Legenden om Verdensrelikviene, Tilbakevendingen, del3.

I forrige del husker vi at Chris i ett veldig oppstyrt humør fortalte de andre hva som hadde skjedd i løpet av de 25årene som hadde gått siden de forsvant. Nå kommer fortsettelsen.


Averix

Jeg drømte. Jeg hadde ett syn. Jeg stod midt i noe som så ut som en gammel og slitt by. Jeg så meg rundt, ved siden av den slitte byen lå det en mye større, mer prektig og stolt by. Plutselig ble hele byen oversvømt av frosker og andre skadedyr. Dyrene spiste og ødela avlingene, og sykdommer tok livet av dyrene som levde i byen. Og så begynte det å regne smeltet stein fra en kullsvart himmel. Midt i alt dette, kom det plutselig en fast, bestemt stemme som skremte meg skikkelig mens den snakket: <<Det du nå ser, er en illusjon av noe jeg har gjort før. Jeg kan gjøre det igjen, og igjen, hvis jeg vil og har gode nok grunner til det. Gå til Skjebnegrotten, finn de hellige skriftene, og ikke nøl! Dette vil skje med Metall Hodene også!>> jeg våknet med ett skikkelig hyl. Heldigvis vekket jeg ingen. Jeg forstod fort at jeg nettop hadde hatt ett syn. Ett veldig skummelt syn og. Jeg bestemte meg for å gjøre slik stemmen hadde sagt, og gikk ut. Utenfor var det helt stille og mørkt. Selv lysreklamen som vanligvis står på døgnet rundt var av. Men på bakken var det noe rart. Mens jeg så på, begynte noen av steiner å bevege seg helt av seg selv, de formet en strek. Jeg skjønte fort at jeg skjønte fort at jeg skulle følge etter den. Etter å ha gått en lang stund, kom jeg ut i skogen utenfor byen. Jeg likte meg ikke i skogen, det var så trangt der. Ikke noen steder å flykte dersom noen fra noe jeg hadde hørt om kalt The Underground stod i bakhold. Men så fikk jeg plutselig noe helt annet å tenke på, for bakken begynte å smuldre opp. Den smuldret opp som sand, og avslørte ett stort hull i fjellet under all jorden. Jeg prøvde å unngå det, men før jeg visste ordet av det, falt jeg nedi. Fallet slo meg helt ut. Da jeg omsider våknet, fikk jeg meg ett skikkelig sjokk. Det var en tunnel, en tunnel som strakte seg så langt øyet kunne se. Og alle veggene var DEKKET av malerier og skrifter. Jeg så nærmere, og oppdaget at det var en slags detaljert historiebok. Det sto til og med tekster til maleriene, som var tegnet som en tegneserie med utrolig god presisjon. Men det var ikke det som fangte oppmerksomheten min. Det var fremdeles steiner på bakken som ville at jeg skulle følge etter. Jeg fulgte etter dem, og til slutt kom jeg til ett veldig gammelt område i grotten. En stor tittel hvor det stod "De Ti Bud Introduseres" prydet veggen. Jeg så nærmere på bildene, og leste det så godt jeg kunne: "Gud talte til Moses og sa-" sjokket jeg fikk da jeg leste det som kom etterpå gjorde at jeg nesten besvimte. Tegningene viste detaljert sorgen som rammet byen jeg hadde sett i synene mine. Og hvordan slavene i byen fikk sin frihet og dro. Plutselig var det noe som glødet opp bak meg. Jeg snudde meg, og der, på en fakkel, svevde det en blå, varm flamme. <<Ikke se så forskrekket ut! Du er tross alt en Seer, du burde vært vant til å se guder!>> sa stemmen strengt. Jeg holdt på å besvime av sjokket som fulgte. <<H-h-h-hvem er du?>> spurte jeg skjelven. Stemmen raste og flammen ble rød: <<Hvem JEG er?! Hva slags spørsmål er det?! Spørsmålet er: Hvordan i all verden forventer folket ditt at de kan komme og ødelegge denne verden helt uten videre?!>> sa stemmen rasende. <<M-m-men->> begynte jeg. <<MEN HVA?!>> fortsatte stemmen. Jeg fortalte om vår versjon av hvordan krigene foregikk. Flammen ble enda større og rødere. <<Det er LØGN! Metall Hodene ble utvist fra denne verden for over 10000år siden da dere begynte å spise Mørke Krefter! Dere invaderte byene i Norge og begynte å spre dere utover som en pest! I 25år har jeg sittet og hørt på klager om elendighet og smerte! Det er nok! Du! Du som seer, MÅ bringe budskapet til Animal: Enten tilbaketrekker han troppene og kommer seg bort, ellers så vil elendigheten ramme dere Metall Hoder!>> avsluttet stemmen. Flammen blåste opp før den slukket helt. Og lite visste jeg, at denne natten skulle bli skjebnesvanger for motstandsbevegelsen mot Animal.

Chris.

Ikke uventet ble det ganske så mye oppstyr etter at jeg hadde kalt inn alle til krisemøte. Det i tillegg til de siste innstrammingene av de få rasjonene vi hadde av mat, gjorde situasjonen for de fleste nærmest uutholdelig. Men jeg hadde en plan, en ganske farlig plan. Men hvis vi lyktes, ville vi ha nok mat i hvert fall til de nærmeste månedene. Jeg hadde planer om at vi skulle storme matlageret inne i byen og stjele noe av maten. Problemet var sannsynligvis bare at Mattårnet, som det kalles, var temmelig tungt bevoktet til en hver tid av Metallhoder bevæpnet med Mørke Skyttere, egentlig er ikke de våpnene så skumle som de høres ut, helt til man finner ut at de skyter kuler med Mørke Krefter som kan forgifte alt det treffer. Grusom måte å forsvare ett mattårn på. Animal hadde tidligere prøvd å faktisk utslette mattårnet fordi han ble rasende over at han oppdaget at noen Metall Hoder spiste maten i tårnet fremfor Mørke Krefter, noe som truet "imperiet" hans slik Animal selv sier. Det eneste problemet jeg nå så at vi hadde var at vi nå hadde litt over 30munner til å mette med de svært tynne rasjonene vi hadde, så denne aksjonen var noe vi måtte gjøre. Og hvis vi ikke gjorde det, ville det i verste fall bety slutten for The Underground. Uansett. Da jeg kom til samlingsrommet, eller Storsalen som noen kaller det, hadde de fleste medlemmene av The Underground klart å komme seg til møtet, men det var noen som ikke kunne komme av forskjellige årsaker. 3av medlemmene i The Underground var for eks. noen av vaktene som hadde vaktskift i området rundt Mattårnet i kveld. Det var derfor vi hadde bestemt oss for å aksjonere akkurat i dag og ikke tidligere. Det var en redd og nærmest desperat forsamling som møtte meg. Mangen av de som hadde kommet hadde ikke spist skikkelig på flere uker, eller til og med år etter at Animal gjorde ett skikkelig hardt slag mot The Underground. Ryktene ville ha det til at en Relikvie som het Ild hjalp ham med å brenne ned noen av områdene hvor den største konsentrasjonen av The Underground-medlemmer befant seg. Hundrevis av Metall Hoder ble hjemløse pga Animal's herjinger den natten. Jeg hadde enda ikke fortalte Regn om dette, men hadde ikke særlig lyst til å være den som må fortelle ham at hans mest betrodde venn var blitt forgiftet av Mørke Krefter. Bortsett fra Ild har vi også hørt at Animal har fått slått kloa i Relikviene Jord (Som hadde forrådt oss), Luft, og Elektrisitet. Den siste Relikvien kom seg unna i siste liten og ødela en av Animals planer om å slå ut The Underground. Problemet var bare det at med "å komme seg unna" satte Elektrisitet seg selv i en dvalemodus og gjemte kapselen han brukte på ett veldig smart sted, og til tross for at vi har lett etter den kapselen i godt over 15år, har vi fremdeles ikke funnet den. Elektrisitet kunne nemlig være en veldig bra alliert å ha på vår side, ettersom han kunne gjøre at strømforsyningen i byen brøt sammen totalt. Ikke nok med det, han hadde krefter som gjorde det mulig å gjøre en uskyldig stikk-kontakt om til overhøringsutstyr, så Animal kunne høre at vi planla aksjoner uten at vi visste det. Nå bruker vi stearinlys og oljelamper som lyskilder i The Underground, men tidligere hendte det flere ganger at aksjonene våre ble mislykkede pga overhøringsmetoden. Men nok om alt det der. Jeg kom inn i Storsalen, en 200-250 Metall Hoder hadde allerede stilt seg opp ved sine plasser. I tillegg var det folk The Underground hadde reddet fra Animal og de andre Metall Hodene gjennom årene, og- Due Eliten? Og ganske riktig, helt oppe ved samlingsbordet, oppå en portabel sittepinne, satt det 3duer. 1 av dem var Valiant, som tydeligvis hadde fått en forfremmelse, men de 2andre så veldig gamle ut og veldig slitne ut. En av dem hadde bare halvparten av fjærene sine igjen, og den andre, den som satt til venstre for Valiant, hadde mistet den ene vingen sin. Ut i fra hvordan Valiant så på meg gjettet jeg at det ikke kunne være så gode nyheter jeg hadde i vente. Straks jeg hadde satt meg på plassen min ved bordet, nærmest stormet Valiant bort til meg. <<Krise! Animal har stormet enda en leir ute i skogen!>> det gikk kaldt nedover ryggen på meg. <<Hvilken?!>> spurte jeg, mens jeg håpet og ba om at det ikke skulle være- <<Det var Fort Serarium!>> svarte Valiant. Og da ble jeg bokstavelig talt knust. Skjelven spurte jeg Valiant om han var 100% sikker, men han svarte ja. Sam og de andre må tydeligvis ha sett hvordan jeg ble knust så fort, for de kom bort til meg og spurte om det var noe galt. Men jeg svarte ikke. Det kokte inne i meg av raseri. Animal hadde angrepet en av de minste leirene våre. Bare fordi han visste en ting jeg ikke ville at de andre skulle vite, men jeg måtte fortelle det nå. Men først ba jeg dem om å gå inn på enerommet som var rett ved siden av Storsalen. Valiant kom flygendes etter oss. Straks jeg lukket døren, kom spørsmålet: <<Hva er Serarium?>>. Jeg sukket og fortalte:

Og Chris forteller:

10år etter at Sam og de andre forsvant, ble Serarium grunnlagt. Den første selvstendige motstandsbevegelsen mot Animal. The Underground ble grunnlagt 5år før, men bestod av flere mindre motstandsbevegelser. Serarium derimot, var en stor og stolt motstandsbevegelse. Helt til den dagen da lederen for Motstandsbevegelsen, som også var blitt reddet fra fengsel, gjorde en stor tabbe. Lederen, eller rettere sagt hun, het Shila, hun hadde ikke noe navn da hun ble reddet fra fengslet like etter at Animal tok over makten, bare 14år gamme var hun den gangen, så Metall Hodene kalte henne Shila etter gudinnen sin som også het Shila, som var gudinnen for frihet. Hun var en tøff og rampete liten jente, og med hjelp fra noen representanter fra en av de grunnleggende motstandsbevegelsene til The Underground, trente hun kampferdighetene sine til hun ble en mester kamp. Og 5år etter at Animal tok over makten, grunnla hun Serarium langt ute i skogen sammen med litt over 50 Metall Hoder. Navnet Serarium kom fra ett urgammelt Metall Hode ord Serarium, som betyr Frelse eller Frihet, tolkerne blant Metall Hodene er ikke helt sikre, men mest sannsynlig betyr det Frihet. Uansett. En 5års tid etter at hun grunnla Serarium, gjorde hun den "store" tabben ved at hun ærklerte krig mot The Underground fordi hun mente at vi hadde "feil inntrykk av motstandsbevegelser og annet". Så The Underground planla ett bakholdsangrep på Serarium, og 1uke etter at Serarium ærklerte krig mot oss, marsjerte vi mot fortet. Ved hjelp av noen av de siste dråpene drivstoff som fantes, brukte vi en gravemaskin til å grave en underjordisk gang under fortet. Og 2dager etter at vi hadde ankom, sent på natten, stormet vi fortet fra innsiden. Det ble en voldsom kamp. Over 100Metall Hoder døde. Men så var det jo årsaken til at jeg i det hele tatt bryr meg om det fortet: Shila slåss som en kamphane. Hun slo ut det ene Metall Hodet etter det andre, og 3timer inne i den intense kampen stormet jeg opp mot rommet hennes. Akkurat i tide til å se at hun gjorde ett skikkelig sving med nevene sin, spinnet rundt seg selv 3ganger, og kastet ett Metall Hode ut av vinduet så det falt 3etasjer ned (Metall Hodet overlevde uten noen skader heldigvis). Jeg hadde trent i kampferdigheter i over 10år, ettersom jeg fikk kamptrening mens jeg sonet i fengslet. Jeg gikk ut i fra at jeg med mer erfaring enn henne ville vinne, men jeg hadde en svakhet jeg ikke hadde forutsett. Shila fikk plutselig øye på meg. <<DU!!!>> skrek hun. Jeg skulle til å si det samme, men av en eller annen grunn sa jeg i steden: <<WOW! For ett kast!>>. Jeg kastet hånden til munnen min; Hva i all verden var det nettop jeg sa?! Shila bare lo, ondskapsfullt. <<Du kommer til å si mer enn det når jeg er ferdig med deg!>> dermed kastet hun seg mot meg og langet ut ett slag mot meg. Jeg dukket unna og gikk til motangrep. Plutselig forsvant det jeg stod på og jeg falt 2meter RETT ned. Shila hadde satt opp en felle! Jeg landet på ryggen og landingen kastet pusten ut av meg. <<HA! OG du skal være den store lederen for The Underground?!>> lo Shila mens hun hoppet ned og landet- ELEGEANT?! Den jenta hadde nettop hoppet fra 2meters høyde og landet perfekt på føttene uten å vise tegn til smerte?! Med ett stønn fikk jeg reist meg opp og prøvde å gjenvinne pusten. <<Så synd!>> sa hun i det hun slo til meg så hardt at jeg for bakover. Jeg traff veggen bak meg og grep tak i en av trestatuene akkurat i tide til å unngå å falle den omtrent 15meterne rett ned det var fra tårnet. Men Shila fortsatte å følge etter meg som besatt. Og av en eller annen merkelig grunn klarte jeg ikke å få meg til å slå tilbake mot henne. Vi var nå oppå toppen av tårnet, og Shila nærmet seg faretruende. Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte gå til angrep hvis jeg ikke skulle bli tvunget ut for kanten og falle 15meter. Plutselig ble det helt stille. Så klirret det i hundrevis av våpen når Metall Hodene slapp våpnene sine og stirret opp på oss. Shila var uoppmerskom i 2sekunder, og det var nok. Jeg slo til henne så hun falt bakover og klarte så vidt å unngå å falle over kanten av taket. Hun stirret på meg. Så stormet hun mot meg. Jeg vet ikke hvor lang tid vi stod der og prøvde å slå hverandre og unngå hverandre's slag, men til slutt hørte vi en høy hvislelyd, og plutselig kom det stormende Metall Hoder mot tårnet. Det var Animal! Vi glemte hvorfor vi var på tårnet og hoppet ned fra det akkurat i tide til å unngå at ett Metall Hodet kastet seg over oss. Vi landet hardt på taket 15meter under, men etter ett par år med Grønne Krefter kunne jeg tåle det. Samme med Shila. Vi løp bortover taket på fortet. Men så plutselig ble vi omringet. Metall Hodene hadde oss nå. Men Shila ga ikke opp, hun løp mot Metall Hodene mens hun skrek: <<Kom igjen nå! Vis meg hva dere har!>>. Jeg innså at jeg måtte gjøre det samme, så jeg stormet mot Metall Hodene i den andre enden av fortet mens jeg skrek det samme. Og utrolig nok klarte jeg å slå ut alle Metall Hodene. Jeg hadde slåss mot 25Metall Hoder, og vunnet! Men så hørte jeg Shila skrike; <<NEI!>> jeg sprang mot henne i det jeg så ett Metall Hode som hadde klart å velte henne. Jeg stormet mot Metall Hodet og slo det så hardt jeg kunne. Metall Hodet ga ikke opp, og slo tilbake. Og plutselig kjente jeg en brennende smerte fra hånden min. Og da jeg så ned på den, så jeg at Metall Hodet hadde laget ett kutt i hånden. Jeg eksploderte, bokstavelig talt. Jeg stormet mot Metall Hodet og fikk oss begge til å falle ut for kanten. Og vi falt, 30meter rett ned. Og så ble alt svart.

3uker senere våknet jeg i sykestua på hovedkvarteret til The Underground. Shila satt og sov i en stol ved siden av sykesengen. Legen, som var ett av Metall Hodene til The Underground, kom bort til meg med ett stort smil. <<Du klarte det altså...>> sa han mens han tok ett par prøver. <<Hva skjedde?>> stønnet jeg. Jeg hadde en grusom hodepine. <<Hun skjedde.>> sa doktoren og pekte på Shila. <<Hva?>> spurte jeg. Så fortalte legen om alt. Om hvordan Shila hadde bært meg i 4lange dager tilbake til The Underground. Hvordan hun egenhendig hadde slåss mot alle farer som hadde truet på veien, og om hvordan hun hadde våket over meg ved sykesengen. Han avsluttet med: <<Og da hun kom tilbake mumlet hun ett eller annet om "fremtiden og Valiant", rart ikke sant?>> sa legen før han forsvant med prøvene. Det var først da jeg la merke til at den ene hånden, og begge føttene mine lå i gips. Etter en stund våknet Shila. Og da hun fikk se at jeg var våken, lyste hun nærmest av glede. <<Chris!>> sa hun og ga meg en klem. <<Du er tilbake!>> fortsatte hun. Og innerst inne, følte jeg at dette var det rette for meg. Jeg hadde en annen følelse og, en følelse av kjærlighet.

Chris avsluttet historien med: <<Etter at jeg var blitt frisk igjen tilbringte vi mer og mer tid sammen, til vi til slutt giftet oss og for 5år siden fikk vi en sønn som Shila tok med seg til Serarium.>>. Sam og de andre bare stirret på meg. <<Så dette er det du har holdt på med mens vi har vært borte?>> spurte Valiant. <<Ja, og i forskjell fra deg så grep jeg sjansen da jeg hadde den.>> svarte jeg. Valiant flikket nærmest med øyene; <<Hva?!>>. Jeg stønnet, <<Skjønner du ingenting eller? Det som skjedde for 25år siden i bussen da vi var på vei til Oslo, og det som har skjedd mellom deg og Kira opp gjennom årene?>>. Valiant tidde. Han skjønte at jeg for lenge siden hadde funnet ut av hva som egentlig foregikk mellom ham og Kira, men han ville aldri innrømme det.

Etter å ha fortalt ferdig historien, braste jeg ut i samlingsrommet. Men det jeg IKKE visste, var at dette møtet ville bli skjebnesvangert for The Underground.

Hva vil skje?

Følg med i den spennende fortsettelsen!

"Fortelleren".