Den Fantastiske Reisen, del10.

Pga. de siste hendelsene i det siste, har det vært veldig vanskelig å skrive videre på blogghistorien, og jeg kan ærlig si at jeg var nær ved å avlyse Den Fantastiske Reisen pga disse problemene, men heldigvis har jeg klart å skrive videre, og blogghistorien fortsetter etter den originale planen, men historien er litt endret, hvilket dere kanskje legger merke til i denne delen...

Vi husker fra forrige del at Spyro klarte å bekjempe roboten som var blitt plantet i Cynder, og at noen av menneskene renset sårene hennes. Forrige del sluttet med at de to dragene så på stjernehimmelen sammen...


Cynder

Neste morgen våknet jeg veldig tidlig.

 

Spyro sov fortsatt, men noen av de andre var allerede våkne. Jeg reiste meg, og gikk mot innsjøen. På veien passerte jeg en av nattevaktene, han så veldig trøtt ut etter å ha vært oppe hele natten. Nede ved innsjøen var stemningen helt perfekt. Ingen tegn til elendighet, bare folk som løp rundt og hadde det moro. Alle hadde det moro, da det plutselig ble helt stille, og jeg oppdaget plutselig at alle stirret på akkurat meg. Da gikk det opp for meg at jeg bare hadde stått til knes i vannet uten antydning til å ville gjøre annet. De andre var vel bekymret for at roboten ikke var helt bekjempet, og at jeg ennå ikke hadde helt kotroll. Men da de andre lettet innså at jeg var meg selv, kom den hyggelige stemningen tilbake. Jeg vasset lenger ut til jeg stod til halsen i vann. Det kalde vannet føltes godt etter alt det som hadde skjedd i det siste. Da var det plutselig noen som sprutet vann på meg bakfra, og før jeg visste ordet av det, var jeg med i en helt vill vannkrig sammen med alle de andre. Vann sprutet til alle kanter, og latteren bare spredte seg, selv jeg klarte ikke å holde latteren inne. Vi fortsatte å sprute vann på hverandre, helt til det var noen inne på land som ropte at maten var klar, og raskere enn jeg kunne oppdage det, var alle sammen ute av vannet og løp mot matbordet, Spyro også. Jeg kom meg opp av vannet og gikk bort til bordet. Shaun og noen av de andre hadde satt opp mange klaffebord etter hverandre slik at det dannet ett eneste langt, smalt bord. På bordet var alt det vi kunne drømme om av mat, det var kalkuner, og det var alt mulig annet av mat og drikke på bordet. Jeg gikk stille mot enden av bordet, der hvor Spyro satt og hadde en heftig diskusjon med en av de andre om hvor vidt det var mulig å holde motstand mot DTRM særlig lenge... Jeg satte meg ned ved siden av Spyro uten at han la merke til det, men den han snakket med, snudde seg raskt bort da han fikk øye på meg, det var noe mistenkelig med ham, men jeg kunne ikke helt finne ut hva det var. Da Spyro så meg, sa han: <<God morgen Cynder!>>. Jeg smilte. Selvfølgelig var det en god morgen! Stemningen med bordet var helt fredelig, alle snakket med hverandre, og latteren ble bare høyere og høyere. Jeg begynte å snakke med Spyro angående stjernekreftene. Spyro dro frem ett stjernekart, og vi begynte å finne noen stjerner som var i riktig posisjon til å kunne brukes til å få stjernekrefter fra. Vi fant ett stjernebilde kalt Orion som var helt perfekt. Jeg så lenge på det, det var helt perfekt. En gutt kom bort til oss, han så veldig luren ut. Vi bare stirret på ham. Så plutselig begynte han å forandre seg, og til slutt stod DVRM der gutten stod. DVRM bare smilte til oss. <<Jeg har klart å finne opp en måte å forandre meg til hvem som helst...>> sa maskinen stolt, og begynte å forandre seg igjen, og plutselig stod en tro kopi av meg foran oss. DVRM skrøt litt mer om den nye teknikken sin, og så forsvant han bare. Jeg likte ikke tanken på at det skulle vandre en tro kopi av meg eller Spyro rundt i leiren, så jeg sa til DVRM at han IKKE skulle forandre seg til oss... Jeg satt og pratet litt med Spyro, og diskuterte stjernekreftene. Til slutt ble vi enige om å gjøre det neste gang vi så DTRM.

 

Noen timer senere var jeg igjen nede ved innsjøen, men denne gangen var Spyro der også, og alle sammen hadde en helt vill vankrig. Men så plutselig var det noe som skar gjennom luften, og traff bakken rett bak oss. Ett høyt brak sprengte bakken i biter, og steiner for til alle kanter. Jeg og Spyro så på krateret etter det som hadde falt ned. Så falt det noe mer. Det traff bakken, og bakken eksploderte i en blå sky. Da gikk alarmen, og noen ropte: <<De har oppdaget oss! Alle sammen til våpnene!>>. Da ble det FULL kaos, folk sprang fram og tilbake for å hente våpnene for å slå tilbake. Men nå begynte det å regne mer av de mystiske gjenstandene. Bakken eksploderte rundt oss i store, blå eksplosjoner. Jeg og Spyro løp for å søke dekning. Vi stormet bak en murvegg, DVRM hadde plassert ett tidskjol i veggen, den skulle kunne beskytte oss mot tidsstråler. Eksplosjonene ble enda høyere. Øya vi hadde bosatt oss på begynte å se ut som en slagmark. Skudd ble vekslet mellom de to partene, oss og DTRM. Så plutselig traff en eksplosjon rett foran oss. Vi ble bombadert med stein. En stein traff Spyro rett i hodet, han falt om, besvimt. Da Spyro falt om, eksploderte JEG. Jeg prøvde å kontrollere det, men klarte det ikke. På under 2minutter var jeg blitt helt svart, og kreftene hopet seg opp. Så eksploderte det.

 

 

Shaun

 

<<Shaun! Ta den til høyre! FORT!>> Jeg snudde meg rundt, og fyrte ett skudd mot en sprengladning som var på vei rett mot oss. Ladningen eksploderte i luften, og falt uskadelig på bakken. Det var da smellet kom. En eksplosjon. Og så, totalt mørke. Jeg kunne nesten ikke se noe. Noen meter unna, bak tidsveggen, svevde det noe, det lyste opp svart og rødt. Det sendte ut enorme ladninger mot fiendene. Det er helt ubeskrivelig hvordan det var, jeg følte frykt. Da innså jeg at det var Cynder som hadde aktivert Skygge og Mørke. Cynder fyrte plutselig av en ufattelig sterk sjokkbølge, den var så kraftig, at alle ble veltet over av den. Styrken på den var så kraftig, at alle sprengladningen eksploderte der de var. Så falt Cynder ned, og fikk tilbake sin naturlige farge. Hun hadde klart å redde oss fra dette angrepet, men hva med det neste angrepet? Jeg gikk sakte mot Cynder. Da plutselig reiste hun seg igjen, og ble helt svart. Svart, skummel farge begynte igjen å spre seg. Cynder gikk RETT mot uten antydning til å stoppe. Hun så direkte farlig ut, hun var helt svart og øyene hennes lyste opp hvitt. Jeg begynte å trekke meg unna, men Cynder bare fortsatte å gå til hun var noen få meter unna meg. Jeg følte det på meg at dette kunne gå alvorlig galt dersom jeg ikke fikk gjort noe veldig raskt...

 

 

Hva vil skje? Hvordan vil det gå? Fulg med i den spennende fortsettelsen!