Vi husker fra forrige episode at Spyro, den legendariske lilla dragen, begynte å sende ut enorme energibølger. Vi husker også at Cynder, hvis navn ikke skulle nevnes da Mørkets Herre regjerte, måtte bære den utslitte Spyro ut av krystallhulen, og gjennom hulegangene... Forrige del sluttet med at Cynder, helt utslitt, hadde funnet en hule med en grønn krystall i, hvilket som ga henne nok energi til å sørge for at Spyro ble holdt i live... Nå, skal vi få høre hva som skjedde videre...
Cynder
Jeg hadde nettop funnet en hule med en grønn krystall i, og bestemte meg for å overnatte der. 3dager senere var jeg der fremdeles, men jeg kunne ikke være der stort lenger. Jeg trengte mer enn bare en krystall, jeg trengte skikkelig mat. Så, etter enda en dag med hvile, fikk jeg løftet Spyro opp på ryggen min, og begynte å gå videre. Jeg knakk av en del av krystallen, som jeg bandt i en bit tøy som jeg festet rundt halsen min som en ekstra rasjon i tilfelle jeg skulle trengt mer krefter etterhvert. Jeg begynte på den lange og slitsomme ferden gjennom hulegangene. Det jeg og Spyro hadde flydd på noen få timer, brukte jeg nå flere dager på å gå. Krystallen, mistet stadig mer og mer av den lysegrønne fargen sin, og til slutt var den mer svart enn den var grønn. Akkurat da håpet syntes å være tapt, fikk jeg øye på en lysstråle i det fjerne. Jeg begynte straks å løpe mot lyset, og jeg la ikke merke til at Spyro holdt på å falle av ryggen min. Jeg kom meg ut, og lyset overveldet meg fullstendig. Jeg følte plutselig en strøm av lettelse strømme gjennom meg. Jeg trengte noen minutter før jeg klarte å bekjempe gleden, jeg ble plutselig så lykkelig over å være ute i det fri igjen, det er helt umulig å beskrive! Etter at jeg endelig klarte å få kontrollen tilbake, var jeg allerede milevis unna hulegangen jeg hadde gått ut av... Jeg la meg ned på gresset, litt forsiktig, og slappet av. Men jeg slappet ikke av så lenge, jeg måtte jo gjøre noe med det at jeg var sulten. Jeg så meg rundt etter noe jeg kunne spise. Oppe i ett tre hang det noen frukter, jeg slukte dem raskere enn jeg fikk dem ned, jeg var så sulten!
Etter at jeg hadde spist litt frukt, så jeg meg om for å se om det var noe jeg kjente igjen, slik at jeg kunne orientere meg hvilken retning jeg måtte fly for å komme meg tilbake til dragetemplene... Dragetemplene var egentlig bare noen gamle konstruksjoner dragene hadde oppdaget i de tidligste årene de var på Jorden. Men etter å ha restaurert dem, og forsterket konstruksjonene, deriblant bytte ut noen ødelagte steiner, så templene helt nye ut, bedre enn da dragene oppdaget dem faktisk. Det var 2000år siden dragene oppdaget templene. Noen få hundre år før der igjen var de første dragene på plass på Jorden. Dragene hadde det ikke så bra til å begynne med, de var hatet og ble jaktet på av noen rare skapninger som kalte seg for "mennesker" og som gikk rundt med noe de kalte for gæverer og våpen og drev og jaktet på datidens drager. Det vil si helt til de virkelig store dragene våknet til live etter den lange 100000-års dvalen sin. Da de dragene våknt til live, ble det full krig mellom dragene og menneskene, det endte med at menneskene sendte opp noe som de kalte for "atombomber", som forpestet hele planeten. Menneskene kunne tydeligvis ikke leve lenger etter bombene, for de rømte planeten i år 2133, og dragene fikk Jorden for seg selv. Til tross for at det har gått 2000år nå, er det fortsatt rester etter rakettene menneskene sendte opp, og det var i begynnelsen dårlig med mat. Men så utviklet dragene evnen til å kontrollere forskjellige elementer, noen var mestre i å kontrollere jord, andre i ild, og sammen renset de opp, og nå ser Jorden nesten helt ren ut, til tross for at det er svært få andre dyr som overlevde angrepet.
Jeg kunne ikke se noen ting som minnet meg om hvor jeg var, så jeg ble nødt til å vente til natten for å orientere etter stjernene. Da natten begynte å senke på, fikk jeg ett nytt problem: det begynte å regne. Jeg måtte få Spyro i ly for regnet, han var en ildmester, fikk han for mye vann på seg kunne han risikere å miste ildevnen sin for alltid. Jeg så meg desperat etter et sted jeg kunne søke ly, mens regnet begynte å falle ned. Jeg fikk øye på en hule, noen meter borte. Jeg fikk løftet Spyro opp på ryggen min og begynte å løpe mot hulen. Jeg smatt inn i hulen og dro Spyro inn også. Og like etter at jeg var inne, begynte det å øse ned. Jeg holdt på å falle om, alt hadde gått galt så langt. Det begynte å lyne og tordne mens jeg forsøkte å lage ett bål. Det burde ikke vært noe problem om jeg bare hadde hatt vært mester over ilden, men jeg var ikke det, det var Spyro som var ildmesteren av oss. Det var derfor de andre dragene hadde bestemt at akkurat vi to skulle dra ut for å bekjempe Malefor, eller Mørkets Herre. Vi hadde beseiret ham, men jeg hadde en merkelig følelse av at han egentlig ikke var helt borte som det forfedrene våre lovet. Jeg så ned på de små kvistene jeg hadde prøvd å lage ett bål av, det var ikke en gnist en gang. Men så plutselig skylte en bølge av søvn gjennom meg, og før jeg visste ordet av det, sov jeg...
Den natten hadde jeg det IKKE bra. Jeg drømte noen merkelige drømmer, nesten som om det var syner. En merkelig skapning som kalte seg for "Shaun", og en merkelig anordning som kalte seg for "DVRM". Jeg så ned på potene mine, eller rettere sagt, mine og Spyro's. Da la jeg merke til at vi var mye eldre enn vi egentlig var. Så plutselig skiftet det scene, og jeg fikk enda ett merkelig syn. Jeg var på ett mekelig sted fullt av paneler og noe som lignet på en skjerm. Hele stedet ristet noe forferdelig. Så ZAPP! Scenen skiftet igjen, og plutselig så jeg meg selv liggende nede på bakken. Foran meg stod en hel mengde med... Mennesker? Jeg blunket flere ganger, nei, det var mennesker jeg så. Så plutselig dukket det opp en drage jeg kjente så alt for godt: Dragedoktoren. Han gikk rett bort til "meg",og begynte å undersøke meg.
Jeg våknet av at jeg skrek høyt. Jeg var tilbake i hulen. Jeg så meg raskt rundt. Spyro lå rett på siden av meg, han pustet tungt. Jeg sprang ut av hulen, jeg måtte ha luft! I nærheten var det en liten dam. Jeg sprang ut i vannet. Det kalde vannet hjalp meg til å oppsummere det som nettop hadde skjedd, Malefor, Spyro, synene. Etter noen minutter gikk jeg tilake til hulen og la meg til å sove igjen. Men jeg klarte ikke å lukke øynene, for straks jeg sovnet kom stemmen til Spyro i hodet mitt som snakket med en som het "Shaun" og mye annet rart...
Hvordan vil det gå videre?
Følg med i neste spennende del av den fjerde sesongen av Den Fantastiske Reisen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar