han var nervøs og redd. Etter en stund ble de helt stille. Ingen hadde noe de ville si. Men alle visste at dette nesten ikke kunne ende bra.

Dag3.

Neste dag har ikke vært bedret seg i det hele tatt. Det har faktisk blitt verre. Noen av speiderne går ut i en rekke i ett forsøk på å finne ett sted hvor de kan kontakte en annen speidergruppe for å få hjelp. Speiderne går i flere timer. Til slutt, når de en fjelltopp. På toppen er det akkurat 1strek på den eneste telefonen de har med seg. Hver speider ringer hjem, og forteller om det som har skjedd. Det tar ikke lang tid før hele landet vet om det som har skjedd på Madlandshytten. Ett helikopter blir sendt av gårde i ett forgjeves forsøk på å nå speiderne, det snør alt for tett, og helikopteret blir tvunget til å lande på ett jorde, få kilometer fra hytten. Snøen lavet ned i store, hvite vegger nå. Det blåste så kraftig at kulden og snøen pisket i ansiktene til speiderne. Til slutt bestemte han som ledet an, Ola, at de skulle slutte å gå, og i steden forsøke å grave seg ned i snøen og håpe på at været bedrer seg. På under en time har de laget en hule under snøen, akkurat stor nok til at alle sammen for plass i den. Ola tar frem en beholder med noe som kalles multifuel, det er en slags flaske med en spesiell type bensin som brenner under alle omstendigheter. Ola får tent på en liten flamme som alle sammen prøver å sitte så tett de bare kan rundt. I løpet av kvelden begynner noen av dem å fryse, og innen klokka slår tolv, har alle blitt hvite av kulden. Multifuelen brant i bare noen minutter. Ola ble helt fortvilet, multifuel skal liksom brenne under alle omstendigheter, også under snø slik de var nå. Og endelig, klokka 2på natten, klarer Ola å tenne på en liten flamme, og varmen sprer seg i hulen igjen. Men det varer ikke lenge, for midt på natten, raser hulen sammen over speiderne. Utenfor ventet ett monster av en storm. To av dem ble umiddelbart dekket av snø, mens de gjenværende fire fikk kavet seg opp av hulen før den raste sammen, og fikk funnet en hule i fjellet. De så aldri de to igjen...

Samtidig på hytten stod alle og så bekymret ut gjennom ett av vinduene. Det snødde så tett at de ikke kunne se noe særlig. Chris og noen andre travet på gulvet i gangen i ring. Det var de som hadde ansvaret for at turen skulle være trygg. Nå hadde de også mistet lederne. Lederne hadde gått ut dagen før for å hente hjelp, og kom ikke tilbake. Nå var det opp til Chris og de andre patruljeførerne å holde hodet kaldt og ta ledelsen. Men det var ikke så lett når du har livet til 6speidere på nakken. Plutselig, ut av det blå kommer 4skumle skygger ut av snøstormen. Noen av speiderne hyler. Men så kommer skyggene inn i hytten. Det var Ola, sammen med tre andre speidere. De var helt røde i ansiktet av snøstormen. En av dem gikk også og holdt den ene hånden sin over den andre armen sin som var helt rød. Chris ba en av de andre om å hente førstehjelpsskrinet i annen etasje. Men så, høres ett smell, nesten som om det var noe som ble kastet i full fart rett inn i en vegg. Og sekundet etterpå kommer speideren som ble sendt for å hente førstehjelpskrinet, løpendes ned fra etasjen over, med ett skrekkens uttrykk i ansiktet. <<Annen etasje eksisterer ikke lenger!>> sa han redd. Nå fikk alle det virkelig travelt, oppe i annen etasje stod nemlig all maten, uten den ville alle sulte! Alle sammen gikk ut og bort til det som var igjen av andre etasje. Store bjelker var blitt revet tvert av. Da fikk de øye på ett stort tre, det hadde blitt kastet rett inn i etasjen, og revet den med seg. Chris sier til alle at de skal ta så mange hermetikkbokser som de kan finne. Etter en kort stund har de samlet ett fjell av hermetikkbokser, nødrasjonene som alltid stod i hytten i tilfelle noe skulle skje. Boksene kunne vare maksimalt i 2uker med så mange som de var. Spørsmålet var bare om de holdt ut så lenge. Chris leder de andre ned i kjelleren, der ville de være trygge for stormen's herjinger. Chris åpner ett lite kott, der legger de alle hermetikkboksene, sammen med noen bøtter med vann med plastikk over. Så henter alle sammen de vanntette madrassene fra sengene, og bærer dem ned i kjelleren. Kjelleren var bygget slik at den var under jorden, og på den måten trygg for trær og andre gjenstander som blir kastet av gårde med vinden. Klokken var 1 på natten, og speiderne holdt fremdeles på å ta ting ned i kjelleren, da en del av første etasje ble revet av med ett høyt smell. Det tar ikke lang tid før alt er nede i kjelleren. Speiderne gjør en siste sjekk av det som er igjen av første etasje, og så går de ned i kjelleren. Speiderne prøver å sove, men de klarer det ikke, og det verste ventet fremdeles på dem...

Dag4

Neste dag er det helt stille i kjelleren. Alle sov, etter en grusom natt. Vinden hadde dratt med seg restene av første etasje. Utpå morgenkvisten, lettet stormen litt, og speiderne fikk en sjanse til å tilkalle hjelp. Men det var ikke dekning, så speiderne tente opp ett bål og kastet blader og planter på det som de gravde opp fra snøen til å lage tykk, svart røyk. Timene går, men ingenting skjer. Til slutt gir de opp, og går ned i kjelleren igjen. Hele hytten var nå vekke. De kunne ikke lenger se noen deler av hytten, bortsett fra litt planker og spiker her og der. Natt til den 5. dagen, blåser det opp igjen, og denne gangen er det verre enn før...

Dag5

 Natt til den 5. dagen, begynte rasjonene til speiderne å ta slutt. Speiderne hadde ikke vært særlig smarte, de hadde sløst bort alt det gode, så nå hadde de bare ett par bokser med tomat, makrell, mais, og noen få skiver brød. Maten smaker ikke så godt som det nugatti og spekeskinke gjør, men de hadde nok mat til å overleve i ukevis, bare multifuelen og vannet varte like lenge. Speiderne våkner klokken 6 på morgen av at det smeller igjen utenfor kjelleren. Enda ett tre har blitt dratt med stormen og lå rett utenfor inngangsdøren. Det var så vidt de fikk åpnet døren for å hente snø de kunne smelte for å få vann. Alle speiderne spiste frokost. Det var 1brødskive med makrell og tomat på. Noen av speiderne kunne ikke fordra den nye maten de måtte spise, men de hadde ikke noe valg. Alt det andre var spist opp, sløst bort. Chris sørger for at ingen hermetikkbokser står åpne etter måltidet, de må rasjonere så godt de bare kan for å kunne overleve. Aggregatene hadde forlengst brutt sammen, men en av lederne hadde tatt med ett bilbatteri som speiderne hadde koblet opp på en spesiel måte som gjør det mulig å bruke den til å drive en PC. Speideren som hadde med seg en PC uten lov, var nå den viktigste av dem alle: Han hadde nemlig litt tilgang til nettet slik at speiderne kunne følge med på værmeldingene. Men det var viktig de sparte på strømmen også, ettersom batteriet bare kunne vare ett par dager. Den 5. dagen fikk speideren med PC'en opprettet en videolink med en annen speidergruppe som stod fast i en annen hytte. Den andre speidergruppen hadde det VERRE enn dem, de hadde lite mat, hadde mistet flere speidere, og hadde i tillegg gått tom for multifuel, så mange av dem hadde begynt å fryse. Den andre speidergruppen, var 9kilometer unna, i en hytte, enda lenger inn i Madland. Madland er ett gigantisk turområde som strekker seg over flere kilometer. Det er mange hytter i Madland. Hytten speidergruppen er i, står i utkanten av Madland. Den andre speidergruppen derimot, er midt i Madlands-området, i ett område med mye fjell og elver. Chris, Kristian, og Erik hadde begynt å diskutere muligheten for å slå seg sammen med den andre speidergruppen, ettersom de hade mye mer vann, og hadde i tillegg mindre mat å gå på. Chris var spesielt bekymret for det faktum at flere av speiderne hadde blitt hardt skadet, og flere av dem hadde mistet livet pga at de var ute på haik da stormen startet. Den ansvarlige speideren i den andre gruppen, heter Stian, og er bare 9år gammel. Da oppdager Chris plutselig at det ikke er vandrere som det hans gruppe er, det er bare stifinnere! Chris sier over videolinken at de trenger mer tid på å planlegge, og at han skal vurdere faren ved å sende ut en redningsgruppe til den andre gruppen. I løpet av kvelden, roer stormen seg, og Chris tar sjansen på å sende en redningspatrulje til den andre gruppen. Ola, lederen for patruljen som nesten gikk fullstendig tapt, har ansvar for redningspatruljen, og nølende gjør han seg klar for å gå. I tolvtiden blåser det plutselig opp igjen. Chris og noen andre løper ut av hytten i ett desperat forsøk på å stoppe redningspatruljen. Men patruljen er allerede langt av gårde, og umulig å tilbakekalle. Chris og de andre begynner å frykte det verste, men klokken 4på natten ringr plutselig videolinken til den andre gruppen. Og der sitter Ola, sammen med de 4andre patruljedeltakerne, med tepper og kakao. Chris og de andre puster lettet ut, og sover endelig, for første natt på 3dager...

Dag6

Natt til den 6. dagen, begynner noen av speiderne i den andre speidergruppen å merke bivirkningene av dager uten mat. De begynner å skjelve, og flere av dem holder ikke ut kulden. Ola ringer opp sin egen gruppe og forteller at de må komme seg tilbake til hytten så fort som mulig, og ber de andre speiderne om å rasjonere bort frokosten og lunsjen sin i dag til de nye speiderne. Motvillig, og sultne, følger de nye speiderne etter Ola og de andre patruljedeltakerene, ut av hytten, og mot Madlands-hytten...

I Madlands-hytten, er det full fyr. Mange speidere er rasende fordi de ikke får mat i dag. Til slutt ber Chris dem alle om å gå ut og finne mat i snøen, det var sikkert noen bær eller noe de kunne spise der. Sinte går alle speiderne ut i den hylende stormen som nå har blitt enda verre. Så plutselig høres rumbling, og bakken rister. Plutselig roper noen: <<Snøskred! LØP!>> og noen sekunder senere tordnet det snø forbi hytten. Skredet rev meg seg en del av første etasje, og tok med seg 3speidere som ikke rakk å komme seg inn i hytten før skredet raste. Den dagen ble ikke så god for de gjenværende speiderne. Hittil hadde de mistet 5speidere, og i tillegg hadde de mistet lederne, og nå risikerte de å miste redningspatruljen med de andre speiderne. Speiderne begynner å skamme seg fordi de ikke klarte å kontrollere sulten. Få timer senere, kommer Ola sammen med den andre gruppen. Chris og de andre ansvarlige speiderne lager mat, og lar alle de nye speiderne få spise. Klokken 12 på natten er hytten fylt til randen. Men alle speiderne er glade, og mange legger seg til å sove for første gang på flere netter. Chris samler den ansvarlige speiderne fra den andre gruppen til ett lite møte. <<Vi må se situasjonen i øynene.>> sa Chris høytydelig, <<Vi har lite mat, lite multifuel, og har i tillegg mistet flere speidere. Vi må begynne å vurdere muligheten for at vi må forlate hytten, og gjøre ett forsøk på å bli hentet av redningsmannskaper eller ett helikopter. Inntil da, må vi rasjonere all mat og multifuel. Det ser desverre ikke ut som om stormen har tenkt på å gi seg...>>. Og ganske riktig, den natten blåste det opp så kraftig at det hylte utenfor. En speider, skulle bare gå ut for å gå på do, han kom aldri tilbake. Til slutt gikk Chris og noen andre ut for å lete etter ham. De fant ham, bare 3meter borte fra døren, dypfryst. Chris hadde ett termometer, det gikk ned til -30, måleren var under -30. Chris fikk alle til å gå inn i hytten igjen, og forseglet inngangen med noen jakker. Senere den natten, smalt det utenfor. Ingen av speiderne bryr seg med å sjekke hva det var...

Dag7

Den syvende dagen blåste det så kraftig at speiderne måtte sett opp en stol mot inngangsdøren for at døren ikke skulle bli blåst inn. Smellet i løpet av natten, var ett tre som hadde truffet hytten. Halve matlageret var blitt revet bort av treet, og det som stod til å redde var bare nok til å holde speiderne i live i noen få dager. Chris begynte å innse at de hadde valget mellom å bli i hytten og risikere å sulte i hjel, eller, de kunne forsøke å gå til de fant redningsmannskaper og kunne reise bort... Foreløpig var det helt uaktuelt å forlate hytten...

Dag8

Natt til den åttende dagen, begynte stormen virkelig å vise krefter. Speiderne fikk opprettet en link som var koblet til en lokal TV-stasjon. Skadene de viste på nyhetene var ufattelige. Så skjedde det noe uventet. Speiderne satt og så på reportasjen, da reporteren plutselig sa: <<Og så over til en annen sak. To Speidergrupper skal visstnok være fast i en hytte på Madland. Det er foreløpig ukjent hvor mange speidere det er totalt, men i følge tipseren vi har på telefon her, har det vært dødsfall blant speiderne...>> reporteren satte over til telefonen hvor en kjent stemme snakket: <<Jeg har ikke mye jeg skal si. Alt jeg vil si er at speiderne har vist seg fra sin beste side. De har holdt ut utrolig godt med tanke på situasjonen. Desverre har en tur som dette sin pris, 6av oss har allerede blitt mistet, og i forgårs fant vi en annen speidergruppe i en annen hytte. Jeg kan ikke si noe om situasjonen deres, men i følge det jeg vet, er dette en av de verste speiderturene i historien. Jeg ber de som hører på dette om å huske oss. Vi skal gjøre ett forsøk på å nå redningsmannskaper når stormen letter. Vi vil også forsøke pajsfsjbvcklpapihosfdsdfaadd----->> linjen ble brutt, og sekunder senere forsvant bildet. Alle så på Chris, det var han som hadde ringt inn og tipset stasjonen. Allerede så med skrekk i ansiktet på ham. <<Vi har ikke nok rasjoner til å holde ut stort lenger, straks stormen letter, drar vi...>> sa han trist.

Dag9

Den niende dagen, var bilbatteriet brukt opp. PC'en speiderne hadde virket ikke lenger. Maten var også nesten tom. Speiderne rasjonerte så godt de kunne, men de hadde bare noen få bokser igjen med grønnsaker, og en med kylling. Chris måtte låse maten under en gulvplanke for at speiderne ikke skulle spise den opp. Flere av speiderne hadde det ikke godt. Men det skulle gå lang tid før været lettet, og speiderne kunne begynne å lete etter redningsmannskaper...

3uker er gått.

Dag30

Chris var helt fortvilet. Planene om å lete etter redningsmannskaper hadde blitt forsinket pga været. Flere speidere hadde blitt mistet nå. Etter 16dager hadde en del av hytten blitt revet bort av ett stort tre. 8speidere ble mistet.

Endelig, etter 30dager i hytten, begynte stormen å lette. Til å begynne med så det ut som at det skulle vare, men stormen bare blåste opp igjen. Maten hadde for lengst tatt slutt, og speiderne begynte å få klare tegn på at de ikke hadde spist på lenge. Mange hadde tatt av mye vekt, og flere hadde mistet farlig mye vekt. Mutlifuel var det også slutt på, de siste dagene har speiderne brent bål av gulvplanker de hadde revet løs med bare nevene sine. Noen av speiderne hadde skadet seg alvorlig, og noen var røde på hendene sine. Men det skulle gå ytterligere 1uke før speiderne fikk en sjanse til å finne redningsmannskaper...

Dag37

Chris ble bare mer og mer fortvilet. Det hadde gått over en måned siden speiderne sist hadde spist ett skikkelig måltid. Flere speidere hade blitt mistet, deriblant noen stifinnere. Ingen av speiderne hadde blitt funnet igjen. Så endelig, etter 37dager med elendighet, roer stormen seg ned. Først ser det ut som den skal blåse opp igjen, men i løpet av noen få timer roer den seg enda mer ned, og til slutt dør den helt ut. Solen bryter gjennom stormen for første gang på over 1måned, og avslører ett sørgelig syn: Trær og busker ligger strødd overalt, deler av hytten og steiner ligger strødd omkring som riskorn. Men det er først når speiderne ser på det som er igjen av kjelleren at de først ser hvor heldige de har vært: En stor kampestein har blitt kastet av stormens herjinger oppå gulvet i første etasje. Speiderne pakker sammen sakene sine så raskt de kan, og begynner å gå. Men speiderene er for svak, de har ikke spist på flere uker, og sulten gnager. Og så plutselig, som en velsignelse fra åpen himmel, finner speiderne en stor busk, dekket med store, saftige, røde, bær. Speiderne begynner umiddelbart å spise, og det tar ikke lang tid før busken er ribbet for bær. For første gang på flere uker er speiderne skikkelig mette, og bærene gir speiderne motivasjonen de trenger for å gå videre. Men selv i fart skal det vise seg å ta lang tid før speiderne finner hjelp. Stormen har gjort at flere sykehus og redningsmannskaper har måttet gå i krisetilstand. Folk overlat er innesperret av stormens herjinger...

Dag42

Etter 5dagers vandring, er all snøen smeltet. Det er 28 grader varmt ute, og speiderne har ikke problemer med å finne mat. Men de har ikke blitt oppdaget av redningsmannskaper, til nå. Speiderne kommer endelig fram til en bondegård. Gården er forlatt, men inne i huset er det en telefon som fremdeles virker og har dekning. Speiderne ringer umiddelbart nødtelefonen, og minutter senere er ett helikopter fremme og plukker dem opp. De skadde speiderne har blitt bært av de friske. Men Chris og de andre overlevende kommer aldri til å glemme de 25speiderne som ikke opplevde å komme hjem igjen. På veien til sykehuset, mister de enda en speider, skadene hans var for store...

I dagene som fulgte, døde ytterligere 4speidere av skadene de hadde pådratt seg i løpet av turen. Lederne ble funnet omkommet, bare 3kilometer fra Hytten. Ved hytten til den andre gruppen, fant redningsmannskaper 9speidere til. Hyttene på Madland ble etterhvert bygget opp igjen, og merkelige kilder skal ha det til at en koloni av duer slo seg ned ved Madlandshytten. Få dagere senere var flere speidergrupper ved grunnmuren av Madlandshytten. De legger ned blomster, og reiser ett kors til minne om de mistede speiderne. Stormen på Madland minnet speiderne på at de ikke kan være beredt nok. Den minnet også på om at det er viktig å holde sammen, og at det er noen som har kommandoen. Flere av de mistede speiderne ble aldri funnet igjen... Den dag i dag er det flere speidere som lurer på hvordan vi kunne overleve all denne elendigheten. Og det kan jeg svare på, vi overlevde elendigheten ved å holde sammen, og fordi vi hadde ansvarlige speidere som ikke fikk panikk, men som gjorde det de måtte for at vi skulle overleve.


En av de mangen speiderne som så vidt overlevde katastrofen ved Madlandshytten.

SLUTT.

Over og ut!

"Fortelleren".