Den Glemte Advarsel, del 8: En Ekspedisjon Starter.

5. Januar 2013, 234 dager til nedslaget.

Valiant

<<Ok alle sammen, øyeblikket dere har ventet på.>> sa jeg alvorlig mens jeg tok ett overblikk over teamet Chris hadde samlet sammen, <<Oppdraget er enkelt. Vi skal ta oss 1500meter ned, og finne Lyskrystaller. Jeg vil ikke ha noen form for tull, latterligheter eller dill eller dall mens vi er på denne ekspedisjonen. Det er viktig at vi får med oss de krystallene. Noen spørsmål?>>. Ingen i teamet hadde spørsmål, så etter å ha ventet en kort stund fortsatte jeg. <<Bra. Møt opp på utflygningsrampen om nøyaktig 10minutter, og ikke vær sen!>> avsluttet jeg møtet. <<Du trenger ikke være så streng med soldatene...>> sa Chris stille. <<Hør...>> svarte jeg, <<Dette er den eneste måten vi kan få tak i Lyskrystaller, vi kan ikke feile dette oppdraget. Før vi drar kontakter du pressen med planene vi har...>>. Chris bare ristet på hodet, <<Alt jeg ville gitt for at alt gikk tilbake til slik det var for 1år siden...>> sa han stille. <<Chris, jeg vet at problemene med tidslinjen fikk alvorlige konsekvenser for deg og familien din, men det som gjelder nå er at ikke resten av verden mister fremtiden sin.>> prøvde jeg å si, men da eksploderte han: <<Særlig! Du aner ikke hvordan jeg har det. Først er jeg med på en dum speidertur og får ansvaret for en flokk unger jeg ikke en gang klarer å holde i live, så blir jeg nødt til å gå gjennom ett utenkelig mareritt med tortur og ondskap, og så mister jeg det mest dyrebare jeg noen gang har hatt. Du vet ingenting om problemene mine!>> og dermed forsvant han. Jeg bare ristet på hodet, jeg hadde andre ting å ta meg av.

15minutter senere

Kira

<<Oppstilling!>> ropte Valiant da vi møtte opp på utflygningsrampen. Til tross for at Valiant hadde prøvd å holde utflygningen hemmelig, var det en horde med duer der som ville ta farvel med ekspedisjonsmedlemmene. Jeg holdt en lav profil for ikke å bli oppdaget, jeg har allerede brutt minst 15forskjellige regler ved å forfalske identiteten min, og vil nødig bli oppdaget så tidlig som under inspeksjonen. Valiant gikk sakte bortover rekken med ekspedisjonsmedlemmer som hadde stilt seg opp, og da han kom bort til meg og stod rett foran meg, stirret han langt og lenge på meg. Akkurat da trodde jeg at jeg hadde blitt avslørt, men til min store lettelse, sa han: <<Krestakar Ifanaria, det står i profilen din at du har utdanning som medisinekspert, du har ansvaret for at vi får med oss det nødvendige helseutstyret.>>, og så bare gikk han videre, men jeg hørte klart og tydelig at han hadde ett snev av usikkerhet da han sa "Krestakar Ifanaria". Jeg skjønte at jeg måtte holde en svært lav profil for ikke å bli oppdaget. Heldigvis har ikke medisinekspertene noe særlig med oppdrag på ekspedisjoner, så jeg skulle være trygg med mindre vi kom ut for en ulykke. Jeg bestemte meg for å fullføre listen over utstyr Chris måtte sørge for at vi skulle ha med oss og bare skygge banen. Chris var også litt skeptisk når jeg ga ham listen over utstyr vi trengte, men med alt det rare som hadde skjedd med ham i det siste kunne det være andre ting enn ekspedisjonen som påvirket ham. Jeg skjønte godt at han savnet vennene sine, helt siden vi vant over Animal i en alternativ fremtid har han vært helt ute av seg. Når jeg kom til å tenke på Animal kom jeg på at vi aldri hadde hørt noe fra Verdensrelikviene, Valiant har for lengst konkludert med at det var pga. at tidslinjen ble såpass skadet at hendelsen hvor vi traff Verdensrelikviene aldri fant sted, men det var mangen ubesvarte spørsmål som fortsatt ventet på at vi skulle finne svaret til, som for eks. hvorfor Chris fremdeles har superkreftene sine, eller hvorfor jeg fremdeles har alvorlige bieffekter av å ha vært påvirket av Mørke Krefter over lengre tid. Jeg ble avbrutt mitt i tankene om disse ubesvarte spørsmålene av at Valiant ropte at vi skulle gjøre oss klare til utflygning. Jeg stilte meg opp blant de andre eksepdisjonsmedlemmene, og Valiant kom marsjerende frem. <<Hør etter alle sammen!>> begynte han, <<Jeg vet at mangen er skeptiske til denne ekspedisjonen, og jeg vet at mangen av dere er redde for konsekvensene som kan komme av denne ekspedisjonen, men dette er noe vi må gjennomføre. Hvis vi ikke får tak i de krystallene er det ute med oss alle. Så gjør dere klar til utflygning!>>. Alle ekspedisjonsmedlemmene tok farvel med sine kjære før de stilte seg opp og gjorde seg klare til utflygning. Og etter noen minutter, ga Valiant ordre om utflygning. På noen få sekunder fløy vit ut, og bega oss ut på reisen til de underjordiske hulene hvor vi kunne finne Lyskrystaller. Lite ante vi, at vi hadde en forræder blant oss.

Ukjent lokalisjon og person.

En skummel skikkelse kledd i kullsvart, gammel rustning ringer opp ett skjult nummer på telefonen sin. <<Vel?>> sier en stemme i den andre enden. <<Elitestyrken er på vei, de dro for ett par minutter siden.>>, svarer skikkelsen. <<Perfekt.>> svarer stemmen i den andre enden, <<Gjør klar troppene! I kveld, skal Dueeliten endelig få svi for det de gjorde mot meg. Mørke Krefter, vil seire til slutt!>>. Samtalen ble avsluttet, og igjen ble det kun ubehagelig stillhet mikset sammen med forsiktige skrittlyder etterhvert som at skikkelsen i den mørke rustningen forlater rommet.

9. Januar 2013, 230dager til nedslaget.

Kira

Jeg tror Valiant tok seg vann over hodet da han bestemte seg for at vi skulle hente Lyskrystaller fra underjordiske huler. De siste 4dagene har vi vandret gjennom trange fjellsprekker, gått gjennom utallige huler og hulrom i fjellet. Vi har funnet utallige forskjellige typer krystaller og mineraler, men ikke Lyskrystaller. Derfor bestemte Valiant seg for å kalle inn alle ekspedisjonsmedlemmene til ett lite møte. Jeg er nok redd for at det skyldes ulykken for bare timer siden. Da jeg var liten traff jeg den frekkeste duen en kan tenke seg. Han var rett og slett ikke til å bo i samme rom med. Det vet jeg veldig godt, for jeg bodde med ham de første dagene etter at jeg klekket på det gamle Hovedkvarteret. Duen var foreldreløs, ut i fra det jeg hørt ble han forlatt som egg og overlatt til Dueeliten. Han ble døpt Kristar. Og til tross for at han flere ganger har blitt dømt for forbrytelser, plukket Chris ham selvsagt ut til å være med på ekspedisjonen. Og ikke nok med DET, Valiant bestemte til og med at han skulle sove i samme telt som det jeg sover i. Hadde det ikke vært fort at jeg må skjule identiteten min, hadde jeg sagt ett par sannhetens ord til Valiant. Men Valiant var så påståelig, han mente at Kristar hadde noe å tilby som hele ekspedisjonen hadde en fordel av, men jeg synes han bare byr på trøbbel. Men nok om det. Valiant samlet oss sammen rundt ett lite leirbål. Det var ett pinglebål, jeg bare visste at jeg kunne uten problemer ha skapt ett mye større og kraftigere bål, men jeg må bruke kreftene mine for å gjøre det, og jeg er ikke villig til å avsløre identiteten min riktig enda. Valiant skulle akkurat til å starte møtet, da det plutselig klirret i ufattelig mangen beskyttelsesdrakter i hele hulen, og på under minuttet var vi omringet av mørkkledde, skumle skapninger. Jeg forstod umiddelbart at det var duer og andre dyr som var overtatt fullstendig av Mørke Krefter. En av skapningene kastet bort det som tydeligvis var hjelmen den brukte, og steg frem. Og det var da jeg så det. Vi hadde en forræder i blant oss...

Følg med i den spennende fortsettelsen!

"Fortelleren".