Hallo alle sammen! Velkommen til den siste episoden av denne sesongen med "Den fantastiske Reisen", det har vært veldig spennende, men nå er denne sesonge slutt, jeg trenger tid til å planlegge mer, men slapp av, "Den Fantastiske Reisen" kommer tilbake om ikke så altfor lenge... Da er det en ny sesong med mer innhold, mer spenning, og mer drammatik. Imidlertidig, vil "Den Fantastiske Reisen" bli avløst av "Fantasiens hevn" som jeg har reklamert for før, den vil inneholde masse spenning, masse drammatik, men den har også et budskap som avsløres i det første inlegget. Jeg håper dere vil kose dere med dette ekstra lange inlegget med den siste episoden av "Den Fantastiske Reisen".
Kamp arenan.
En panda og en drage mot det verste uhyre en kan tenke seg!
Det var så grusomt at jeg ble helt skjør. Men jeg hadde en plan, den var helt sinnsyk. Jeg måtte knuse det buret som holdt de andre pandaene fanget.
Plutselig uten forvarsel, gikk uhyret til angrep på oss, det hoppet mot oss, men vi løp bort. Uhyret ble rasende. Da skjøt det ut en stråle, en kraftig, jeg mener veldig, veldig kraftig stråle, den traff oss med en hastighet så forferdelig at jeg i et øyeblikk trodde det var en rakett som traff oss. Vi kom oss opp, men uhyret var raskere enn oss. Med en lynrask bevegelse skar det meg rett i skulderen, en strøm av fortvilt smert skjøt gjennom meg. Det føltes som over et tusen kniver, jeg strevde for å ikke krepere av smertene. Da, skjøt det et lys gjennom rommet, det var en lyskule, en stor en også. Lyset ble så kraftig at vi måtte holde oss for øynene.
Der, stod det flere av de merkelige menneskene. Det viste seg at de var bare barn. <<Jeg visste vi ville finne pandaene her!>> sa en av dem. <<La oss ta dem tilbake til Panfu!>> Dermed gikk de til angrep, de hadde både kniver og andre gjenstander de brukte til å angripe med. Uhyret hylte ut i luften, og plutselig kom det flere andre mindre uhyrer, det var en sto forsamling, på den ene siden var det mennesker, på den andre siden gigantiske uhyrer. Plutselig sprang alle mot hverandre, det lød et stort "DRØNN!" og alle støtet sammen med et forferdelig smertekick. Jeg var i midten, full kaos, skrik og hyl, noen av menneskene gikk mot beholderen med pandaer og pingviner, de ble stoppet med en forferdelig ildvegg, de sprang skadde bort, og forsvant i det hvite. Fienden var i ferd med å vinne! Jeg måtte gjøre noe!
Jeg satte meg oppå ryggen til Spyro, og ba ham om å fly til beholderen.
I luften på ryggen til en drage.
Skrikene fra de kjempende under oss skar som kniver i ørene. Vi fløy nærmere, og nærmere, helt til vi var nesten framme. Plutselig hørte jeg en forferdelig "FFFFFFFSSSSSS!!!" lyd, og Spyro begynte å falle i smerte mot bakken, noen hadd skudd en ildkule rett gjennom vingene hans! Jeg grep en hammer jeg tilfeldigvis fant på bakken, og hoppet så høyt jeg kunne, og seilte rett mot beholderen med oandaer og pingviner.
I løse luften.
Noen av uhyrene på bakken begynte å skyte mot meg, men de var for sakte. Jeg begynte å nærme meg beholderen, nærmere og nærmere.
"DUNK!". Jeg traff beholderen med en uutholdelig hastighet, og det føltes som om jeg knakk hvert eneste bein i meg.
Jeg kjempet meg til toppen, og slo med hammeren, så hardt jeg kunne, igjen og igjen og igjen.
Plutselig:
"BBBBBBBBOOOOOOOOOOOOMMMMMMMMMMM!!!!!!!!!"
Hele beholderen eksploderte i tusen biter, jeg fløy avgårde i en utrolig hastighet, jeg traf til slutt en vegg og...
Jeg gikk mot restaurangen, jeg gikk inn, og bråstoppet. Hadde ikke vi hørt dette før? Jeg kjente nøye etter, nei jeg var uskadd. Da husket jeg det plutselig... <<ALLE UT! NÅ MED EN GANG!!!>> Skrek jeg, vi sprang ut, akkurat idet restaurangen eksploderte i et hav av flammer og varme, jeg skjønte hvordan jeg ble brent på ryggen. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde meg våken, men jeg sovnet, det siste jeg husker er at jeg så Doktor Feelgood komme løpende med Førstehjelpskrinet.
Da jeg våknet var jeg på sykehuset. Supermathias, MillaM, Nasse2, Ulldott, og noen andre av vennene mine satt rundt meg, de så veldig bekymret ut. Doktor Feelgood hadde nok å gjøre, først var hun her, så der, og så en helt annen plass. <<Du har ligget i koma i 4uker>> sa MillaM med den vanlige ivrige stemmen. <<Vi begynte nesten å tro at vi hadde mistet deg>> sa Supermathias. <<Moderatorene tillot meg å besøke deg en kort stund>> fortsatte han med en trist stemme, Supermathias ble utestengt fra Panfu for ikke så lenge siden. <<Men vi visste du ikke ville gi opp>> sa Doktor Feelgood som nå var kommet bort til oss for å gjøre den vanlige helsesjekken. <<Du har vært veldig heldig>> sa hun <<Hadde det vært bare litt varmere der hadde vi mistet deg>> fortsatte hun.
Jeg for opp. <<Hæ?>>
<<Husker du ingenting?>> spurte MillaM bekymret. <<Jo, jeg er bare litt omtåket>> svarte jeg.
Først den kvelden, etter å ha svart på alle spørsmål journalister og nyhetsreportere hadde, fikk jeg endelig snakket litt med MillaM alene. Jeg fortalte henne alt om eventyret.
<<Utrolig!>> sa MillaM, <<Og vi som trodde det var Evron!>>
<<Ja>> sa jeg sliten, det hadde vært en slitsom dag, <<Jeg er helt skudd>> fortsatte jeg.
MillaM lo, <<Har du ikke alltid vært slik da?>> spurte hun.
<<Joda>>, svarte jeg.
MillaM reiste seg, <<Jeg må gå hjem nå, farvel.>> sa hun, så gikk hun.
Jeg stirret ut av vinduet, jeg fulgte henne med øynene til hun var ute av synet, lurte på når jeg ville møte henne igjen. Jeg stirret på de andre trehyttene rundt om kring. Alle var mørke, jeg hørte snorking i bakgrunnen. Jeg la meg på sofaen, men klarte ikke å sove, jeg trengte selskap. Derfor gikk jeg ut, jeg gikk mot MillaM sin trehytte. Jeg banket på. MillaM åpnet døren. <<Shaun?>> sa hun søvndrukken, <<Hva gjør du her?>> spurte hun. <<Jeg klarte ikke å sove>> svarte jeg, <<Kan jeg sove her?>>. <<Klart det>> sa hun. Jeg la meg i en gjesteseng, jeg følte meg mer rolig når jeg var sammen med MillaM. Jeg var våken veldig lenge men til slutt sovnet jeg, og sluttet å tenke om dette.
Slutt for denne sesongen.
Det var alt for denne gang.
Shaun.
Kamp arenan.
En panda og en drage mot det verste uhyre en kan tenke seg!
Det var så grusomt at jeg ble helt skjør. Men jeg hadde en plan, den var helt sinnsyk. Jeg måtte knuse det buret som holdt de andre pandaene fanget.
Plutselig uten forvarsel, gikk uhyret til angrep på oss, det hoppet mot oss, men vi løp bort. Uhyret ble rasende. Da skjøt det ut en stråle, en kraftig, jeg mener veldig, veldig kraftig stråle, den traff oss med en hastighet så forferdelig at jeg i et øyeblikk trodde det var en rakett som traff oss. Vi kom oss opp, men uhyret var raskere enn oss. Med en lynrask bevegelse skar det meg rett i skulderen, en strøm av fortvilt smert skjøt gjennom meg. Det føltes som over et tusen kniver, jeg strevde for å ikke krepere av smertene. Da, skjøt det et lys gjennom rommet, det var en lyskule, en stor en også. Lyset ble så kraftig at vi måtte holde oss for øynene.
Der, stod det flere av de merkelige menneskene. Det viste seg at de var bare barn. <<Jeg visste vi ville finne pandaene her!>> sa en av dem. <<La oss ta dem tilbake til Panfu!>> Dermed gikk de til angrep, de hadde både kniver og andre gjenstander de brukte til å angripe med. Uhyret hylte ut i luften, og plutselig kom det flere andre mindre uhyrer, det var en sto forsamling, på den ene siden var det mennesker, på den andre siden gigantiske uhyrer. Plutselig sprang alle mot hverandre, det lød et stort "DRØNN!" og alle støtet sammen med et forferdelig smertekick. Jeg var i midten, full kaos, skrik og hyl, noen av menneskene gikk mot beholderen med pandaer og pingviner, de ble stoppet med en forferdelig ildvegg, de sprang skadde bort, og forsvant i det hvite. Fienden var i ferd med å vinne! Jeg måtte gjøre noe!
Jeg satte meg oppå ryggen til Spyro, og ba ham om å fly til beholderen.
I luften på ryggen til en drage.
Skrikene fra de kjempende under oss skar som kniver i ørene. Vi fløy nærmere, og nærmere, helt til vi var nesten framme. Plutselig hørte jeg en forferdelig "FFFFFFFSSSSSS!!!" lyd, og Spyro begynte å falle i smerte mot bakken, noen hadd skudd en ildkule rett gjennom vingene hans! Jeg grep en hammer jeg tilfeldigvis fant på bakken, og hoppet så høyt jeg kunne, og seilte rett mot beholderen med oandaer og pingviner.
I løse luften.
Noen av uhyrene på bakken begynte å skyte mot meg, men de var for sakte. Jeg begynte å nærme meg beholderen, nærmere og nærmere.
"DUNK!". Jeg traff beholderen med en uutholdelig hastighet, og det føltes som om jeg knakk hvert eneste bein i meg.
Jeg kjempet meg til toppen, og slo med hammeren, så hardt jeg kunne, igjen og igjen og igjen.
Plutselig:
"BBBBBBBBOOOOOOOOOOOOMMMMMMMMMMM!!!!!!!!!"
Hele beholderen eksploderte i tusen biter, jeg fløy avgårde i en utrolig hastighet, jeg traf til slutt en vegg og...
Jeg gikk mot restaurangen, jeg gikk inn, og bråstoppet. Hadde ikke vi hørt dette før? Jeg kjente nøye etter, nei jeg var uskadd. Da husket jeg det plutselig... <<ALLE UT! NÅ MED EN GANG!!!>> Skrek jeg, vi sprang ut, akkurat idet restaurangen eksploderte i et hav av flammer og varme, jeg skjønte hvordan jeg ble brent på ryggen. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde meg våken, men jeg sovnet, det siste jeg husker er at jeg så Doktor Feelgood komme løpende med Førstehjelpskrinet.
Da jeg våknet var jeg på sykehuset. Supermathias, MillaM, Nasse2, Ulldott, og noen andre av vennene mine satt rundt meg, de så veldig bekymret ut. Doktor Feelgood hadde nok å gjøre, først var hun her, så der, og så en helt annen plass. <<Du har ligget i koma i 4uker>> sa MillaM med den vanlige ivrige stemmen. <<Vi begynte nesten å tro at vi hadde mistet deg>> sa Supermathias. <<Moderatorene tillot meg å besøke deg en kort stund>> fortsatte han med en trist stemme, Supermathias ble utestengt fra Panfu for ikke så lenge siden. <<Men vi visste du ikke ville gi opp>> sa Doktor Feelgood som nå var kommet bort til oss for å gjøre den vanlige helsesjekken. <<Du har vært veldig heldig>> sa hun <<Hadde det vært bare litt varmere der hadde vi mistet deg>> fortsatte hun.
Jeg for opp. <<Hæ?>>
<<Husker du ingenting?>> spurte MillaM bekymret. <<Jo, jeg er bare litt omtåket>> svarte jeg.
Først den kvelden, etter å ha svart på alle spørsmål journalister og nyhetsreportere hadde, fikk jeg endelig snakket litt med MillaM alene. Jeg fortalte henne alt om eventyret.
<<Utrolig!>> sa MillaM, <<Og vi som trodde det var Evron!>>
<<Ja>> sa jeg sliten, det hadde vært en slitsom dag, <<Jeg er helt skudd>> fortsatte jeg.
MillaM lo, <<Har du ikke alltid vært slik da?>> spurte hun.
<<Joda>>, svarte jeg.
MillaM reiste seg, <<Jeg må gå hjem nå, farvel.>> sa hun, så gikk hun.
Jeg stirret ut av vinduet, jeg fulgte henne med øynene til hun var ute av synet, lurte på når jeg ville møte henne igjen. Jeg stirret på de andre trehyttene rundt om kring. Alle var mørke, jeg hørte snorking i bakgrunnen. Jeg la meg på sofaen, men klarte ikke å sove, jeg trengte selskap. Derfor gikk jeg ut, jeg gikk mot MillaM sin trehytte. Jeg banket på. MillaM åpnet døren. <<Shaun?>> sa hun søvndrukken, <<Hva gjør du her?>> spurte hun. <<Jeg klarte ikke å sove>> svarte jeg, <<Kan jeg sove her?>>. <<Klart det>> sa hun. Jeg la meg i en gjesteseng, jeg følte meg mer rolig når jeg var sammen med MillaM. Jeg var våken veldig lenge men til slutt sovnet jeg, og sluttet å tenke om dette.
Slutt for denne sesongen.
Det var alt for denne gang.
Shaun.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar