I forrige del husker vi at Chris og de andre våknet til ett rasende inferno etter en flystyrt RETT utenfor verkstedet. Forrige del sluttet med at de hadde satt kursen for Madlandshytten, og plutselig oppdaget at de hadde glemt å få med Regn.
Sam.
Det hadde gått omtrent 1time siden vi oppdaget at Regn var igjen i byen. Vi bestemte oss for å raste på en lokal bensinstasjon og vente på at Regn skulle komme. Og ganske riktig, etter 1time med venting kom endelig Regn, han så ikke særlig glad ut, men han kom i hvert fall. Vi fant ut at det var best at vi bare fikk pakket sammen sakene våre og komme oss videre. Men ikke før en reporter fra TV2, CNN, og en hel haug med andre nyhetskanaler hadde fått koblet til kameraene sine og sendt en reportasje. Henry sa at vi pent måtte vente til reporterne var ferdige. Men seriøst, en ekstra time med intervjuer og snakking kunne godt ha blitt unngått. Men endelig kom vi oss avgårde. Og det var på nippet, for minutter etter at vi hadde kjørt eksploderte hele bensinstasjonen, mest sannsynlig pga ett Metall Hode som hadde kastet en bombe. Regn fortalte nyhetsreporterne om det som hadde skjedd siden 18. Desember. Jeg tror faktisk han SKREMTE dem litt da han fortalte om hvordan han hadde vært fanget i den krystallen i nesten 200år. Og så viste Regn dem syner, syner fra en forsvunnet verden. Han viste dem hvordan han og de andre 11Verdensrelikviene ble skapt, og hvordan de igjen hadde skap flere Underrelikvier, som Motor som ikke hadde like store krefter som Verdensrelikviene, men som likevel var farlig sterke. Og helt til slutt fortalte ham om hvordan Animal hadde blitt forgiftet av Mørke Krefter og nå var den som kontrollerte Metall Hodene. Men så begynte han plutselig å snakke om noe som fanget interessen til meg, Chris, Erik, og Marco: <Da det ble klart for meg og den gjenværende 3andre gode Verdensrelikviene at Animal og de andre 7Verdensrelikviene hadde blitt onde for godt, kontaktet vi de forskjellige dyrene over hele verden. Sakte, men sikkert begynte hemmelige organisasjoner med spesialtrente elitesoldater å ta form. Dyr ble forvandlet fra primitive skapninger til å være noen av de smarteste på hele kloden. Høyteknologiske våpen og verktøy tok også form. Vi må ta kontakt med disse organisasjonene og få tilkalt dem alle slik at vi i hvert fall skal ha en sjanse mot Animal og Metall Hodene...> avsluttet Regn. <<Vet du hvor en av disse organisasjonene befinner seg?>> spurte reporteren fra TV2. <Tja, vi har jo Due Eliten like ved Madlandshytten vi tilfeldigvis skal til... Det passer bra å ta en tur innom, det er evigheter siden jeg har vært der sist.> svarte Regn. Og ganske riktig, for ikke lenge etter svingte bussen inn på parkeringsplassen ved Madlandshytten, og der stod det faktisk en due.
Valiant.
Jeg heter Valiant.
Jeg er en due. Jeg vet det høres rart ut, men slik er det vel med alt? Jeg ble forlatt allerede da jeg bare var ett lite egg. Men Due Eliten fant meg i tide og fikk reddet meg. Så de neste 3årene vokste jeg opp i Hovedkvarteret til Den Norske Due Eliten, forkortet til DNDE på ID-skiltene våre som viser hva vi heter, hvilken rang vi har og klekkingsdato. Vi er rundt 500duer som til en hver tid er ute og kontrollerer omgivelsene, eller inne i selve Hovedkvarteret og passer på alt det elektroniske. I tillegg har vi duemottaket som har ansvaret for å sørge for at kollegene våre fra andre land eller andre kvarterer i Norge skal ha ett sted å hvile når de kommer på besøk hos oss. I fjor ble Hovedkvarteret til DNDE flyttet til Madlandshytten pga en ulykke hvor flere mennesker hadde omkommet. Due Eliten har nemlig, som alle de andre Eliteskvadronene i Norge ansvar for å hjelpe menneskene dersom det skulle bli nødvendig. Men alvorlig talt, sende ut en Menig som meg ut for å ta i mot en gruppe på 21mennesker og 1Relikvie, kunne de godt ha unngått. Hvorfor kunne de ikke ha sendt ut en løytnant i steden? Det er jo liksom DE som har ansvaret for å ta kontakt med andre dyre eliter eller menneskene dersom det skulle bli behov for det. Men det var altså årsaken til at jeg satt ute i 20 minusgrader og ventet utålmodig på at gruppen jeg ventet på skulle ankomme. Og endelig kom de. Due Eliten har for lengst forstått at med mindre menneskene finner opp en slags oversetter, forstår de ikke ett ord av det vi sier. Men det vi skriver kan de forstå, ikke spør HVORFOR, men for flere hundre år siden klarte Due Eliten å forstå det menneskene skrev, og i løpet av ett par tiår ble det standard å bli trent opp til å kunne skrive avanserte setninger under Elitetreningen. Men nok om elitegruppen. Altså stod jeg der og holdt på å fryse fjæra av meg da gruppen med mennesker endelig kom. Jeg sukker lettet, og tok fatt på oppgaven, nemlig å ta kontakt med dem. Jeg hadde med meg en lite veske med flere lapper i hvor det stod forskjellige ting, og jeg hadde også med meg ark og blyant i tilfelle det ble nødvendig for meg å skrive nye setninger. Jeg tok frem presentasjonslappen, den hvor ID-informasjonen min stod på. Men da Relikvien så at jeg slet med å få frem lappene mine, sa han: <Det er ikke nødvendig med lapper, disse fire kan forstå alt du sier...>, jeg sukket enda mer lettet og fikk knyttet opp knuten som festet vesken min til den ene foten min. Den var grusom tung å fly med, så jeg ville slippe den nå som menneskene endelig kunne forstå oss. Jeg tok frem ID-kortet mitt i det minste så de kunne vite hva jeg heter. Jeg tok ID-kortet i nebbet og hoppet ned fra grenen jeg satt på, og gikk mot dem. En av dem tok det og så på det, for så å gi det tilbake. <<Så, Valiant er det du heter?>> spurte en av dem. Jeg var litt skeptisk til om de virkelig kunne forstå meg, men jeg svarte: <<Ja.>>. Og utrolig nok, til tross for hvor mye jeg tvilte på det, nikket de på hodet, mens de 17andre som stod bak dem bare så forvirret på hverandre. <Valiant, vet du hvor Hovedkvarteret er?> spurte Relikvien. Spørsmålet sjokkerte meg! Jeg hadde sett bilder av den Relikvien, Regn het den. Han hadde sagt til oss personlig med streng stemme om ikke å vise noen mennesker eller andre dyr hvor Hovedkvarteret til Den Norske Due Eliten er. <<Men du vet jo jeg ikke kan vise dem det!>> klaget jeg. <Dette er ett unntak, Animal er tilbake og han har Mørke Krefter sterkere enn noen gang!> sa Regn utålmodig. Mørke Krefter! Jeg hadde lest om det under Elitetreningen. Det sies at forfedrene våre måtte slå seg sammen med alle verdens dyr for å slåss mot en Relikvie som het Animal, det hadde nesten ødelagt hele verden den gang. Jeg var ikke sikker på hva jeg skulle, så jeg bare nikket og sa: <<Ok, følg meg, men vær STILLE!>> menneskene nikket, og fulgte etter meg da jeg begynte på den lange gåturen tilbake til Hovedkvarteret. Jeg kunne ikke fly, for da ville det gå FOR fort for menneskene til å holde følge. Hovedkvarteret til Den Norske Due Eliten hadde blitt rene luksusen etter at vi flyttet det. Vi hadde fått en stor, gammel hytte bare for oss selv. Og nå mener jeg VELDIG stor. Det er faktisk det største hovedkvarteret noen fugle elite har. Dåhjort Eliten har ett Hovedkvarter som er GIGANTISK, de har nemlig en hel låve for seg selv. Øverst på rangstigen i dyre eliten, er De Tretten Dyr's Råd, de har ansvaret for at alle elitene til en hver tid har ett brukbart og trygt Hovedkvarter. Så da det gamle Hovedkvarteret vårt ble pulverisert i snøstormen i fjor, fikk de ordnet med penger og fikk kjøpt en stor og fin hytte til oss oppe på ett sted som blir kalt for Madland. Kallenavnet til hytten er visstnok Madlandshytten. Men nok om det. Jeg brukte over 1 time på en tur jeg vanligvis bruker 10minutter på, og hele tiden stilte menneskene spørsmål, og de fire som kunne forstå det jeg sa ble bare mer og mer ivrige. Jeg kunne godt forstå dem, Regn fortalte nemlig at de kun hadde hatt dyrekrefter de siste 3dagene. Det var altså det som var forklaringen på hvordan de kunne forstå det jeg sa. Men endelig, etter over 1time med gåing, kunne jeg endelig se Hovedkvarteret. Det var travel trafikk der, som alltid. Duer kom og fløy hele tiden, det stod aldri stille. I den ene veggen var det blitt skjært ut ett stort hulle som var en slags rullebane, det var nemlig der duer som kom på besøk eller de av oss som skulle gå av en vakt for dagen kom inn. På den andre siden var det ett like stort hull, bare at der fløy duer ut hele tiden. I tillegg var luftrommet veldig travelt; Over hytten var det alltid en stor flok med duer som gjorde seg klar til en lang reise tilbake til sitt kvarter. Jeg var så heldig at Hovedkvarteret var mitt kvarter, så jeg slapp rapport-turene så mange andre duer må ta minst en gang i uken. Og i dag var det rapporteringsdag, det betyr at duer fra hele Norge kom til akkurat vårt kvarter og leverte rapporter om mistenkelig aktivitet, fra vårt kvarter ble rapportene så sendt elektronisk til De Tretten Dyr's Råd. Men nok om det. Hullet i veggen var kun for duer og andre fugler, så jeg viste menneskene til døren som var forbeholdt andre dyr, og i dette tilfellet også for mennesker. Selv lettet jeg og fløy inn i hullet i veggen. Og dette kommer du IKKE TIL Å TRO, men rett innenfor innflyingshullet stod faktisk Kira. Kira er en hunndue. Hun er helt VILL etter meg. Vi ble klekket omtrent samtidig i samme klekkerom i det gamle Hovedkvarteret, men gikk på 2 helt forskjellige opplæringslinjer: Jeg som elitedue, hun som duepleierske. Hun var en ganske dyktig duepleierske også, da hun var 1år gammel fikk hun faktisk diplom for beste duepleierske i klassen, og det sier ikke så lite, for de var 50duepleiersker som kjempet om å bli den beste, for alle ville jobbe i Hovedkvarteret. Men Kira vant diplom både da hun var 2 og 3år gammel, og nå når hun er 4år gammel er hun endelig det hun alltid har drømt om: Duepleierske i Hovedkvarteret til Den Norske Due Eliten. Men det å være Duepleierske fikk henne til å bli litt vel høy på pæra. Hun fikk for eks. ovetalt Duepleiersken min til å bytte plass med henne så hun kunne ta den ukentlige helsesjekken min. Og til tross for at det er nok av hannduer i Hovedkvarteret som visstnok skal være helt vill etter HENNE, er det bare en due hun har i siktet, og det er nemlig meg. Men det er en klar regel i Hovedkvarteret som jeg var veldig takknemlig for akkurat nå: Duepleiersker kan IKKE forstyrre eliteduene i tjenesten, og siden jeg nå er Elitedue, kunne hun ikke gjøre annet enn å følge etter meg, heldigvis. Det var en gang jeg kom inn i kvarteret etter en slitsom dag med å hjelpe til med å etterforske ulykken i Madlandshytten i fjor. STRAKS jeg var inne kastet hun seg over meg, bokstavelig talt. Og ikke nok med DET, hun gjorde det rett foran resten av skvadronen jeg er medlem i. Det er en del ting vi duer holder for oss selv, for eksempel det faktum at vi kan gi hverandre klemmer. Og det var nettop det Kira gjorde hver eneste dag da jeg kom inn i kvarteret etter etterforskningen: Nemlig å gi meg en klem. Og hun klemte hardt også. Men nok om Kira. Da jeg kom inn ble jeg også møtt av general Ansgar. Ansgar var en skikkelig tøffing, han var den eldste duen i historien, nemlig 15år gammel. Han hadde hele 9stjerner som general, hadde det ikke vært for at begynte i Eliten ganske sent som 5-åring, kunne han ha vært en 3 stjerners admiral, og det sier ikke så mye, for i Due Eliten kan det bare være 9admiraler på en gang. Men det var ham som oppdro meg da jeg ble klekket, så han er det nærmeste jeg har som familie. Han så ikke blid ut. Han stirret ned på menneskene som hadde satt seg på en benk i den andre enden av hytten. <<Du kjenner reglene Valiant.>> sa han oppgitt, <<Ingen mennesker i Hovedkvarteret, spesielt ikke under rapporteringsdagen.>>. <<Men dette er ett spesielt tilfelle!>> klaget jeg. <<Hva da om jeg får spørre?>> spurte Ansgar. Det satte meg HELT ut. Sånn fortsatte vi å snakke frem og tilbake i flere minutter. Det var en ganske stor forsamling av duer som hadde samlet seg rundt oss etterhvert. Til slutt mistet ett av menneskene tålmodigheten. Han gikk bort til oss på innstigningsrampen, og sa det rett ut: <<Animal er tilbake, og han er sterkere enn noen gang før.>>. Det var som om det var verdens undergang: Det ble helt stille i kvarteret, bortsett fra lyden av flere beskjedsbokser og ruller som datt i gulvet. Duene utenfor fløy inn og satte seg på de mange sittepinnene som var festet på innsiden av hytten. Alt var helt, helt, helt stille.
Følg med i fortsettelsen!
"Fortelleren".
Sam.
Det hadde gått omtrent 1time siden vi oppdaget at Regn var igjen i byen. Vi bestemte oss for å raste på en lokal bensinstasjon og vente på at Regn skulle komme. Og ganske riktig, etter 1time med venting kom endelig Regn, han så ikke særlig glad ut, men han kom i hvert fall. Vi fant ut at det var best at vi bare fikk pakket sammen sakene våre og komme oss videre. Men ikke før en reporter fra TV2, CNN, og en hel haug med andre nyhetskanaler hadde fått koblet til kameraene sine og sendt en reportasje. Henry sa at vi pent måtte vente til reporterne var ferdige. Men seriøst, en ekstra time med intervjuer og snakking kunne godt ha blitt unngått. Men endelig kom vi oss avgårde. Og det var på nippet, for minutter etter at vi hadde kjørt eksploderte hele bensinstasjonen, mest sannsynlig pga ett Metall Hode som hadde kastet en bombe. Regn fortalte nyhetsreporterne om det som hadde skjedd siden 18. Desember. Jeg tror faktisk han SKREMTE dem litt da han fortalte om hvordan han hadde vært fanget i den krystallen i nesten 200år. Og så viste Regn dem syner, syner fra en forsvunnet verden. Han viste dem hvordan han og de andre 11Verdensrelikviene ble skapt, og hvordan de igjen hadde skap flere Underrelikvier, som Motor som ikke hadde like store krefter som Verdensrelikviene, men som likevel var farlig sterke. Og helt til slutt fortalte ham om hvordan Animal hadde blitt forgiftet av Mørke Krefter og nå var den som kontrollerte Metall Hodene. Men så begynte han plutselig å snakke om noe som fanget interessen til meg, Chris, Erik, og Marco: <Da det ble klart for meg og den gjenværende 3andre gode Verdensrelikviene at Animal og de andre 7Verdensrelikviene hadde blitt onde for godt, kontaktet vi de forskjellige dyrene over hele verden. Sakte, men sikkert begynte hemmelige organisasjoner med spesialtrente elitesoldater å ta form. Dyr ble forvandlet fra primitive skapninger til å være noen av de smarteste på hele kloden. Høyteknologiske våpen og verktøy tok også form. Vi må ta kontakt med disse organisasjonene og få tilkalt dem alle slik at vi i hvert fall skal ha en sjanse mot Animal og Metall Hodene...> avsluttet Regn. <<Vet du hvor en av disse organisasjonene befinner seg?>> spurte reporteren fra TV2. <Tja, vi har jo Due Eliten like ved Madlandshytten vi tilfeldigvis skal til... Det passer bra å ta en tur innom, det er evigheter siden jeg har vært der sist.> svarte Regn. Og ganske riktig, for ikke lenge etter svingte bussen inn på parkeringsplassen ved Madlandshytten, og der stod det faktisk en due.
Valiant.
Jeg heter Valiant.
Jeg er en due. Jeg vet det høres rart ut, men slik er det vel med alt? Jeg ble forlatt allerede da jeg bare var ett lite egg. Men Due Eliten fant meg i tide og fikk reddet meg. Så de neste 3årene vokste jeg opp i Hovedkvarteret til Den Norske Due Eliten, forkortet til DNDE på ID-skiltene våre som viser hva vi heter, hvilken rang vi har og klekkingsdato. Vi er rundt 500duer som til en hver tid er ute og kontrollerer omgivelsene, eller inne i selve Hovedkvarteret og passer på alt det elektroniske. I tillegg har vi duemottaket som har ansvaret for å sørge for at kollegene våre fra andre land eller andre kvarterer i Norge skal ha ett sted å hvile når de kommer på besøk hos oss. I fjor ble Hovedkvarteret til DNDE flyttet til Madlandshytten pga en ulykke hvor flere mennesker hadde omkommet. Due Eliten har nemlig, som alle de andre Eliteskvadronene i Norge ansvar for å hjelpe menneskene dersom det skulle bli nødvendig. Men alvorlig talt, sende ut en Menig som meg ut for å ta i mot en gruppe på 21mennesker og 1Relikvie, kunne de godt ha unngått. Hvorfor kunne de ikke ha sendt ut en løytnant i steden? Det er jo liksom DE som har ansvaret for å ta kontakt med andre dyre eliter eller menneskene dersom det skulle bli behov for det. Men det var altså årsaken til at jeg satt ute i 20 minusgrader og ventet utålmodig på at gruppen jeg ventet på skulle ankomme. Og endelig kom de. Due Eliten har for lengst forstått at med mindre menneskene finner opp en slags oversetter, forstår de ikke ett ord av det vi sier. Men det vi skriver kan de forstå, ikke spør HVORFOR, men for flere hundre år siden klarte Due Eliten å forstå det menneskene skrev, og i løpet av ett par tiår ble det standard å bli trent opp til å kunne skrive avanserte setninger under Elitetreningen. Men nok om elitegruppen. Altså stod jeg der og holdt på å fryse fjæra av meg da gruppen med mennesker endelig kom. Jeg sukker lettet, og tok fatt på oppgaven, nemlig å ta kontakt med dem. Jeg hadde med meg en lite veske med flere lapper i hvor det stod forskjellige ting, og jeg hadde også med meg ark og blyant i tilfelle det ble nødvendig for meg å skrive nye setninger. Jeg tok frem presentasjonslappen, den hvor ID-informasjonen min stod på. Men da Relikvien så at jeg slet med å få frem lappene mine, sa han: <Det er ikke nødvendig med lapper, disse fire kan forstå alt du sier...>, jeg sukket enda mer lettet og fikk knyttet opp knuten som festet vesken min til den ene foten min. Den var grusom tung å fly med, så jeg ville slippe den nå som menneskene endelig kunne forstå oss. Jeg tok frem ID-kortet mitt i det minste så de kunne vite hva jeg heter. Jeg tok ID-kortet i nebbet og hoppet ned fra grenen jeg satt på, og gikk mot dem. En av dem tok det og så på det, for så å gi det tilbake. <<Så, Valiant er det du heter?>> spurte en av dem. Jeg var litt skeptisk til om de virkelig kunne forstå meg, men jeg svarte: <<Ja.>>. Og utrolig nok, til tross for hvor mye jeg tvilte på det, nikket de på hodet, mens de 17andre som stod bak dem bare så forvirret på hverandre. <Valiant, vet du hvor Hovedkvarteret er?> spurte Relikvien. Spørsmålet sjokkerte meg! Jeg hadde sett bilder av den Relikvien, Regn het den. Han hadde sagt til oss personlig med streng stemme om ikke å vise noen mennesker eller andre dyr hvor Hovedkvarteret til Den Norske Due Eliten er. <<Men du vet jo jeg ikke kan vise dem det!>> klaget jeg. <Dette er ett unntak, Animal er tilbake og han har Mørke Krefter sterkere enn noen gang!> sa Regn utålmodig. Mørke Krefter! Jeg hadde lest om det under Elitetreningen. Det sies at forfedrene våre måtte slå seg sammen med alle verdens dyr for å slåss mot en Relikvie som het Animal, det hadde nesten ødelagt hele verden den gang. Jeg var ikke sikker på hva jeg skulle, så jeg bare nikket og sa: <<Ok, følg meg, men vær STILLE!>> menneskene nikket, og fulgte etter meg da jeg begynte på den lange gåturen tilbake til Hovedkvarteret. Jeg kunne ikke fly, for da ville det gå FOR fort for menneskene til å holde følge. Hovedkvarteret til Den Norske Due Eliten hadde blitt rene luksusen etter at vi flyttet det. Vi hadde fått en stor, gammel hytte bare for oss selv. Og nå mener jeg VELDIG stor. Det er faktisk det største hovedkvarteret noen fugle elite har. Dåhjort Eliten har ett Hovedkvarter som er GIGANTISK, de har nemlig en hel låve for seg selv. Øverst på rangstigen i dyre eliten, er De Tretten Dyr's Råd, de har ansvaret for at alle elitene til en hver tid har ett brukbart og trygt Hovedkvarter. Så da det gamle Hovedkvarteret vårt ble pulverisert i snøstormen i fjor, fikk de ordnet med penger og fikk kjøpt en stor og fin hytte til oss oppe på ett sted som blir kalt for Madland. Kallenavnet til hytten er visstnok Madlandshytten. Men nok om det. Jeg brukte over 1 time på en tur jeg vanligvis bruker 10minutter på, og hele tiden stilte menneskene spørsmål, og de fire som kunne forstå det jeg sa ble bare mer og mer ivrige. Jeg kunne godt forstå dem, Regn fortalte nemlig at de kun hadde hatt dyrekrefter de siste 3dagene. Det var altså det som var forklaringen på hvordan de kunne forstå det jeg sa. Men endelig, etter over 1time med gåing, kunne jeg endelig se Hovedkvarteret. Det var travel trafikk der, som alltid. Duer kom og fløy hele tiden, det stod aldri stille. I den ene veggen var det blitt skjært ut ett stort hulle som var en slags rullebane, det var nemlig der duer som kom på besøk eller de av oss som skulle gå av en vakt for dagen kom inn. På den andre siden var det ett like stort hull, bare at der fløy duer ut hele tiden. I tillegg var luftrommet veldig travelt; Over hytten var det alltid en stor flok med duer som gjorde seg klar til en lang reise tilbake til sitt kvarter. Jeg var så heldig at Hovedkvarteret var mitt kvarter, så jeg slapp rapport-turene så mange andre duer må ta minst en gang i uken. Og i dag var det rapporteringsdag, det betyr at duer fra hele Norge kom til akkurat vårt kvarter og leverte rapporter om mistenkelig aktivitet, fra vårt kvarter ble rapportene så sendt elektronisk til De Tretten Dyr's Råd. Men nok om det. Hullet i veggen var kun for duer og andre fugler, så jeg viste menneskene til døren som var forbeholdt andre dyr, og i dette tilfellet også for mennesker. Selv lettet jeg og fløy inn i hullet i veggen. Og dette kommer du IKKE TIL Å TRO, men rett innenfor innflyingshullet stod faktisk Kira. Kira er en hunndue. Hun er helt VILL etter meg. Vi ble klekket omtrent samtidig i samme klekkerom i det gamle Hovedkvarteret, men gikk på 2 helt forskjellige opplæringslinjer: Jeg som elitedue, hun som duepleierske. Hun var en ganske dyktig duepleierske også, da hun var 1år gammel fikk hun faktisk diplom for beste duepleierske i klassen, og det sier ikke så lite, for de var 50duepleiersker som kjempet om å bli den beste, for alle ville jobbe i Hovedkvarteret. Men Kira vant diplom både da hun var 2 og 3år gammel, og nå når hun er 4år gammel er hun endelig det hun alltid har drømt om: Duepleierske i Hovedkvarteret til Den Norske Due Eliten. Men det å være Duepleierske fikk henne til å bli litt vel høy på pæra. Hun fikk for eks. ovetalt Duepleiersken min til å bytte plass med henne så hun kunne ta den ukentlige helsesjekken min. Og til tross for at det er nok av hannduer i Hovedkvarteret som visstnok skal være helt vill etter HENNE, er det bare en due hun har i siktet, og det er nemlig meg. Men det er en klar regel i Hovedkvarteret som jeg var veldig takknemlig for akkurat nå: Duepleiersker kan IKKE forstyrre eliteduene i tjenesten, og siden jeg nå er Elitedue, kunne hun ikke gjøre annet enn å følge etter meg, heldigvis. Det var en gang jeg kom inn i kvarteret etter en slitsom dag med å hjelpe til med å etterforske ulykken i Madlandshytten i fjor. STRAKS jeg var inne kastet hun seg over meg, bokstavelig talt. Og ikke nok med DET, hun gjorde det rett foran resten av skvadronen jeg er medlem i. Det er en del ting vi duer holder for oss selv, for eksempel det faktum at vi kan gi hverandre klemmer. Og det var nettop det Kira gjorde hver eneste dag da jeg kom inn i kvarteret etter etterforskningen: Nemlig å gi meg en klem. Og hun klemte hardt også. Men nok om Kira. Da jeg kom inn ble jeg også møtt av general Ansgar. Ansgar var en skikkelig tøffing, han var den eldste duen i historien, nemlig 15år gammel. Han hadde hele 9stjerner som general, hadde det ikke vært for at begynte i Eliten ganske sent som 5-åring, kunne han ha vært en 3 stjerners admiral, og det sier ikke så mye, for i Due Eliten kan det bare være 9admiraler på en gang. Men det var ham som oppdro meg da jeg ble klekket, så han er det nærmeste jeg har som familie. Han så ikke blid ut. Han stirret ned på menneskene som hadde satt seg på en benk i den andre enden av hytten. <<Du kjenner reglene Valiant.>> sa han oppgitt, <<Ingen mennesker i Hovedkvarteret, spesielt ikke under rapporteringsdagen.>>. <<Men dette er ett spesielt tilfelle!>> klaget jeg. <<Hva da om jeg får spørre?>> spurte Ansgar. Det satte meg HELT ut. Sånn fortsatte vi å snakke frem og tilbake i flere minutter. Det var en ganske stor forsamling av duer som hadde samlet seg rundt oss etterhvert. Til slutt mistet ett av menneskene tålmodigheten. Han gikk bort til oss på innstigningsrampen, og sa det rett ut: <<Animal er tilbake, og han er sterkere enn noen gang før.>>. Det var som om det var verdens undergang: Det ble helt stille i kvarteret, bortsett fra lyden av flere beskjedsbokser og ruller som datt i gulvet. Duene utenfor fløy inn og satte seg på de mange sittepinnene som var festet på innsiden av hytten. Alt var helt, helt, helt stille.
Følg med i fortsettelsen!
"Fortelleren".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar