Kaptein Proton og vennene hans.

Helt forvirret, og helt hjelpeløs, så jeg en skikkelse. Den så nesten litt skummel ut til å begynne med, men da den tredde frem, ble den klarere. Det var en slags skapning. Han holdt noe som så ut som en mikrofonledning. Han brukte den til å tale til folket sitt. Han fortsatte:

<<Kaptein Proton! For en hyggelig overraskelse! Jeg har ikke sett deg siden du beseiret meg sist!>>.

Den andre skikkelsen, sikkert Proton, trådde fram: <<det har ikke akkurat gått en dag uten at jeg tenkte på deg!>> ropte han.

De fortsatte og kjefte og smelle på hverandre. Da plutselig oppdaget jeg noe som så ut som kontrollpanelet til noen av oppfinnelsene i Jungelgrotten. Jeg trykte på den knappen det stod "off", og plutselig forsvant alt, landskapet, skurken, alt, bortsett fra meg, Proton, og assistenten hans. Proton så på meg med et blikk så grusomt at det sikkert kunne fått hvem som helst til å knekke. Jeg falt på kne, og ba høyt: <<Vær så snill, ikke skad oss, vi er bare noen pandaer som prøver å komme oss til Panfu og forhindre en stor katastrofe!>>. Så svimte jeg av. Da jeg våknet var jeg atter igjen i det lille rommet, med den merkelig skapningen i den merkelige uniformen. Janeway kalte hun seg. Hun spurte hva vi gjorde på skipet hennes.

Jeg fortalt henne om eventyret vårt.

Hun kunne nesten ikke la være å le. Men hun tok seg raskt sammen, og ba oss følge henne til broa(hva nå i all verden det er). En rask spasertur senere stod vi i et stort rom. På veggen foran oss stod det en stor skjerm, på skjermen var det et bilde.

<<Panfu!>>, hvisket jeg.

<<Jeg aner ikke hvordan dere kom dere hit eller hvorfor, men jeg vet at vi må hjelpe dere>>, sa hun og nærmest dyttet til oss.

<<Men hvordan?>> spurte jeg.

Hun lente seg frem, og hvisket noe til meg. Jeg lo. Der var lettere enn lettest


Men det får dere vite neste gang...