Vi husker fra forrige del at DTRM, etter mye kaos, bestemte seg for å trekke seg tilbake. I forrige del ble vi også presentert for Bayne, en gul hann-drage, en SKIKKELIG drømmer... Nå kommer fortsettelsen.
Spyro
<<Hvis det fortsetter på denne måten klarer vi ikke å holde stand mot DTRM, vi har allerede mange sårede og noen er kritisk skadet...>> sa en gutt stille. Det var morgen etter episoden mellom meg og den andre dragen. Alle satt samlet i en ring rundt Bayne som sov som en stein. <<Selv med dragekrefter kommer dette til å bli vanskelig...>> fortsatte han, <<4 av oss har allerede nesten dødd pga skadene, og mister vi dere to.>> gutten pekte på meg og Cynder, <<Kan vi likes godt pakke sammen sakene våre og dra av gårde.>>. DVRM så ikke blid ut. <<Jeg har noen dårlige nyheter...>>, alle så på maskinen, <<Denne dragen er forgiftet av mørke krefter, men slike krefter kan ikke forgifte noen med mindre de blir fratet til vedkommende. Dermed må vi konkludere med at vi har en forræder blant oss.>> alle gispet. <<Jeg har allerede funnet ut hvem det er, og har fraktet ham langt bort fra leiren vår, han kommer ikke til å bli ett problem for oss framover... Håper jeg.>>. Alle sukket lettet. <<Nå>>, fortsatte DVRM, <<Til saken. DTRM har angrepet oss mange ganger i løpet av de siste dagene, det kan bare bety at han er svekket og ikke har så mange tropper som han først hadde. Jeg har derfor planlagt hvordan vi skal beseire ham. Men det er en hake med dette...>> DVRM hørtes litt trist ut, <<Beseirer vi ham, vil ALT som har skjedd de sist årene, opphøre å eksistere. Vi vil ikke huske noe av det som har skjedd, og vi vil heller ikke kjenne hverandre. I tillegg vil alt det som har skjedd, eller blitt forandret, også opphøre å eksistere.>> det kom som ett sjokk for oss alle. Etter å ha vært sammen så lenge, ville det være vanskelig å få alt til å opphøre å eksistere. Men før vi fikk sagt noe, smalt det utenfor, og alt ristet. Teltet vi var inne i, ble blåst av gårde, og jeg og Cynder og alle de andre ble veltet overende. Over innsjøen var det ett GIGANTISK rødt lys, det var DTRM som angrep oss! Han sa ikke noe, han bare sendte enorme bølger med energi nedover, bølgene traff vannet, og kom som store sjokkbølger i leiren. Alt rundt oss ristet, noe ble revet over ende, andre ting ble blåst langt av gårde. <<Alle sammen hold dere fast!>> ropte DVRM, men rett etter at han hadde sagt det, kom det en enorm trestamme og traff ham rett i panelene. Maskinen gnistret, før den alt lys sluknet og maskinen ble stille. Alle så på den ødelagte maskinen, og sekunder senere fortsatte de enorme sjokkbølgene. Flere av de andre ble kastet over ende, og andre ble blåst av gårde. Jeg og Cynder KJEMPET oss gjennom sjokkbølgene. Men så kom det en enorm en, en som var full av kvister, steiner, og masse andre ting. Jeg og Cynder prøvde despeart å komme oss i luften. Sekunder etter at vi hadde lettet, raste sjokkbølgen under oss som en bulldoser, den meiet ned alle de andre, og knuste alt i sin vei. Noen av de andre hylte, og noen gråt. Men så ble det helt stille. DTRM lo høyt. <<Cynder.>> sa jeg still i luften, <<Lad opp stjernekreftene.>>. Cynder bare så på meg. <<Spyro...>> sa hun stille, <<Jeg vet ikke om jeg klarer det...>>. <<Prøv.>>, sa jeg, <<Det må gå.>>. Jeg så opp, og noen av stjernene begynte å bevege seg. Noen av dem samlet seg til ett punkt på himmelen. Cynder hadde begynt å lade kreftene, stjernene måtte stå helt på linje for at det skulle gå. DTRM hadde tydeligvis fått øye på oss der vi fløy i luften, for han begynte å bombardere oss med sjokkbølger og kvister og andre gjenstander. <<Kan ikke dere to bare stå stille så jeg kan treffe dere?!>> klaget DTRM. Cynder begynte å lyse opp. <<NEI!!!>> brølte DTRM, <<Du våger ikke å bruke stjernekreftene mot meg! Bare glem det!>>, dermed begynte DTRM å skyte mot bare Cynder. Cynder klarte å unnvike skuddene til DTRM lenge, men så plutselig traff noe henne bakfra, og hun begynte å fly skjevt. <<YES!>> brølte DTRM, og før jeg fikk hindret det, falt Cynder mot bakken med bare en vinge igjen. Hun traff bakken så tungt at jeg kunne høre det helt opp til meg. Jeg landet så fort jeg kunne, og løp mot henne. <<Cynder!>> ropte jeg, <<NEI!>>. DTRM tårnet seg opp over meg. <<Den legendariske Spyro...>> sa han spydig, <<Bare synd du ikke rekker å se meg bli universet's hersker.>> men så plutselig hylte maskinen høyt, og bak maskinen trådde flere stjerneskip frem. DVRM! Han hadde klart å opprette en svak portal og hentet frem de gjenværende stjerneskipene fra kampen vi hadde oppe i verdensrommet! Alle stjerneskipene fyrte løs mot en fortvilet DTRM. Det begynte å ryke av maskinen. Så plutselig fyrte maskinen en enorm sjokkbølge mot skippene. Alle skipene ble knust sammen og falt ned til bakken. DTRM så ned på meg med panelene sine, det lyste rødt på dem, han var sintere enn noen gang. Så tok DTRM frem ett våpen, og siktet på meg. Da fikk jeg tilfeldigvis øye på himmelen. Alle stjernene hadde samlet seg til ett, gigantisk punkt, størren solen. De lyste kraftigere enn noe annet jeg hadde sett. Det måtte være mer enn 5ganger så mye energi der som da jeg brukte mine stjernekrefter! Usikker reiste jeg meg opp, så opp på himmelen, og så hoppet jeg opp. En ENORM, hvit lysende stråle traff meg, og jeg kjente hvordan kreftene strømmet gjennom meg. Jeg fokuserte meg på DTRM. <<NNNNEEEEEEEEEEEIIIIIIIIII!!!!!!!!!>> hørte jeg DTRM brøle fortvilet. Så begynte jeg å snurre rundt veldig raskt, og så skjøt en enorm hvit stråle rett mot DTRM. Det hørtes ett voldsomt smell, og DTRM's hyl ble svakere og svakere, inntil det ikke var noe igjen av maskinen. Stjernekreftene tok slutt, og jeg falt utslitt ned til bakken ved siden av Cynder. Jeg prøvde å reise meg forsiktig, men falt ned igjen. Jeg var HELT utslitt. Da hørte jeg at det var noe som ble revet bak meg, og da jeg så etter, oppdaget jeg at alt som lå der ble revet i små tilfeldig biter. Jeg fikk samlet mine siste krefter, og la en pote oppå Cynder's pote. Så kom det bort til oss. Bakken under meg forsvant, og så...
Spyro
<<Hvis det fortsetter på denne måten klarer vi ikke å holde stand mot DTRM, vi har allerede mange sårede og noen er kritisk skadet...>> sa en gutt stille. Det var morgen etter episoden mellom meg og den andre dragen. Alle satt samlet i en ring rundt Bayne som sov som en stein. <<Selv med dragekrefter kommer dette til å bli vanskelig...>> fortsatte han, <<4 av oss har allerede nesten dødd pga skadene, og mister vi dere to.>> gutten pekte på meg og Cynder, <<Kan vi likes godt pakke sammen sakene våre og dra av gårde.>>. DVRM så ikke blid ut. <<Jeg har noen dårlige nyheter...>>, alle så på maskinen, <<Denne dragen er forgiftet av mørke krefter, men slike krefter kan ikke forgifte noen med mindre de blir fratet til vedkommende. Dermed må vi konkludere med at vi har en forræder blant oss.>> alle gispet. <<Jeg har allerede funnet ut hvem det er, og har fraktet ham langt bort fra leiren vår, han kommer ikke til å bli ett problem for oss framover... Håper jeg.>>. Alle sukket lettet. <<Nå>>, fortsatte DVRM, <<Til saken. DTRM har angrepet oss mange ganger i løpet av de siste dagene, det kan bare bety at han er svekket og ikke har så mange tropper som han først hadde. Jeg har derfor planlagt hvordan vi skal beseire ham. Men det er en hake med dette...>> DVRM hørtes litt trist ut, <<Beseirer vi ham, vil ALT som har skjedd de sist årene, opphøre å eksistere. Vi vil ikke huske noe av det som har skjedd, og vi vil heller ikke kjenne hverandre. I tillegg vil alt det som har skjedd, eller blitt forandret, også opphøre å eksistere.>> det kom som ett sjokk for oss alle. Etter å ha vært sammen så lenge, ville det være vanskelig å få alt til å opphøre å eksistere. Men før vi fikk sagt noe, smalt det utenfor, og alt ristet. Teltet vi var inne i, ble blåst av gårde, og jeg og Cynder og alle de andre ble veltet overende. Over innsjøen var det ett GIGANTISK rødt lys, det var DTRM som angrep oss! Han sa ikke noe, han bare sendte enorme bølger med energi nedover, bølgene traff vannet, og kom som store sjokkbølger i leiren. Alt rundt oss ristet, noe ble revet over ende, andre ting ble blåst langt av gårde. <<Alle sammen hold dere fast!>> ropte DVRM, men rett etter at han hadde sagt det, kom det en enorm trestamme og traff ham rett i panelene. Maskinen gnistret, før den alt lys sluknet og maskinen ble stille. Alle så på den ødelagte maskinen, og sekunder senere fortsatte de enorme sjokkbølgene. Flere av de andre ble kastet over ende, og andre ble blåst av gårde. Jeg og Cynder KJEMPET oss gjennom sjokkbølgene. Men så kom det en enorm en, en som var full av kvister, steiner, og masse andre ting. Jeg og Cynder prøvde despeart å komme oss i luften. Sekunder etter at vi hadde lettet, raste sjokkbølgen under oss som en bulldoser, den meiet ned alle de andre, og knuste alt i sin vei. Noen av de andre hylte, og noen gråt. Men så ble det helt stille. DTRM lo høyt. <<Cynder.>> sa jeg still i luften, <<Lad opp stjernekreftene.>>. Cynder bare så på meg. <<Spyro...>> sa hun stille, <<Jeg vet ikke om jeg klarer det...>>. <<Prøv.>>, sa jeg, <<Det må gå.>>. Jeg så opp, og noen av stjernene begynte å bevege seg. Noen av dem samlet seg til ett punkt på himmelen. Cynder hadde begynt å lade kreftene, stjernene måtte stå helt på linje for at det skulle gå. DTRM hadde tydeligvis fått øye på oss der vi fløy i luften, for han begynte å bombardere oss med sjokkbølger og kvister og andre gjenstander. <<Kan ikke dere to bare stå stille så jeg kan treffe dere?!>> klaget DTRM. Cynder begynte å lyse opp. <<NEI!!!>> brølte DTRM, <<Du våger ikke å bruke stjernekreftene mot meg! Bare glem det!>>, dermed begynte DTRM å skyte mot bare Cynder. Cynder klarte å unnvike skuddene til DTRM lenge, men så plutselig traff noe henne bakfra, og hun begynte å fly skjevt. <<YES!>> brølte DTRM, og før jeg fikk hindret det, falt Cynder mot bakken med bare en vinge igjen. Hun traff bakken så tungt at jeg kunne høre det helt opp til meg. Jeg landet så fort jeg kunne, og løp mot henne. <<Cynder!>> ropte jeg, <<NEI!>>. DTRM tårnet seg opp over meg. <<Den legendariske Spyro...>> sa han spydig, <<Bare synd du ikke rekker å se meg bli universet's hersker.>> men så plutselig hylte maskinen høyt, og bak maskinen trådde flere stjerneskip frem. DVRM! Han hadde klart å opprette en svak portal og hentet frem de gjenværende stjerneskipene fra kampen vi hadde oppe i verdensrommet! Alle stjerneskipene fyrte løs mot en fortvilet DTRM. Det begynte å ryke av maskinen. Så plutselig fyrte maskinen en enorm sjokkbølge mot skippene. Alle skipene ble knust sammen og falt ned til bakken. DTRM så ned på meg med panelene sine, det lyste rødt på dem, han var sintere enn noen gang. Så tok DTRM frem ett våpen, og siktet på meg. Da fikk jeg tilfeldigvis øye på himmelen. Alle stjernene hadde samlet seg til ett, gigantisk punkt, størren solen. De lyste kraftigere enn noe annet jeg hadde sett. Det måtte være mer enn 5ganger så mye energi der som da jeg brukte mine stjernekrefter! Usikker reiste jeg meg opp, så opp på himmelen, og så hoppet jeg opp. En ENORM, hvit lysende stråle traff meg, og jeg kjente hvordan kreftene strømmet gjennom meg. Jeg fokuserte meg på DTRM. <<NNNNEEEEEEEEEEEIIIIIIIIII!!!!!!!!!>> hørte jeg DTRM brøle fortvilet. Så begynte jeg å snurre rundt veldig raskt, og så skjøt en enorm hvit stråle rett mot DTRM. Det hørtes ett voldsomt smell, og DTRM's hyl ble svakere og svakere, inntil det ikke var noe igjen av maskinen. Stjernekreftene tok slutt, og jeg falt utslitt ned til bakken ved siden av Cynder. Jeg prøvde å reise meg forsiktig, men falt ned igjen. Jeg var HELT utslitt. Da hørte jeg at det var noe som ble revet bak meg, og da jeg så etter, oppdaget jeg at alt som lå der ble revet i små tilfeldig biter. Jeg fikk samlet mine siste krefter, og la en pote oppå Cynder's pote. Så kom det bort til oss. Bakken under meg forsvant, og så...
Skaperen.
<<Hva i huleste-?!>> ropte jeg ut høyt, jeg visste ikke helt hva jeg hylte for. <<Er det noe galt, Skaperen?>> spurte en av maskinene mine bekymret. Jeg hadde nettop blitt ferdig med de to nyeste oppfinnelsene mine, en maskin jeg kunne reise til forskjellige verdener, og en jeg kunne reise i tid med. Jeg sa ikke noe, men koblet i hemmelig ut den tidsreisende maskinen's tidskort, jeg var blitt livredd for synet jeg nettop hadde av en merkelig skapning som kalte seg Spyro, og en enda merkeligere skapning som kalte seg Shaun. Jeg tenkte ikke noe særlig over det, og koblet ut tidskortet...
Shaun.
<<Men se hvem som har kommet ut av fangehullet!>> sa en kjent stemme bak meg. Jeg snudde meg, og der stod Supermathias, glad og ivrig som alltid, med en bærbar PC i den ene poten. <<Se hva jeg har her!>> sa Supermathias ivrig, og viste meg skjermen på PC-en. Det var en blogg. <<Ikke dårlig, hva?>> spurte han like ivrig. <<Nei.>> sa jeg litt uinteresert, Supermathias har en tendens til å vise meg alt han kommer over. <<Jeg blogger regelmessig! Skulle gjerne likt å vise den til Max og Ella, men de var litt opptatte med de nyeste hendelsene...>> sa Supermathias litt roligere. Så så han på meg med ivrige øyne. <<Hva sier du til at vi tar en tur bort til idrettsbanen og spiller litt fotball?>> spurte han. <<Kan jo alltids være gøy å ha litt spenning...>> sa jeg stille. Supermathias løp i forveien for å finne ballen. Da jeg kom fram hadde han allerede samlet sammen to lag. Vi begynte å spille, og hadde det kjempegøy, men jeg kunne ikke bli kvitt synet jeg hadde hatt nylig om en merkelig maskin som kalte seg DVRM, og to merkelige drager som kalte seg Spyro og Cynder... <<MÅL!>> hylte Supermathias ivrig, jeg hadde vært så borte at jeg ikke hadde fulgt med, og Supermathias hadde skutt ballen rett i mål...
Cynder.
Jeg og Spyro var ute. Vi var veldig lykkelige. Vi hadde nettop fått vite at jeg bærer på egg, og at vi skulle bli foreldre om ikke så alt for lenge. Spyro var bare helt stille, typisk ham, han har litt problemer med å forstå seg på enkelte ting, som for eks. hvordan det vil bli å ha smådrager løpendes rundt. <<Kom igjen da Spyro.>> sa jeg utålmodig, <<Du har jo ikke sagt noe som helst i hele dag.>>. Spyro bare så på meg med store øyne. <<Det er bare det at jeg ikke vet helt om vi er klare til å ta oss av noen smådrager ennå...>> sa stille. Jeg sukket. Dette hadde vi diskutert MANGE ganger, også den gangen vi beseiret Mørkets Herre. Så kom jeg på noe som kunne få humøret opp. <<Siste drage til engen må sove ute!>> ropte jeg, og begynte å løpe. <<Hei!>> ropte Spyro og satte etter meg. Minutter senere lå vi i det myke, grønne gresset i engen. Jeg så lykkelig på Spyro. Og så sovnet vi, på det fine, grønne gresset på engen...
Og etter langt om lenge, og etter flere innlegg, uker, måneder, og 2år... SLUTT.
Melding fra "Fortelleren".
Tusen takk til alle lesere av Shaunogvenner:D! Tusen takk for all støtte, latter, og inspirasjon. Takk til Supermathias, MillaM, Ella, Max, og alle dere andre på Panfu for all inspirasjon og morsomme minner! Tusen takk til alle følgere for at dere har inspirert meg til å blogge så mye, og for støtten når jeg ikke var i humør:). Det er mitt eget valg å avslutte Den Fantastiske Reisen. Etter 4sesonger, flere timer med idemyldring, og 2års blogging, er det slutt på denne blogghistorien. Flere historier kommer etterhvert, og vil bli publisert, skrevet, og blogget på samme måte som det Den Fantastiske Reisen alltid har gjort...
Takk for all støtte og inspirasjon!
(Aldri vist før i Den Fantastiske Reisen, bilder og minner fra Den Fantastiske Reisen:D):
Denne seksjonen har dessverre blitt fjernet fra bloggen av hensyn til opphavsretten tilhørende til deres respektive artister.
Etter 2års blogging, venting, og skriving, Den Fantastiske Reisen er slutt...
Over og ut!
Shaun, "Fortelleren", Spyro, Cynder, og alle oss i Den Fantastiske Reisen!
Oppdateringer til dette innlegget:
16.11.2014: Fjernet bildene fra innlegget. Grunnlaget skrevet ned ovenfor.
VELDIG BRA SLUTT. OG VELDIG FINE BILDER.
SvarSlettLYKKE TIL MED SKRIVINGEN!
HILSEN SUPERMATHIAS