I forrige del husker vi at Chris fikk samlet sammen noen av vennene sine, og fikk overtalt dem til å bli med ut og lete etter noe mystisk som ble kastet opp av en av revnene under jordskjelvene 18. Desember. Nå skal vi få høre hvordan det går videre...
Chris.
Jeg og vennene mine, Erik, Sam, og Marco var ute og lette etter det oransjelignende, mystiske objektet som ble kastet ut av en av revnene som oppstod under jordskjelvene 18. Desember. Vi nærmet oss skolen, og regnet haglet ned, og det regnet så tett at vi nærmest kunne svømt i det. Jeg holdt utkikk etter det mystiske objektet som hadde blitt kastet ut av revnen. Og plutselig, falt jeg nedover en revne. Jeg falt omtrent 2meter rett ned, og landet så tungt at det slo pusten ut av meg. Da jeg endelig fikk samlet meg, prøvde jeg å reise meg. Og det var da jeg så det. Jeg hadde landet rett oppå noe oransj. Men det var så tåkete at jeg ikke kunne se noen verdens ting.
<<Hent ett tau! Fort!>> ropte jeg opp til de tre andre som stod oppe og så ned på meg, så tenkte jeg litt, og la til: <<Og noe å frakte dette i!>>. Noen minutter kom Sam med ett langt, tjukt tau og kastet det ned til meg. Jeg brukte spaden min til å grave en grop under objektet slik at jeg kunne binde tauet rundt det. Med ett uhell klarte jeg å presse kniven rett inn i den. Ett uhyggelig brøl spredde seg rundt meg. Jeg brydde meg ikke særlig om det, og fortsatte å grave. Så bandt jeg tauet rundt det, og ba de som stod oppe om å heise det opp. Sakte men sikkert steg gjenstanden, med meg oppå seg, oppover sprekken til jeg var helt oppe. Vi tok ett godt tak i den, og løftet den opp på lasteplanet til en... Bil?
Sam.
Jeg vet ikke helt hva Chris mente med at vi skulle hente noe å frakte bort... Vel, vi vet faktisk ikke helt hva det er for noe. Men rart er det i hvert fall. Jeg tok derfor nøklene til bilen til faren min, og kjørte den bort til skolen hvor revnen var. Chris fikk bundet ett tau rundt gjenstanden slik at vi kunne heise den opp. Deretter løftet vi den opp på lasteplanet. Men Chris var litt mistenksom... <<Hvor i all verden fikk du tak bilen?>> spurte han mens vi kjørte av gårde. <<Slapp av...>> sa jeg beroligende, <<Jeg tok den fra garasjen vår...>>. <<Ja det hjalp jo veldig.>> stønnet Chris. Jeg tror ikke helt han stolte på kjørekunnskapene mine. Men det hadde jo egentlig vært slik at ikke stoler på noe jeg gjør for tiden etter ett uhell som skjedde i 4. klasse på barneskolen. Vi skulle til en ny time, da jeg klarte å rote oss FULLSTENDIG bort. Vi visste ikke det der og da, men vi begynte å nærme oss de forbudte områdene i kjelleren. Der nede er det ett rom hvor det er mange ledninger og alt mulig annet. Jeg klarte på en eller annen måte å forville oss inn i det rommet, og klarte faktisk å ta hovedstrømmen til skolen, så hele skolen ble mørklagt i 1 hel uke... Men uansett, vi kjørte langs veien, mens vinden hylte rundt oss, og regnet haglet ned. Etter langt om lenge kom vi endelig fram til huset til Chris. Chris fikk lastet av den rare gjenstanden vi hadde hentet fra skolen, og satte den inn i garasjen. Han sa at i morgen skulle vi prøve å finne ut av hva det var noe, og se om vi kan bryte oss gjennom det... Problemet var kanskje bare at jeg ikke var helt sikker på om det ville bli noe "i morgen", ettersom værmeldingen spådde at det ville bli ett forrykende tordenvær i natt. Og ganske riktig, for klokken 3på natten tordnet det i vei. Regnet øste ned utenfor. Og plutselig gikk strømmen. Foreldrene mine gikk ned i sikringsskapet og sjekket sikringene. Alle sikringene var sprengte, og det luktet svidd i hele huset av dem. Vi hadde ett par sikringer i reserve, men ikke nok til å erstatte alle de sprengte sikringene. Derfor måtte vi finne noen ekstra. Heldigvis er faren min elektriker, så han hadde en masse sikringer i jobbbilen sin. Problemet er bare at den bilen står på jobbstedet hans, hele 7kilometer unna. Men det er det eneste stedet det er mulig å få tak i sikringer nå for tiden. Myndighetene hadde nemlig anbefalt alle å kjøpe opp sikringslagrene i butikkene for å kunne bytte ut sprengte og ødelagte sikringer. Men det var ikke bare sikringer det begynte å bli mangel på. Butikkene i lokalområdet har nemlig ikke fått varer på over 1uke nå, og mat og drikker er noe som begynner å bli luksus nå. Heldigvis har vi ett stort hermetikklager som vi har sikret oss. Men etterhvert som mat ble sjeldnere, måtte vi begynne å dele med naboene våre, og nå er lageret bare stort nok til å vare i 3uker hvis vi rasjonerer det skikkelig. Alle var sultne. Men vi kunne ikke spise mer enn det vi kunne for å ha mat så lenge som mulig. Men det som begynner å bli det største problemet, er oljemangelen. Noen av naboene våre har ovner og komfyrer som går på olje, uten olje begynner det å bli krise for de som ikke har backup-planer. Klokken 5 på morgenen, etter en hel natt uten søvn, gjorde faren min noe jeg aldri hadde trodd at skulle skje: Han hentet opp den gamle nødplanen som vi hadde skrevet for over 10år siden. Papirene hadde ligget så lenge at de var blitt litt brune, men de hadde mange viktige detaljer vi måtte ha for å kunne holde matlageret så lenge som mulig. Planen hadde ordinært blitt skrevet av farfaren min for over 30år siden, men familien min bestemte seg for å oppdatere den for 10år siden. Planen fortalte blant annet hvordan man kunne bygge ett primitivt vannfilter for å rense vann slik at det ble drikkelig. Men så plutselig, uten forvarsel, begynte bakken å riste igjen, og denne gangen var det verre enn noen gang. Huset vårt ble revet av grunnmuren, og alt som var igjen var kjelleren og litt av nødlageret vårt. Men reservelageret, som skulle vare i 3uker, hadde blitt knust av de enorme kreftene. Alt som var igjen av hermetikken, var noen flatklemte bokser med en form for suppe som ikke var drikkelig i det hele tatt. Da naboene våre fikk høre at lageret var knust, ble de desperate. Men faren min fikk roet dem ned, og sammen med alle naboene satte vi kursen for elektroverkstedet som familien min driver, faren min sa han hadde gjort noen "mindre" justeringer på verkstedet de siste 10årene i tilfelle det skulle oppstå en nødsituasjon. Men vi skulle likevel ikke komme frem til verkstedet før om en LANG stund.
Erik.
Da Chris sa at en katastrofe var på vei, trodde jeg ikke at han mente det på alvor. Det vil si, helt frem til huset til Sam ble revet tvert av grunnmuren av ett kraftig jordskjelv. Huset vårt ble også revet litt av grunnmuren, men ikke like ille som huset til Sam. Men det var ille nok til at det meste som var i kjelleren ble totalskadd. Deriblant var det mangen av familiealbumene våre som ble ødelagt. Faren til Sam prøvde å roe oss og alle de andre naboene ned ved å si at han hadde gjort noen "mindre" justeringer på verkstedet sitt, slik at det var mulig for oss å gå dit og bo der frem til katastrofene tok slutt. Problemet er bare at verkstedet er 7kilometer unna. Og vi må gå i kraftig motvind, og klokken 6på morgenen begynte det å hagle hagel som var på størrelse med golfballer. Vi prøvde så godt vi kunne å beskytte oss mot de store klumpene av is og snø, men det hjalp ikke særlig. Innen det sluttet, hadde mange av oss fått stygge blåmerker. En av oss hadde til og med havnet i koma etter at han ble truffet ett haggelkorn. Men utrolig nok ble ingen alvorlig skadet av haggelet. Men det verste var ikke over ennå. Haglet kom tilbake senere, og da var det enda større. Heldigvis kom vi fram til verkstedet før vi ble alvorlig skadet. Sam åpnet døra, og varmen slo mot oss. Det var det eneste stedet hvor det var varmere enn 17grader. Alle husene hadde nemlig mistet strømmen. Vi gikk inn, og døren til verkstedet ble smelt igjen av ett vindkast. Faren til Sam åpnet en hemmelig vegg som ingen av oss visste om. Og det avslørte noe vi aldri hadde trodd: Det var 4langbord, masser av hermetikk, masse vann, og på veggene var det festet en 50-60 militærsenger, du vet sånne man kan ta opp og ned etter behov. Foreløpig var alle sengene slått sammen. Litt forsiktig satte vi oss ned med bordene. Men stormen bare fortsatte i det uendelige. Klokken 11 regnet det fortsatt. Plutselig, uten noe som helst form for forvarsel, lyste det opp ute som solen, og plutselig eksploderte det utenfor, og så så jeg noe oransj som for forbi vinduet i en helt sinnsyk fart. Og da skjønte jeg det, Chris hadde forsøkt å knuse det vi hadde funnet tidligere, med dramatiske følger. Og før jeg visste ordet av det, smalt det utenfor igjen, og alt lyste opp av ett kraftig, blått skimrende lyn. Smellet fra lynet var så kraftig at vinduene knuste i tusen biter, og vi måtte bruke bordplater til å tette igjen åpningene for at vi ikke skulle fryse i hjel. Men lite visste vi, at akkurat da, mindre enn 10meter unna verkstedet, var en forbannelse blitt avslørt... Jeg og de andre løp ut, og der fant vi Chris, og han så ikke god ut...
Hva vil skje? Hva var det Chris har funnet?
Følg med i neste del for svaret!
"Fortelleren".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar