Den Fantastiske Reisen.

Hallo alle sammen!

Velkommen til del tre av Den Fantastiske Reisen!

Nå begynner jeg å slippe opp for ideer, så nå kan det bli lengre perioder mellom hvert innlegg, men jeg skal gjøre mitt beste. Jeg har samlet masse ideer fra alt mulig rart, og nå nylig besøkte jeg Dyreparken, hvis blikk kunne drepe, hadde jeg vært dø, for jeg stod kanskje i 5timer i strekk og tok bilder av en og sammen slange, det ble litt kjedelig etter hvert, men jeg kan si at den slangen beveget seg en meter på de fem timene jeg brukte på å ta bilder… I tillegg har jeg en masse annet av kilder, både fra nyheter til andre historier, så alt kan skje, jeg bruker alt jeg finner, og derfor kan det bli Hallo alle sammen!

litt uregelmessig noen steder. I tillegg er Verdens Mest Populære Serie avsluttetL, historien om Harry Potter er den mest solgte serien i verden, den gang den tredje filmen ble løslatt, ble det solgt hele fem filmer hvert eneste sekund de første dagene, i Norge har man regnet ut at omtrent 9av10 nordmenn har sett denne filmen, og det er mye, selv Pirates Of The Carabean må bøye seg i støvet for denne serien, og det er ingen spøk…. Nå begynner alvoret, sist gang husker vi at Cynder fortalte om Animorphs, nå har Shaun og de to dragene fått dyremorferne på sin side, og de er sterkere enn noen gang. Men dessverre, det viser seg at også dyremorferne vet om Visser, det får vi vite om i denne episoden av Den Fantastiske Reisen. Denne gangen er det Spyro som skal fortelle videre, og i tillegg vil jeg at dere skal vite at det nå vil være en forteller med i historien, så hver gang dere ser en snakkesetning i parantes ”(som dette)” betyr det at det er fortelleren som forteller, og ikke de som er med i historien…

(Vi husker fra tidligere episoder at Shaun endelig etter mange timer med journalister, fikk kommet seg ut uten at de spurte ham om noe. På vei til byen møtte han Supermathias, en av sine beste venner, i byen husker vi at Shaun fant en bolly med en lapp hvor det var skrevet at de to dragene Spyro og Cynder var hardt skadet og lå på sykestua. I fra forrige episoder husker vi at de tre møtte Mark, som førte dem til Dyremorferne, Dyremorferne bestemte seg for å bli med til Panfu, nå skal vi høre hvordan det gikk videre…).

Jeg heter Spyro.

Bare Spyro, jeg er en drage, skjønt nesten ingen tror på meg om det… Jeg skal fortelle noe som dere ikke vil tro, men det er sant, alt sammen, verdene er i fare, skikkelig også. Jeg har nettopp funnet ut hvorfor det er så farlig å være en drage i menneskenes verden, men det er en annen historie. Nå skal jeg fortelle hva som skjedde da vi kom ut på Panfu.

Det føltes som om jeg var i ferd med å bli slukt i en kjempevask, bokstavelig talt. Men det varte ikke lenge før Panfu kom til syne langt der nede, vi seilte gjennom ett slags rør, og plutselig var vi på øya… Dyremorferne, som vi nå hadde fått vite het Jake, Marco, Rachel, Cassie, og Tobias, fulgte oss til foten av det store fjellet midt i Panfu, det var der Visser gjemte seg… Vi begynte den lange ferden opp, men innen vi var der: <<VEL, VEL, SE HVEM SOME ER HER!!!!>> det var en forferdelig stemme som kom fra langt der oppe, og den fortsatte: <<DERE SLIPPER IKKE UNNA DENNE GANGEN! DYREMORFERNE, OG SHAUN, OG DE TO DRAGENE!>> stemmen lo rått, <<TA DEM!>>, det ble ett forferdelig rabalder, men vi var sjanseløse, snart var vi omringet av Vissers soldater, og det var mange av dem… <<DERE TRODDE ALTSÅ AT DERE KUNNE SLÅ MEG SÅ ENKELT?!>> spurte stemmen vislende, <<VEL, JEG HAR EN DÅRLIG NYHET TIL DERE!>>. Plutselig åpnet bakken seg foran oss, og opp kom en skapning som ikke hørte hjemme på Panfu i det hele tatt. <<Det er ham!>> skrek Rachel. Skapningen gikk mot oss. <Ganske riktig>, sa han, <Dere trodde vel ikke dere kunne slippe unna de mektige Visser Tre?!>. Jeg kjente hvordan jeg kokte innvendig, jeg måtte holde det under kontroll, jeg måtte! Visser Tre gikk fram og tilbake, mens han fortalte: <Dere trodde altså dere kunne slippe unna meg?! Vel, jeg skal fortelle dere noe dere ikke vil tro… Etter at den puslete Shaun og den irriterendes Spyro hadde slått meg, bestemte jeg meg for å hevne meg, jeg fikk samlet nok krefter til å reise hit til Panfu, og hva tror du skjer? Jo, de to dragene kommer flygendes mot Panfu, så jeg setter opp en felle, jeg sender soldatene mine mot Panfu, og de to dragene skulle absolutt beskytte den lille øya, og da var planen min i boks… Jeg fikk sendt en Bolly med en melding inn i byen, hvor en viss panda får øye på Bollyen og leser lappen, og løper straks til Sykestua. Og dere måtte jo hente noen som var sterke nok til å bekjempe meg, så dere hentet Dyremorferne, jeg vet alt om dem, og jeg vet alt om deg, Spyro. Jeg vet alt om deg og Cynder, jeg vet alt om at dere mistet ungene deres pga stress, og det var akkurat det som var meningen med planen min…> plutselig stoppet han, <Apropos det, hvor den andre dragen?>, men det var for sent for Visser Tre… Vi hørte ett voldsomt brak, og ett kraftig lysskjær kom lynende mot oss, jeg trodde vi skulle dø. Men det skulle vi ikke, det var Cynder! Hun hadde tydeligvis våknet, og fått vite om oss, og kommet for å redde oss, men Visser Tre ga seg ikke så lett. <ETTER DEM! GRIP DEM!> bjeffet Visser Tre. Soldatene kom mot oss, men da: <<Alle sammen kom hit!>> vi løp mot Shaun som hadde aktivert maskinen, vi løp inn i portalen, og den lukkket seg like etter at Cynder fikk flydd inn… Vi spratt ut av portalen på den andre siden, og vi tok mange kollbøtter før vi stoppet rett i en trevegg. Forsiktig reiste jeg meg, og så meg rundt… Vi var visst i noe menneskene kaller en Låve, en merkelig en også, denne var fylt med alt mulig slags dyr i mange forskjellige dyr, på ett stort skilt var det skrevet ”Rehabiliteringsenteret for Ville Dyr”, og under det var det et bord. Men det jeg la mest merke til, var at Shaun allerede var over alle hauger kan en si… Vi andre løp etter ham, ut på jordet, og bort til en slags pumpe. Shaun bøyde seg ned, og tok opp en blå boks, så beveget han den ene poten over den, og sa til meg og Cynder: <<Hemmeligheten er trygg hos dere, ta morfekrafen, dere vil trenge den på tilfluktstedet vi vil dra til, så ta i mot kreftene!>>, jeg så litt på boksen et øyeblikk, jeg skjønte ingenting. Men det tok ikke lang tid før Shaun mistet tålmodigheten og sa: <<Legg den ene poten på boksen og konsentrer dere om bare den!>>, vi gjorde som han sa, og konsentrerte oss om den, og plutselig, lyste den opp som solen, og jeg kjente en kilende følelse i poten. Da boksen sluknet, gjemte Shaun den i en veske han hadde. Han så strengt på oss to, og sa: <<Vi skal sjekke inn på skole til vi finner ut av mer, men for å kunne gjøre det, må vi skjule at vi har to drager i blant oss, så dere to, tilpass dere de fire menneskene der, og bland dere hver deres menneskekropp dere kan bruke når dere skal morfe til menneske>>, vi gjorde som han sa, og begynte å morfe… <<Nei, ikke ennå!>> ropte Shaun, han begynte bygge ette eller annet rundt oss, og vendte seg mot de fire menneskene, de skjønte tydeligvis tegninga, for de nikket, og to av dem gikk til meg og Cynder. Snart ble jeg ferdig å morfe, og mennesket som hadde kommet til meg, tok på meg noe han kalte ”klær”, han sa jeg trengte det for ikke å bli gjort til latter fra de andre på skolen… Jeg gjorde meg synlig for Shaun og de fem andre menneskene, fem? <<Hvor er Cynder?>> spurte jeg, jeg ble overrasket da ett av menneskene svarte: <<Jeg er her!>>. Jeg gikk bort til mennesket, <<Cynder?>>. Etter en fem minutters tid, sa Shaun: <<Ok, det er nok ”Øye til Øye” kontakt dere to, kom igjen, vi må dra til skolen!>>, han aktiverte maskinen, og vi gikk inn, og plutselig falt vi, vi falt og vi falt og vi falt og vi falt, da plutselig: ”KLONK!”. Jeg slet med å våkne, jeg fikk meg ett sjokk: to mennesker sto med våpen rettet mot meg, og de så ikke blide ut… <<Hva er det dere gjør her?!>> spurte den ene. <<Vet dere ikke at det er forbudt å hoppe ut fra vakttårnene?!>> spurte den andre. Akkurat da hørte jeg ett smell i enden av rommet, og en merkelig mann kom inn, han gikk rett bort til meg, og så på meg… <<Jeg kan ikke si å huske at dette er en av våre elever…>>. <<Sir.>> avbrøt en av de med våpen, <<Vi fant dette i en av lommene til en av dem…>> sa han og rakte ett stykke papir til mannen… <<HHHMMM, så dere er nye elever her? Vel la meg få presentere meg da, jeg er rektor her på skolen, de fleste kaller meg bare Rektor, så du kan også det, velkommen til ”The School of the Seas” som denne båten heter. Båten er den største i verden, og vi er meget stolte av den… Jeg håper dere er friske snart, for vi har mye å gjøre… Farvel så lenge.>>. Dermed forsvant Rektor ut av rommet, han glemte tydeligvis igjen papiret sitt, en av vaktene plukket det opp, og leste det. <<Spyro anmoder jeg?>> spurte han. <<Ja>> svarte jeg, <<Og du?>>, han så på meg ett øyeblikk, så gikk han bare. Etter en stund våknet de andre også, og Rektor kom og hentet oss, han sa han skulle ta oss med til Storsalen, ett slags festrom. Da han åpnet døra, ble vi overveldet av stemningen, det var glede og sang samtidig, mange mennesker satt i rommet og spiste kveldsmaten sin, og mange pratet med hverandre. Rektor ledet oss forbi alle bordene, og opp til lærerne helt oppe, og for en utsikt, vi kunne se en hver fra det bordet hvor lærerne satt… Rektor ba oss sette oss ned på en stol, det stod helt stille hos meg, men jeg bare så hvordan de andre gjorde det, og gjorde det samme. Rektor tok en gaffel og dunket lett i glasset, skimrende toner seilte gjennom rommet, og plutselig ble det helt stille, totalt. Rektor reiste seg, og sa med en riktig fin talerstemme: <<Jeg ønsker å presentere våre nye elever, stig frem nye elever!>> vi steg frem, <<Jeg forventer at dere tar pent i mot dem, og hvis jeg hører at noen mobber dem, vil vedkommende bli sendt med neste båt rett hjem, og det ønsker dere vel ikke?>>, det kom ikke noe svar fra forsamlingen av elever, <<Og nå leksene!>> det kom ett skuffet sukk gjennom hele forsamlingen, men så: <<pga de nye elvene, vil alle sammen få leksefri resten av denne uken!>>, plutselig ble skuffelse til jubel, alle sammen klappet i hendene. Rektor fortalte oss at elever ikke har adgang til lærerbordet, så vi ble sendt ned til resten av elevene, og der ble vi møtt av jubel, alle ville at vi skulle sitte ved siden av dem, men jeg bestemte meg for å sette meg med Cynder. Da jeg satte meg ble jeg enda en gang overveldet: de lekreste rette en kan tenke seg, tonner med stekt kjøtt, og min personlige favoritt: fersk kylling! Jeg slukte 2kyllinger etter hverandre med rakettfart, men så oppdaget jeg at alle, inkludert Cynder, så på meg. Rektor så også på meg, han sa med en dyp stemme: <<Spyro, meld deg på mitt kontor øyeblikkelig!>>.

15. minutter senere:

<<Vel, hva sa han da?>> spurte Cynder. <<Ikke noe særlig>> svarte jeg, <<Han sa ett eller annet om at jeg måtte roe meg for ikke å bli lagt merke til av de andre elevene…>>. <<Jeg nekter å tro det!>> sa Cynder, <<Spyro, du må tilpasse deg å være ett menneske, du må venne deg til å bare spise stekt kjøtt, ikke rått, ******** hva tenkte du på Spyro? Tenkte du liksom at vi skulle bli utvist eller, det ville jo være helt **!*@^¨)#””!”#¤¤#%##”#!” du kan jo ikke akkurat gjøre slik du vil når vi er på en skole hvor det er over 1000mennesker! Du kan ikke sette min sikkerhet på spill fordi du ønsker å ha det morsomt! Jeg fatter ikke hvordan jeg forelsket meg i deg den gangen du reddet meg fra Mørkets Herre…>>. <<Det holder!>> avbrøt jeg, <<Cynder! Jeg reddet deg fra ett evig fangenskap hos verdens verste drage, jeg kunne ikke la deg være igjen der!>>. <<Men du kunne i det minste unngått at vi var så mye sammen!>> sa Cynder. <<Nei, nå begynner jeg å bli lei!>> ropte jeg kjempehøyt, <<Hør her! Jeg forelsket meg i deg fordi du var helt lik meg, og jeg syntes du var vakker! Men hvis du ikke ønsker å ha meg lenger, kan du likes godt dra din vei!>>, det skulle jeg ikke sagt, Cynder ble helt knust, hun løp gråtende bortover korridoren og forsvant. Der stod jeg, gråtende og sorgfull. Akkurat da kom Shaun med favnen full av stekt kjøtt, <<Du aner ikke hvor godt kjøtt de har der inne!>> sa han høyt, <<Jeg klarer ikke å stoppe å spise, jeg synes denne kroppen er veldig nyttig å ha i slike tilfeller, jeg hadde ikke klart å fått ned kjøtt som panda, jeg er jo en planteeter da! Jeg synes seriøst Kamaria kunne ha brygget noe som kunne ha gitt oss muligheten til å spise kjøtt…>> han stoppet da han så hvor trist jeg var. <<Spyro?>> spurte han, <<Er det noe galt?>>. <<Jeg har kranglet med Cynder>>, sa jeg trist. <<ÅÅÅ, Spyro, ikke si du har blitt fanet av det da>> sa Shaun. <<Hva er vitsen?>> spurte jeg, <<Jeg sa jo til Cynder at hun bare kunne gå sin vei…>>. <<Oi, oi, oi, hold and du>> sa Shaun, <<Du kan da ikke bare gi opp sånn!>>. <<Hvorfor?>>, spurte jeg. <<Fordi>>, sa Shaun, og så enda tristere ut, <<Jeg har vært ut for det selv>>. <<Virkelig?>> spurte jeg. <<Ja>> svarte Shaun, <<Den gang jeg var ny på Panfu, ble jeg håpløst forelsket i en pandajente, jeg kunne ikke tenke på annet enn henne, og det gikk galt med alt annet, jobben, venner, hobby, alt. Så, en dag bestemte jeg meg for å snakke med henne om det, men hun ble sur. Vi kranglet forferdelig, akkurat slike dere gjorde nå, og det endte med at jeg kastet henne ut av trehytta mi. Men jeg var like knust som det hun var, så jeg fulgte etter henne, og spurte om tilgivelse, og jeg ble tilgitt>>. <<Hva skjedde så?>> spurte jeg. <<Tja>> sa Shaun, <<Vi fortsatte å være partnere lenge, inntil hun bestemte seg for å gå til en annen, og jeg så henne aldri igjen>>. <<Hva er det du prøver å si?>> spurte jeg. <<Jo>>, svarte Shaun, <<Dere må komme dere over dette, jeg mener, alle par har kranglet skikkelig minst en gang, dere må komme dere videre, og ikke la dette skremme dere fra å være sammen>> avsluttet han, før han forsvant i korridoren. Jeg skjønte hva jeg måtte gjøre, så jeg sprang etter Cynder, og la oss kutte ut den 20-minutters samtalen vi hadde før vi bestemte oss for å legge det bak oss.

(Senere den kvelden): Etter at vi hadde utforsket båten, kom Rektor til oss, og sa: <<Det er på tide å vise dere soverommene deres…>>. Han viste oss vei gjennom en lange korridor, og vi var ikke alene, det var mange elever som gikk fram og tilbake hele tiden, og mange av den gikk i bare pysjamasaen. Etter en veldig lang gå tur, begynte vi å klatre opp langs en skitten stige, og den var veldig glatt. Etter å ha klatret i noe som virket som en evighet, måtte vi balansere på en tynn metallring rundt røret stigen var i, Rektor tok frem en nøkkel, og åpnet en dør, <<Her er det du skal bo, Spyro>>, sa han til meg. <<Du, Cynder, skal bo rett over ham>>, fortsatte han, og dermed forsvant han ut døra, og Cynder fulgte etter ham til rommet rett over meg. Etter en stund kom Cynder inn til meg. <<Hva tror du vil skje med oss nå da?>> spurte hun. <<Jeg vet ikke>> svarte jeg, <<Jeg savner alle vennene våre i Dragenes Land>> klaget Cynder. <<Jeg vet det>> sa jeg, <<Men akkurat nå har vi ett oppdrag å gjennomføre, nemlig å hjelpe Shaun>> fortsatte jeg. Cynder så på meg, <<Det begynner å bli sent, skal du også legge deg?>> spurte hun. <<Jeg vet ikke helt>> svarte jeg, <<Hvordan det?>>. <<Vel, jeg snakket med en annen elev, og han sier det kryr av prefekter* om nettene, de tar alle som nattvandrer uten tillatelse…>>, svarte Cynder. <<Jeg begynner å bli trøtt jeg>> sa jeg. <<Da får du ha en god natts søvn da>>, sa Cynder, og gikk bort til døra, <<Og forresten, du bør morfe tilbake til drageskikkelsen din igjen, Shaun sier at det er begrensning på 4timer for drager, ellers blir vi fanget i menneskekroppen for alltid, og det vil vi ikke skal skje?>>. Få minutter senere var jeg mitt vanlige jeg, det vil si en lilla drage. Jeg gikk bort til vinduet, og åpnet det opp, skarpt hvitt månelys lyste opp rommet. Jeg stod der i evigheter og bare stirret ut i den stille kveldshimmelen, det eneste som avbrøt stillheten, var vaktpostene som holdt utkikk etter pirater. Jeg kunne ikke tro hva som hadde skjedd de siste dagene… Jeg dro frem minner fra tidligere tider, da jeg var en ung drage som ikke gjorde annet enn å redde dagen fra undergangen, men alt det endret seg da jeg traff Cynder, den dagen, endret livet mitt for alltid, jeg tenkte på hvordan det ville være hvis vi ble foreldre, jeg tenkte på alt annet enn det jeg egentlig skulle så plutselig: ”ZZZWWOOOOPPPP!!!”, jeg snudde meg i retning av lyden, og der lå det en slags beholder, jeg skrudde av lokket, og der stod det hva jeg trengte til neste dag.

Nå kan jeg ikke fortelle mer, for nå begynner prefektene å gjennomsøke rommene!

Det var alt for nå!

Over og ut!

Shaun.