Den Fantastiske Reisen, Finale.

Jeg heter Spyro.

Shaun er savnet! Pandaen Shaun altså, han bare forsvant på båten, og nå skal vi finne ham igjen! Sammen med Cynder og en haug med andre elever fra skolen, satser vi alt for å finne Shaun, vel, nesten alt da:

<<Å! Dette er tredje gangen jeg brekker en negl!>> hylte en av jentene, jeg må bare si det, jeg klaget alltid på at Cynder var femine, men etter å ha sett de jentene der, er jeg ikke sint lenger... <<Må dere hyle sånn for ingenting?>> spurte jeg. Den jenten som hadde brekket en negl, så dumt på meg og svarte: <<Hvorfor må dere altid være så ville?>>, jeg skjønte egentlig ikke helt hva hun mente, men de andre guttene bare så ned i gulvet på båten, så jeg gikk ut i fra at det var meningen at jeg ikke skulle svare. Vi kjørte rundt i en 3timers tid, men akkurat da kapteinene på patruljebåten skulle til å snu og reise tilbake: "Svopp!", vi ble sugd inn i en portal! Vi virvlet raskt rundt, og landet hardt på en sandbakke, vi rullet nedover før vi stoppet. Jeg så på jentene, og sannelig, de hadde brekket ALLE neglene sine, så da de våknet, skrek de så høyt at en skulle tro det var verdens undergang. Da jentene hadde fått roet seg ned, fikk jeg tak i noe vi kunne lyse opp med, for det var helt mørkt. Jeg fant noe som lignet en fakkel, og tente den, men da jeg begynte å lyse rundt meg, fikk jeg meg ett sjokk: Vi var dekket av mat! Mat, Mat, Mat, Mat overalt! Jeg så på det jeg hadde tent på, det var en marshmallow, jeg så der jeg hadde landet, det var ikke sand, det var en stek som lå litt på skrå, jeg skalv i avsky. Vi begynte å bevege oss bortover en nærmest uendelig gang av mat, men så: <<IIIKKK! Levende kyllinger!>> hylte en av jentene, hun pekte opp i taket. Jeg lyste opp taket, og ganske riktig, der var det mange hundre levende stekte kyllinger som klamret seg fast til taket... Kyllingene sov, så de la ikke merke til at vi snek oss forsiktig forbi. Vi fortsatte inn, men så kom vi inn i ett stort rom, det var flere hundre meter i diameter, og midt i, var det en bitte liten maskin, festet til en svær trakt. Jeg så meg rundt, og der, rett ved siden av maskinen, stod det en ekkel skapning, det var Visser Tre. <<Vitenskapsmennene har funnet ut at om maskinen blir ødelagt vil tiden reverseres slik at vi aldri vil finne den, og Panfu vil forbli slik det var...>> sa en mann som stod ved siden av Visser. Så hørt jeg Visser svare med en klar og tydelig tanketale: <Da får vi vel sørge for at den aldri blir ødelagt, eller hva?>. <<Helt klart.>> svarte mannen. Da visste jeg at jeg hadde muligheten min til å redde Shaun, jeg måtte ødelegge maskinen! Jeg tenkte som ett lyn, og ga tegn til Cynder om at hun skulle fulge etter meg, jeg fortalte henne om planen min med å ødelegge maskinen, vi ble enige om å morfe til drager og gjøre ett forsøk, så da de andre ikke så oss, morfet vi, og snart kom vi ut som drager. Cynder holdt seg litt bak meg. Så gikk jeg RETT opp ved siden av kapteinen av båten, han ståkk til som om han var blitt stukket av en hattenål, men jeg tok den ene poten, og holdt ham fast, så hvisket jeg til ham hemmeligheten vår. Han bare så på oss med skrekk i blikket, men før han fikk sagt noe, lettet vi fra bakken, og fløy rett mot maskinen. Men rett før jeg klarte å treffe den, hørte jeg Cynder hyle av smerte bak meg, jeg så meg tilbake, Visser hadde skutt Cynder med Draconpistolen så stygt at hun nesten hadde mistet den ene vingen sin, nå styrtet hun rett ned mot bakken med en farlig hastighet, jeg prøvde å fange henne før hun traff bakken, men det var ingenting jeg kunne gjøre, Cynder traff bakken med ett kraftig brak, jeg landet raskt på siden av henne, men jeg var for sen, hun var allerede død. Visser og komanjongen hans lo rått, men jeg, jeg var rasende. Og latteren til Visser gjorde det ikke bedre, plutselig, raskere enn noen skapning kan oppfatte det, suste jeg bort til Visser, og holdt ham fast med forpotene mine, han vrikket seg, men jeg bare bet til ham, og jeg kan si det slik: Å bli bitt av en drage er verre enn å bli bitt av en hvithai. Jeg bet så hardt jeg kunne, og Visser fikk panikk, men det var ingenting han kunne gjøre, og etter kort tid, ga han seg fullstendig. Han ba om nåde, og jeg slapp ham, men jeg passet på å skade ham nok til at han ikke kunne kjempe videre. Jeg så ett kort øyeblikk på Cynder, og så på maskinen. Jeg visste at jeg måtte knuse maskinen. Så jeg begynte å konsentrere en stor ildkule inne i meg, og med ett kraftig brøl, reiste jeg meg så høyt jeg kunne, og sende en ENORM ildkule rett mot maskinen, kulen traff maskinen som eksploderte i tusen biter, men ingenting skjedde. Jeg gikk bort til Cynder, og la meg på siden av henne, jeg kunne ikke fatte det, jeg hadde mistet henne for alltid... Men så skjedde det noe rart, da tårene mine traff Cynder, begynte rommet vi satt i, å løse seg opp, det bare løste seg opp i tusen biter, minst. Jeg så bort på de andre, men de forsvant, en etter en. <Fordømte drager!> snerret Visser Tre, <Dere har aktivert tidsreverseren, nå vil alt bli som før, vi kommer ikke til å finne den maskinen, og jeg vil forbli en svekling!>. <<Så bra da, din skurk!>> ropte jeg til ham, men rett etter jeg hadde sagt det, forsvant han. Rommet ble bare mer og mer oppløst, og flere og flere forsvant. Jeg så på Cynder, helt til hun forsvant som stjernestøv, så kjente jeg en kribling i hele kroppen, og plutselig...

Jeg sukket, når Supermathias starter en samtale kan... Hva, jeg hadde en underlig følelse av at jeg har sagt dette før... HHHMMM, merkelig. <<Hallo? Jorden kaller, jeg forteller deg jo noe...>> sa Supermathias ivrig. Jeg reagerte ikke, så han dæljet til armen min, og da våknet jeg. <<Hva?>>. <<Jeg fortalte om spillerekordene min jo...>> sa Supermathias surt. Jeg hørte delvis på mens han fortsatte å fortelle om spillerekordene sine, men så begynte det å klarne for meg: En skole på en båt, Spyro og Cynder, Sykestua, alt. Til slutt sa jeg farvel til Supermathias, og gikk hjem til trehytten min for å få meg litt søvn, men jeg klarte ikke å sove, for hver gang jeg sovnet, var jeg tilbake i rommet mitt på båten og blogget da dyrene brøt seg inn, og kidnappet meg. Jeg våknet med ett høy hyl, som fikk nabopandaene til å hyle også. Fy så trøtt jeg var, men jeg klarte ikke å sove pga marerittene... Til slutt ga jeg opp, og gikk ut. Jeg gikk ut uten sko slik at den kalde bakken ville vekke meg skikkelig, jeg gikk bortover veien mot byen. Men jeg visste at jeg hadde gått glipp av ett fantastisk eventyr, men jeg ante ikke hvorfor, men det JEG vet, er at den andre sesongen av Den Fantastiske Reisen, nå er

SLUTT!

Og slik endte det altså, Den Fantastiske Reisen er slutt, og Shaun og de to dragene er lykkelige, men det er ikke Visser Tre, det er ikke sikkert om det kommer en tredje sesong, men det får vi se nærmere på i fremtiden.

Takk til alle trofaste lesere av Shaunogvenner!

Takk til alle som har kommentert på innleggene mine!

Takk til Supermathias for å ha muntret meg opp til å utvide blogginnholdet til flere sider med innhold i hvert innlegg!

Takk til alle følgere av bloggen min, spesielt Supermathias og Chali!

Takk til alle vennene mine på Panfu for all inspirasjonen dere har gitt meg!

Over og ut!

Shaun, og Spyro!