Den Fantastiske Reisen, del11.

Vi husker fra forrige del at leiren til våre venenr, ble angrepet av DTRM, igjen. Forrige del sluttet med at Cynder, som var blitt helt svart av mørke krefter, nærmet seg Shaun faretruende. Nå kommer fortsettelsen.

Shaun

I noen få sekunder, stod alt helt stille. Til tross for at kampen raste rundt oss, var jeg ikke opptatt av den i det hele tatt. Jeg hadde nemlig fått øye på en veldig svart Cynder som nærmet seg meg faretruende. Da plutselig, eksploderter bakken rett bak meg. Jeg ble kastet opp i luften, føk over Cynder, og landet hardt på bakken bak henne. Og det var nok til å få henne ut av transen. Cynder våknet nesten med en gang, hun så veldig bekymret ut. Jeg klarte å komme meg opp, men akkurat da, kom det en skur med eksplosjoner rundt oss, hele bakken ristet. Jeg og Cynder løp så fort vi bare kunne, mens vi prøvde å finne ett sted å søke ly. Eksplosjoner tordnet rundt oss mens vi sprang av gårde. Jeg og Cynder hoppet i det en eksplosjon skjedde rett under oss, og fikk kommet oss bak en mur. Eksplosjoner fortsatte å tordne rundt oss, og støv og steiner ble kastet til alle kanter. Og det var da jeg oppdaget at Cynder ikke lenger var bak muren, hun var midt ute blant alle eksplosjonen som om hun var helt besatt av det blå, skjærende lyset, som helt sikkert var DTRM i forkledning. Jeg skulle til å løpe etter henne, i det en enorm eksplosjon kastet meg bak muren igjen.

Cynder.

Jeg skammet meg skikkelig. Jeg hadde ikke klart å kontrollere mine egne krefter, og holdt på å ta livet av Shaun fordi de mørke kreftene mine fikk kontroll over meg. Jeg bestemte meg for å bruke stjernekreftene mine til å utslette DTRM. Derfor gikk jeg mot der hvor alle eksplosjonene kom fra, ett stort, blått skinnende lys som hang i løse luften over vannet i nærheten av leiren. Eksplosjoner tordnet rundt meg, og bak meg hørte jeg hvordan de andre ropte og skrek kommandoer til hverandre mens de prøvde å slippe unna alle eksplosjonene. Jeg gikk målbevisst mot det blå lyset ute på vannet. Så plutselig smalt det i lyset. Jeg så meg tilbake, og der stod det noen, med noe som så ut som ett stort rør, det skjøt ildkuler mot lyset, og skapte voldsomme eksplosjoner. Men så plutselig skar en lysstråle ut av lyskulen, og traff røret. Det eksploderte med ett høy small og biter av det ble kastet til alle kanter. De som holdt røret ble stygt forbrent, og løp bort så fort de kunne. Og der var maskinen. DTRM. Maskinen var midt i lyskulen, og så ganske fornøyd ut. Med det skulle han nok ikke være særlig lenge. Da var det noen som skrek bak meg <<Ta ham!>>, og så kom alle løpendes mot DTRM med alt de kunne bruke til å slåss med. DTRM begynte å skyte tidsstråler, men de som kom løpende brukte speil til å unngå strålende. Og før DTRM visste om det, var alle i vannet og begynte å kaste ting etter ham. En pinne traff ham midt i ett av panelene, det gnistret fra panelet. Selvfølgelig! Maskinen tåler ikke vann, det er vanns om er løsningen, vi må bare kaste vann på den. Så plutselig eksploderte maskinen, den begynte å sende ut en masse eksplosjoner. Bakken eksploderte overalt i store, blå eksplosjoner. Og plutselig, i alt dette kaoset, begynte stjernekreftene å bygge seg opp. Jeg kunne tydelig føle hvordan kreftene bygget seg opp. Jeg har hatt den følelsen tidligere, men aldri brukt disse kreftene. Men så ble plutselig DTRM litt usikker, han lettet, og begynte å sveve av gårde utover vannet. Det lød ett smell i det han forsvant, og så var vi alene igjen. Og det var da jeg besvimte...

Spyro

Det er EN ting jeg kan si om Cynder, og det er at hun er mye sterkere enn andre drager. Men hun har også mørke krefter som hun har store problemer med å kontrollere. Men det er det jeg liker med henne, det og at hun er veldig vakker. Uansett. DTRM hadde tydeligvis blitt litt usikker, for han trakk seg tilbake og forsvant. Og det var da Cynder besvimte. Jeg løp bort til Cynder, noen andre løp også bort til henne. Jeg fikk hjelp fra de andre til å løfte Cynder opp og bært henne inn i ett telt. Det gikk noen timer før Cynder våknet, og da visste hun ikke hvor hun var, eller hvordan hun hadde havnet der. Hun bare skravlet i vei om ett eller annet med en alternativ verden og en haug andre ting. Til slutt bare sovnet hun stående, bokstavelig talt. Jeg løftet Cynder forsiktig, og bærte henne med meg bort til den klippen jeg og hun hadde studert stjernene på tidligere. Jeg la Cynder ned på bakken, og så opp på stjernene. Himmelen var nydelig med alle stjernene. Jeg hadde lest noen bøker og plakater som de andre hadde, og lært meg navnet på noen av stjernebildene. I drageverden er det ikke stjernebilder, alle stjernene står bare hulter til bulter, men i denne verden var det helt annerledes. Stjernebildene fikk himmelen til å se nydelig ut. Jeg la meg ned ved siden av Cynder, og la en av potene mine oppå poten til Cynder. Jeg kunne fremdeles huske den gangen vi hadde beseiret Mørkets Herre. Det var grusomt. Cynder hadde vært besatt av mørke krefter hele livet, og plutselig måtte hun vende seg mot sin egen herre. Men Cynder hadde vunnet tilbake sin egen bevissthet, og hadde begynt å like meg, og det gjorde at hun var sterk nok til å kjempe mot Mørkets Herre. Men DTRM var enda sterkere enn det Mørkets Herre noen gang var. Jeg begynte å tvile på om jeg og Cynder kunne bekjempe DTRM, og redde de andre. Jeg rev meg selv fra tankene, og sovnet...

Agent10001.

<<Din dust!>> DTRM var mer sint enn noen gang. Vi befant oss i ett rom, det var stille utenom den buldrende stemmen fra DTRM. <<Du lovet meg at vi skulle klare å få den dumme broren min av veien, men så blir vi slått av to turtelduer av noen drager!>>, DTRM begynte å fly rundt i sirkel, han var ildsint. <<De to dragene har ikke betydd annet enn bråk fra første stund, men hva skal jeg gjøre med dem? Jeg bare spør, HVA?!>>, klaget DTRM. Da fikk jeg en ide. <<Hva med en annen drage?>> spurte jeg. <<En annen drage? Nei takk!>> sa DTRM sint. <<Men vi kan jo alltids finne en ond drage som kan ta seg av Spyro, etter det er det fritt fram for oss!>> forklarte jeg. DTRM lyste opp. <<Jeg håper dette virker, ellers skal du jammen få bli en drage selv!>> brølte maskinen. Jeg turde ikke motsi ham, og 20minutter senere hadde vi funnet en drage som var perfekt. Nå var det bare å sende den av gårde.

Bayne.

Jeg heter Bayne.

Jeg er en gul hann-drage. Litt mindre enn de andre. Du kan sammenligne meg med en hakkekylling, du vet den som alltid står i utkanten og ikke får oppmerksomhet av de andre, bortsett fra når de trenger en å hakke på? Da har du meg. Jeg blir mobbet nesten hver eneste dag av de andre dragene pga at jeg er så liten i forhold til andre. Det vil si helt til Cynder eksploderte og nesten tok livet av 2drager som mobbet meg. Siden da har ingen våget seg i nærheten av meg.

Det har skjedd veldig mange vonde ting de siste dagene og årene, det med at Cynder mistet eggene sine, at Spyro ble drept, og at dragetemplene nesten raste sammen og begravde oss. Men denne kvelden skulle vise seg å være den verste. Jeg hadde gått bort fra leiren og de andre, og lå på en fjellhylle ett stykke oppe i høyden. Jeg så ut over leiren, og nede ved vannet, på en liten fjellklippe, lå Spyro og Cynder og sov. Det var da det skjedde. Jeg så ned på poten min, og en merkelig svart farge spredde seg utover den. Jeg prøvde å hyle, men klarte det ikke. Den svarte fargen spredde seg raskere og raskere, til den hadde dekket hele meg. Så plutselig lettet jeg, og satte kursen rett for Spyro og Cynder. Ikke greide jeg å stoppe, ikke klarte jeg å snu, jeg klarte ikke en gang å hyle. Så landet jeg og snek meg innpå. Jeg tok forsiktig tak i Cynder, og løftet henne opp. <NEI NEI NEI!> sa jeg til meg selv. Men det nyttet ikke, jeg løftet opp Cynder, og begynte å gå med henne på ryggen. Jeg vet ikke helt hva som skjedde så, men noe skjedde, for plutselig våknet Spyro.

Spyro.

Jeg lå og sov. Jeg hadde mareritt. Jeg drømte om den gang jeg og Cynder bekjempet Mørkets Herre, bare at det var omvendt. <<Dere to er ferdige!>> jublet Mørkets Herre. Cynder prøvde så godt hun kunne å holde stand, og kjempet seg mot Herren. Jeg prøvde så godt jeg kunne jeg også, men vi klarte ikke å holde dødsstrålen borte, og plutselig ble Cynder truffet av den. Hun ble kastet bakover, og stoppet ikke før hun hadde sklidd på bakken 15meter bortover. Mørkets Herre lo. Jeg løp mot Cynder så fort jeg kunne, <<CYNDER!>> ropte jeg. Jeg kom meg bort til henne. Hun lå helt stille, borte, død. Mørkets Herre så på meg, han smilte som aldri før. <<Og nå er det din tur!>> sa han og siktet på meg... Og så.

POOF!

Jeg våknet fra marerittet brått. Jeg skalv og var helt kald. Jeg hadde også blitt litt hvit. Jeg strekte ut en pote for å prøve å finne Cynder, men hun var ikke på siden av meg. Jeg for opp, og så meg om. Der så jeg Cynder, på ryggen til en annen drage. <<Hei du!>> ropte jeg og satte etter dragen. Da oppdaget jeg at dragen var helt svart, og øynene lyste hvitt. Mørke krefter! Dragen snudde seg, og skvatt til da han så meg. Han skvatt til så kraftig at Cynder falt ned på bakken hardt, og våknet. Så kastet dragen seg over meg. Det ble til en slåsskamp!

Cynder.

Jeg bråvåknet av at jeg traff bakken hardt. Jeg reiste meg, og rett foran meg stod to drager og slåss som idioter! Det var en forrykende slåsskamp. Den svarte, ukjente dragen langet ut etter Spyro, men Spyro dukket unna. Spyro prøvde å slå dragen, men dragen unngikk. Og så lyste den ene poten til dragen opp, og han slo til så hardt han kunne. Spyro ble kastet bakover, og traff en fjellvegg. Den andre dragen reiste seg overlegen over ham, Spyro var helt ørsk, og skjønte nok ikke hva som skjedde. Dragen snakket: <<Vel, vel, slik slutter altså legenden om den legendariske Spyro?>>, Stemmet hørtes kjent ut, <<Jeg får vel sørge for at det skjer raskt...>>. Men før dragen fikk gjort noe med Spyro, braste jeg rett inn i ham, og han veltet overende. Jeg løp bort til ham, og slo ham hardt. Han prøvde å slå igjen, men jeg unngikk ham, og slo ham igjen. Til slutt besvimte dragen, og sovnet. Jeg så bort på Spyro, han hadde ett dypt sår i den ene poten, men ellers var han fin. Jeg lo litt, og så ned på mine poter, og så arrene etter sårene jeg hadde hatt. Nå lignet vi mer på hverandre. Jeg sukket, og brukte tørklet mitt til å binde inn poten til Spyro, så la jeg meg på siden av ham, og sovnet...

Hvordan vil det gå?

Følg med i en spennende fortsettelsen!